Kultur

Ian McEwan: Det viktigte for meg er nysgjerrighet

Nysgjerrigheten er en grunnleggende livsholdning. Når vi blir eldre, er det viktig å passe på at vi ikke mister den, sier suksessforfatter Ian McEwan.

Ian McEwans nyeste roman handler om høyesterettsdommeren Fiona, en kvinne med avgjørende makt til å endre andres liv. Men også hun er et svakt menneske, som alle oss andre. NIR ELIAS

  • Finn Skårderud
    Forfatter, psykiater og professor

London. – Det viktigste for meg er nysgjerrigheten. At jeg selv er nysgjerrig når jeg skriver, men også at jeg vekker det hos leseren. Det finnes ikke noe mer interessant enn andre mennesker.

Om få dager er den britiske forfatteren Ian McEwan på besøk i Norge med den nye romanen Barneloven.

— Jeg ønsker at romanen skal trenge inn i hvordan det er å være en annen. Dette er sikkert et gammelmodig ønske, sier han til Aftenposten.

Vi møtes til en samtale som kommer til å handle mye om nettopp nysgjerrighet.

— Jeg er egentlig ikke interessert i romaner som ikke er en form for psykologisk åpenbaring. Jeg er lei meg for at den modernistiske romanen i forrige århundre fjernet seg fra dette og forlot karakteren. Det mest spennende for meg er nettopp selve karakteren, å skape et annet menneske. Det er en slags sult.

Les anmeldelsen av Barneloven : Ian McEwan er en mann med en plan.

Det handler om mennesker

— Når du er nysgjerrig på andre mennesker, blir du også nysgjerrig på deres valg. Og når vi er i valgenes verden, handler det ikke minst om etikk og moral. Romanen er en moralsk form, ikke fordi den forteller om hva som skal være rett eller galt, men simpelthen fordi den handler om å være interessert i mennesker.

- Og når man er positivt nysgjerrig på andre mennesker, kan man håpe at det er vanskeligere å skade dem?

— Absolutt. Nysgjerrigheten er en grunnleggende livsholdning. Når vi blir eldre, er det viktig å passe på at vi ikke mister den.

Les også: Fem bøker du bør lese av Ian McEwan.

Nysgjerrighetens motkrefter

— Nysgjerrigheten har også militante motkrefter. Religion er en av de sterkeste fordi den presenterer en rekke ferdige svar. Den er slett ikke interessert i å spørre om hvem som laget Gud. Det er ganske arrogant, lite ydmykt og ikke preget av nysgjerrighet. Vitenskapen er mer nysgjerrig. God utdannelse handler faktisk om at vi lærer å forstå hvor lite vi egentlig vet.

- Nysgjerrigheten er jo ikke bare truet av aldring og sterk tro. Sterke følelser kan undergrave. Om man er redd, deprimert, rasende eller bekymret kan man jo bli plagsomt skråsikker, om seg selv, andre og livets faenskap i sin alminnelighet. Stress lukker sinnet .

— Absolutt. For meg er nysgjerrighet knyttet til lyst. Og det å skrive er i seg selv en optimistisk handling. Ideen om å miste den gleden er skremmende. Da vil det være vanskelig å skape disse karakterene. Tap av glede, antikkens anhedoni, rammer både fortiden og fremtiden. Gode minner blekner og fremtiden blir lite håpefull. Jeg forstår ikke hvordan en komponist som Schubert eller forskjellige forfattere overhodet kunne skape i depresjon.

— Arbeidene oppstår kanskje i ettertid. Det kan oppstå et behov for å finne en form til noen erfaringer.

Les anmeldelsen av Barneloven : Ian McEwan er en mann med en plan.

Nesten kjærlighet.

Romanen Barneloven handler om Fiona Maye, høyesterettsdommer for familieretten i London. Fiona har gjennom år gravd seg ned i arbeidet, og det har drenert det barnløse ekteskapet.

Hun skal dømme i en sak hvor en sytten år gammel gutt lider av blodkreft. Familien er Jehovas vitner, og de nekter blodoverføring. Hun dømmer mot familiens overbevisning, og guttens liv reddes. Når han ser hvor glade foreldrene hans blir, raser han mot dem og forkaster sin tro. Han forelsker seg i Fiona, og forfølger henne.

Og hva med henne? Gutten kunne være like gammel som sønnen hun ikke har. Det blir til et kyss. Og så?

— Romanen er en nesten-kjærlighetshistorie. Dører lukkes og mennesker blir atskilt. Jeg synes i dag det er mer interessant å skrive nesten-kjærlighetshistorier enn de gamle kjærlighetsromanene, à la Jane Austen, som endte med at de to fikk hverandre til slutt. Ekteskapet har ikke lenger en slik forløsende status.

Lei av gamle merkelapper

Ian McEwan har vært en markant og prisoverdrysset engelsk forfatter de siste førti årene . I begynnelsen var han både feiret og fordømt, en skandalesuksess. Noen mente han gikk for langt i det perverse og groteske. Ian McEwan ble til "Ian McAbre", den makabre.

Jeg har møtt ham flere ganger før. Første gang var i 1999, da jeg intervjuet ham for Aftenposten i forbindelse med at han hadde fått Booker-prisen for romanen Amsterdam. Den gangen, over et kjøkkenbord i hans daværende hjem i Oxford, var han frustrert over at journalistene hadde vondt for å slippe tak i de gamle merkelappene om den som skrev om mennesker over grensen.

— I begynnelsen skrev jeg fra det unge menneskets trange psykiske rom. Jeg skrev om klaustrofobiske situasjoner i en form som også var klaustrofobisk, om det som er vondt og fremmed. Jeg søkte en frihet ved å melde meg ut. Fra disse lukkete rommene drømte jeg om at de lyse fargene skulle slippe til. Men det var ikke frihet i det hele tatt.

Les også: Fem bøker du bør lese av Ian McEwan.

Åpnet seg for livet

Etter romansuksesser som Om forlatelse ( Atonement ), som ble godt hjulpet av filmatiseringen, Ved Chesil Beach, som filmes nå, og Lørdag så leserne en annen Ian McEwan. Med den komisk-burleske Solar fra 2010 ble han kalt en nesten-humorist.

— Da jeg begynte å skrive som ung, var jeg opptatt av harde overflater, selve setningen, og jeg tillot meg ikke fri adgang til karakterenes sinn. Så åpnet jeg meg: For kjærligheten, barn, politikk, miljø, vitenskap, musikk, moralske problemer og det store livet. Mitt største kunstneriske engasjement har lenge handlet om hvor vanskelig det er å leve sammen. Det er for lett å skrive skurker, synes jeg, det er langt mer interessant å se hvordan vanlige mennesker kan gjøre feil.

- Hva betyr det, mer konkret, å skape en psykologisk karakter?

— Jeg ser ikke etter konkrete personer, eller bygger på noen jeg kjenner. Jeg går inn i meg selv. Det er som en sukkerspinnmaskin, hvor det med meg som sentrum vokser seg gradvis større. Det er mind-making, nedenfra og opp, innenfra og ut. Jeg tester ut.

- En maskin hvor sukkerspinnet også er empati? Det sto en interessant artikkel i vitenskapstidsskriftet Science i 2013, av forskerne Kidd og Castano, hvor de viser at også lesning av fiksjon, den psykologisk mer åpne, fremmer evnene til å forstå andre mennesker.

— Denne gangen gikk jeg mot konvensjonen, min egen. Jeg har ofte skrevet kvinner som mer utviklet for intime forhold. Men slett ikke alle kvinner, som Fiona, er så gode til å håndtere sitt eget følelsesliv.

Inspirert av dommervenner

- Du er konsekvent som forfatter, gjennom din klare og tydelige form, nesten som å se film. Men du er uforutsigbar ved stadig å skifte miljøer og temaer.

— Jeg er blitt mer opptatt av hvordan karakterene mine blir skapt av sine sammenhenger. Ikke bare hvem de er gift med, men hvordan de tjener sine penger, deres interesser, ekspertise og institusjoner; om det er en psykiater, forsker eller en dommer.

Barneloven er bygd over virkelige hendelser, forteller McEwan:

— Barn tilhørende Jehovas vitner dømmes stadig til livet. Men ikke minst ble jeg inspirert av venner som er dommere. Med min interesse for karakterenes moralske valg tror jeg det var uunngåelig at jeg før eller senere skulle skrive en bok om jus. Der er jo rett og galt satt i system, men med dommernes store muligheter for skjønn. Mine venner dommerne legger ned et stort arbeid i dommene som tekster, og slik er de forfattere. De beste dommene kan ligne noveller, men de kommer jo alltid med en konklusjon.

Les anmeldelsen av Barneloven : Ian McEwan er en mann med en plan.

Kjærlighetens begynnelse og slutt

— Familierett, som min karakter Fiona arbeider med, handler jo om kjærlighet og slutten på kjærlighet. Det som begynner som kjærlighet, kan bli til konflikter, hat og rettstvister. Og dommere skal mene noe om hva som er barns beste. Lov og rett i fiksjon forbinder vi vanligvis med krimlitteraturen, om skurker og forbrytelser. Men familieretten er mer interessant for romankunsten. Den ligger tettere på våre liv, og den forsøker faktisk å si noe om hva som er gode liv, sier McEwan.

Og legger til:

— Det blir interessant når vi vet hvor avgjørende dommeren er for en saks utfall. Og så viser det seg at de er svake mennesker som oss andre, med kaotiske kjærlighetsaffærer, krangler og skilsmisser. Hvilke konsekvenser kan det få?

Finn Skårderud er forfatter, psykiater, professor og skriver jevnlig for Aftenposten.

  1. Les også

    Ian McEwan er en mann med en plan

  2. Les også

    Du kan bli en romanfigur

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Bokanmeldelse: Ian McEwan har skrevet en tankevekkende roman om et aparte trekantforhold

  2. KULTUR

    Hverken satire eller alvor fungerer spesielt godt i Marit Eikemos nye roman

  3. KULTUR

    Når en pakke barberblader er den eneste beskyttelsen mot verden

  4. KULTUR

    – Det uventede kan skje når som helst. Det lærte vi 9. april 1940

  5. KULTUR

    Anine Kierulf om Hjorth-boken: At én levende modell nå slår tilbake, er egnet til å vekke oss

  6. KULTUR

    Finn Skårderud om Michel Houellebecq: «Det er tøys at han bryter seksuelle tabuer. De er brutt for lengst.»