Kultur

De sprengte raseskillet i amerikansk musikk. Nå er alle tre borte.

De gjorde svart musikk til allemannseie, og dominerte hitlistene. Nå er de tre ikonene borte.

collage.jpg

  • Christina Pletten

Helt fra starten har Prince vært en artist som ikke lot seg sette i bås, men verden rundt ham prøvde likefullt.

På slutten av syttitallet, da han som 19-åring debuterte med albumet «For You», var amerikansk musikk svært sjangerstyrt. Radiokanalene, som var det viktigste mediet, dominerte bransjen. De var strengt inndelt etter musikktype.

De aller fleste svarte artister plasserte seg i sjangerne der de tradisjonelt hadde dominert; soul, rythm&blues og gospel.

  • Prince døde 57 år gammel: Ble funnet livløs i heisen i eget hjem
    Det skulle ta fem album før Prince klarte å sprenge «glasstaket» for svarte musikere. Med sine fire første plater nådde han høyt på R&B-listene,

OPT_tb119425_doc6pe5lj5t5qspjyu7d0e_doc6pe5muapo1z5llpqd0f-WhgqAWqDrj.jpg Foto: Chris Pizzello

men det var først med «1999» at han klarte å «krysse over», som amerikanerne kaller det.

«Med videoen til hitlåten «Little Red Corvette» nådde han også gjennom MTVs rasemur, og etablerte seg som en mainstreamartist," skriver Rolling Stone.

Sprengte grenser

I løpet av få år skulle tre svarte artister snu opp ned på den amerikanske platebransjen. På hvert sitt vis sprengte de grenser og tvang gjennom et skifte. Michael Jackson, Prince og Whitney Houston ble åttitallets største ikoner, solgte millioner av plater og dominerte hitlistene. Med Princes død torsdag er alle tre borte, de største ikonene i en generasjon. Houston døde i 2012, Michael Jackson gikk bort tre år før.

  • Verden gråter etter dødsfallet: Slik reagerer verden på hans dødsfall
    — Den gangen var det snakk om at svarte artister måtte bli "mer hvite" for å bryte gjennom på det store, hvite mainstream-markedet i USA. I dag er bildet helt snudd på hodet. Det er de svarte artistene som setter standarden. Det skal disse tre ha en stor del av æren for, sier musikkviter Audun Molde.

Prince var også en aktivist, og støttet aktivt bevegelsen #blacklivesmatter, som har protestert mot politidrap på svarte. I fjor ga han ut låten «Baltimore» som en hyllest til Freddie Gray, en ung mann som døde i varetekt i fjor. Det var også en støtteerklæring til bevegelsen som helhet, skriver CBS News.

«Vi kan ikke vente og se - eller håpe - for fremtiden til dem som kommer etter oss. Vi må ta ansvar for å sikre at det går bra,» sa Prince om sitt engasjement for svartes rettigheter.

Postmodernist

Men Prince har også mye til felles med et annet ikon som nylig gikk bort, mener Molde.

— På åttitallet var Prince en pioner fordi han krysset så mange grenser. Han lekte ikke bare med forskjellige musikksjangre, men med rase, og med kjønn - det androgyne. Jeg tenker på ham som en stor postmodernist. Han plukket opp hansken etter David Bowie, sier Molde, som har skrevet boken «Wow. Populærmusikkens historie».

Etter nyheten kom torsdag forteller Molde at han har hørt på platen «Diamonds and Pearls».

— Det er mitt favorittalbum. Det spenner over haugevis av popsjangre, det er et fantastisk album, sier musikkviteren.

Musikernes idol

Mens han fikk sitt store gjennombrudd hos de store massene på begynnelsen av åttitalet, ble Prince også et idol for folk som var mer en vanlig opptatt av musikk.

Artisten gjorde nesten alt selv i produksjonen av platene sine. Han kunne spille en rekke instrumenter, og var hypermusikalsk.

— Prince har vært min nummer én siden jeg var ni år gammel, sier Eystein Thue, som har spilt i coverbandet «Prince Generation» siden 2007. Til daglig er han fotballsjef i TV2 Sporten.

— Jeg tror veldig mange musikere og hobbymusikere har en enorm respekt for Prince. Han er en klassisk «musikernes musiker». Det er ikke ett instrument han ikke behersker.

Thues favorittplate er «Parade», men sier artistens talent kom aller best til uttrykk på scenen. Han har sett Prince live ni ganger.

— Han var den ultimate liveartist, sier Thue.

Prince-koden

Mange musikere har tatt utfordringen og spilt med «Prince Generation» på konsertene deres, men det er umulig å få det til å høres like godt ut som originalen, sier Thue.

— Det er ikke enkel musikk å spille, men det er utrolig gøy hvis du kan Prince og skjønner musikken. Du må knekke Prince-koden, på en måte. Siste gang vi spilte var for cirka et år siden – da hadde vi med oss (jazzmusiker) Kjetil Møster på sax. Det var fantastisk. Litt av tanken med bandet har vært å inviterte med vokalister som var mye yngre enn oss, å vekke interesse for musikken i nye generasjoner, sier Thue.

Prince Generation hadde løse planer om en konsert i sommer.

— Vi får se hva vi gjør. kanskje blir det en minnekonsert, sier Thue.

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Album fra Sault: Lyden av akkurat nå

  2. KULTUR

    Årets beste album: Ingen lager popmusikk som Chris

  3. KULTUR

    Ja, popmusikken VAR bedre før

  4. KULTUR

    Julia Holter åpnet PiP med dronete frijazz

  5. A-MAGASINET

    Året da stjernene sluknet

  6. KULTUR

    Amgala Temple: En super «supergruppe»