Kultur

Popens nye trendsetter

Hanne Kolstø er i ferd med å bli en viktig aktør for å definere dette tiåret for norsk populærmusikk.

  • Eivind A. Westad Stuen

Vår vurdering:

5 av 6

Hanne Kolstøs nye album er en lytteropplevelse som stikker seg ut i en stadig mer ensfarget popverden, samtidig som den spiller på flere av hovedstrømmens hippe virkemidler, skriver vår anmelder. Lars Petter Pettersen

På sitt femte soloalbum fortsetter Hanne Kolstø sin utforskning av mørke, åpne, lekkert danderte lydlandskap. Med et album i året, har hun vært med på å forme norsk populærmusikk. Kolstø er ikke redd for å bevege seg utenfor sjangerrammene, noe som vises i de sirlige arrangementene. Hun har total kontroll over sitt artistiske uttrykk, og har sammen med produsent Øyvind Røsrud Gundersen skapt et relativt unikt univers.

Her er flere rykende ferske plateanmeldelser:

Les også

Han vil lage et mesterverk og er nær ved å lykkes

Vokalen er i sentrum

While we still have light åpner med låten «Bordermind, dominert av tunge rytmer, dunkle synther og en finurlig basslinje. Kolstøs vokal er naturlig nok plassert i sentrum, hvor hun får vist frem et bredt spekter og noen virkelig treffende fraseringer. Rytmene får stå i fokus, og driver musikken fremover; en slags blanding av lekne jazztrommer og harde, industrielle toner. Lydbildet åpner seg mer opp på tittelkuttet, hvor piano og strykere skaper et stykke organisk drømmepop. Strykerne er arrangert av samtidskomponist Eivind Buene, og bidrar med sårere, mer iørefallende toner enn hva man er vant med fra typiske popstrykere.

Her er ukas TV-anmeldelse:

Les også

Blod, involler og væskende sår kan være overraskende bra underholdning

Synger om nærhet, håp og frykt

Også tekstmaterialet her er godt gjennomført. Store metaforer, uten at det glir over i det grandiose. Tematikk rundt tunge følelser, tvil, og hvordan slutten på noe kan bli starten på noe nytt (det er forhåpentligvis ikke snakk om en slutt på musikerkarrieren). På den fengende «I hate you don't leave me», som også er albumets første singel, tar Kolstø opp de motstridende følelsene man kan støte på i et forhold, blandet med naturbilder og pene vokalharmonier, mens den vakre, nedstrippede «This town» tilsynelatende handler om nærhet, håp og frykt. Temaene hører sammen, og slik sett utgjør skiven en interessant lyrisk enhet, dedikert til en bestemt del av følelsesspekteret.

Les om da et annet stort popidol kom til Oslo:

Les også

Det er kanskje synd på privatpersonen Justin, men merkevaren Bieber burde snarest skjerpe seg, skriver Cecilie Asker

Les anmeldelsen av forrige ukes korte Bieber-konsert her:

Les også

Superstjernen sviktet fansen

Gir ekstra dimensjoner

«Only one» er det mest rocka av sporene her, og plukker opp de distinkte rytmene fra åpningssporet, blandet med akustiske gitarer og mer avmålte strykere. Refrenget roer låten ned, og gir slipp på trommene til fordel for fokus på henholdsvis gitar og piano – et slående brudd med det drivende uttrykket i versene, uten at det føles for brått. «Mysterious» går for en streitere poprocksound, med visse likheter til nylig oppbrutte Team Me. Store korvokaler og pulserende synth gir en ekstra dimensjon til låten, mens gitar og piano veksler mellom tilbakelent riffing og medrivende energiutløsning.

Her er ukas kuleste låter:

Les også

Her er låtene alle snakker om akkurat nå

Flørter med 80-tallet

Men best er kanskje den ærlige «I like you». Her blandes åttitallsnostalgiske keyboardakkorder inn i miksen, satt sammen med stakkato gitar og en noe neddempet rytmeseksjon. Kolstøs vokalprestasjon bygger seg sakte opp, fra det helt lavmælte til et fullere spekter. Musikken endrer seg i takt med vokalen og inneholder den en god del variasjon, trass den (i denne sammenhengen) enkle strukturen. Et godt stykke arbeid, som sakte får utfolde seg.

Vi har også anmeldt Fjorden Baby!:

Les også

Bandets utforskertrang lover bra for fremtiden

Fargerik pop som skiller seg ut

Dette er et dynamisk album. Det flyter godt fra spor til spor, med en god blanding av energiske og ettertenksomme øyeblikk. Selv om stemninger repeteres, virker det aldri som om Kolstø gjentar seg selv. Isteden viser hun andre nyanser av et avgrenset lydbilde, hvor detaljene hele tiden holder på oppmerksomheten. Det er blitt et følsomt, nærmest eterisk album, fylt av gode melodier og fengende rytmer. En lytteropplevelse som stikker seg ut i en stadig mer ensfarget popverden, samtidig som den spiller på flere av hovedstrømmens hippe virkemidler. Slik sett er dette en skive med bred appell, som forhåpentligvis vil få mye oppmerksomhet i tiden fremover. Det fortjener den.

Se Aftenposten Kultur baksnakke kulturlivet i nytt program:

Trenger du TV-tips? Her er ti serier du bør få med deg i høst:

  1. Les også

    «Mistress America:» Forviklingskomikk av høy klasse

  2. Les også

    Prince: HITNRUN Phase One - hardkokt og oppdatert funklek fra en veteran

Les mer om

  1. Anmeldelse
  2. Jazz
  3. Musikkanmeldelse
  4. Musikk

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Nytt år, nytt album, nye lovord for Hanne Kolstø

  2. KULTUR

    Hanne Kolstø: Sterk på egne veier

  3. KULTUR

    Nils Frahm: Et komplett albumverk som lever opp til sin tittel

  4. KULTUR

    Kledelig popinnpakning av «nye» Greni

  5. KULTUR

    Eksentrisk popperle fra Lucy Swann

  6. KULTUR

    Effektiv kraftutblåsning fra Blood Command