Rock'n roll så det holder i boken «Beatles og jeg»
Forfatteren skriver så intenst og informert at åpningsakkorden på «A Hard Day's Night» herjer øregangene mine gjennom samtlige 400 sider.
Bok: Biografi
Beatles og jeg
Yan Friis
Spetakkel Forlag
I grenseløs naivitet har jeg vandret gjennom voksenlivet og med en viss stolthet gitt til kjenne at jeg kan min Beatles. Er du født i 1954, og pådro deg et førpubertalt avhengighetsforhold til britisk rock og pop tidlig på 60-tallet, er kjennskap til de grove linjene i historien om tidenes største band noe nær en forutsetning for et meningsfullt liv ever after. En forutsetning på linje med den gode tonen i Mads Bergs skolesangbok og hovedpunktene i normalplanen for heimstadlære.
Uodde brikker
Så kommer Yan Friis (62) med denne villstyringen av en bok. Den bombarderer meg med tørre fakta, intrikate historier og ustoppelige tolkninger av tekster, riff og skandaler. Skrevet med oppriktig kjærlighet til bandet og med en nerdete tilnærming til alt de fire foretok seg på og utenfor scenen gjennom det meste av 60-tallet.
Friis er en av mange Beatles-biografer som opp gjennom årene har gitt meg gode, varierte forklaringer på hvorfor det hele tok så altfor tidlig slutt. Hvorfor det musikalske eventyret ble grå hverdag etter drøye syv år som avfødte 12 magiske album, 22 singler og to unike EP-er. Med små, uodde brikker fullfører Yan Friis det komplekse bildet av bandet.Aller best er han når han fletter anekdoter fra egne barne— og ungdomsår inn i den parallelle historien om The Beatles. Vi som elsket bandet med hud og hår, innlemmet John, Paul, George og Ringo i det meste i vår beskyttede tilværelse.
The Beatles satte standard, de var noe langt mer enn et band med hylende jenter i hælene. De ga oss nye lyder, ny sveis, ny selvtillit og ny bruk av beskjedne lommepenger. De la beslag på døgnet.
Selvironi
Alt dette overveldende, nye og forførende formidler Friis med overskudd og med en herlig selvironi. Slik blir Beatles og jeg noe langt mer enn en biografi om verdens kuleste band. Den er en litterær hybrid, en biografi, en selvbiografi, en oppvekstroman. Ikke så farlig hvilken bås den plasseres i.
Friis forteller om keitete forsøk på å sjekke opp de peneste jentene, det første, mislykkede samleiet, de uunngåelige spy-rundene i klosettskålen etter kraftige fester på Beatles, øl og vodka. Han smetter de små, personlige historiene inn i den store verdenshistorien på 60-tallet.
Han fører pennen for alle som vokste opp i brytningen mellom Gerhardsens sosialdemokratiske trygghet og et gryende, internasjonalt ungdomsopprør. Alt pakket inn i en atmosfære av fryd, smerte og tragikomikk.
Med et skarpt, samtidig blikk på nyhetsbildet, atomfrykten, mordet på John F. Kennedy og Fred Anton Maiers imponerende rundetider på 10 000 meter, skildrer han tidsånden. Det er selvfølgelig en dristig, skamløs øvelse å sammenligne Yan Friis uvørne, hybrid med Lars Saabye Christensen monumentale oppvekstroman Beatles fra 1984. I form og litterær oppbygging er de vidt forskjellige, men i streben etter å formidle tidsånden, Beatles-universet, er de snublende nær hverandre.
Overbevisende analyse
Yan Friis plasserer rettmessig Paul McCartney i rollen som den kunstneriske pålen og stayeren i bandet. Like overbevisende analyser han John Lennons destruktive oppførsel de siste årene. Den gudbenådede rockesangeren, den utsøkte rytmegitaristen og låtmakeren, bidro, med god drahjelp av Yoko Ono, til systematisk å bryte ned det som var igjen av kunstnerisk nerve og samhold i The Beatles. I 1970 var det definitivt slutt. The End.Forfatteren oppsummerer det selvfølgelig aller best selv: «The Beatles er fortsatt alle tings målestokk i populærmusikken. Musikken de laget kommer til å vare om ikke evig, så i hvert fall til solen slukner og menneskeheten vender tilbake til englene.»
twitter:@torsteinhvattum
Les også:
