Anmeldelse av Poesiar av Jon Fosse (Samlaget)
Henrik Wergeland (1808–1845) skal ha fylt Grotten med utstoppede dyr, mineraler og rariteter. Den frodige altmuligmannen tegnet sveitservillaen i Slottsparken selv, i samarbeid med slottsarkitekt Hans Linstow. I 1924 ble Grotten omgjort til Statens æresbolig for kunstnere. Forfatteren Jon Fosse flyttet inn i 2011.
Det fremstår umiddelbart som en fin gest til husets opprinnelige herre når Fosse nå går i dialog med hans forfatterskap. I en liten «merknad» bakerst i Poesiar forklarer Fosse hvordan han etter innflyttingen begynte å lese Wergeland for alvor. Han gjorde notater underveis og bearbeidet disse til egne dikt.
«Kor mykje som er Wergeland, kor mykje som er meg, det kan eg ikkje seia», skriver Fosse.
Wergeland var en «moteslave»:
Wergeland forminsket
For leseren er bildet klarere. Poesiar er umiskjennelig Fosse og ligger stilmessig milevidt fra Wergeland. Wergelands spesielle personlighet er det knapt nok mulig å få øye på i dette materialet. Det er for så vidt greit, Fosse gir seg aldri ut for å være hans portrettør.
Da er det verre at Fosse tar luven av Wergelands viltvoksende forfatterskap. Det mangler ikke på referanser til hans poesi, men de er stort sett ribbet for rikdommen i originalene.
For meg ser det ut som om Fosse har merket seg spesielle kodeord og metaforer hos Wergeland, rykket disse ut av sammenhengen og sluppet dem rett ned i sitt eget poetiske verdensbilde.
Sjelen og stjernene
Nå kan begge poetene karakteriseres som både romantikere og mystikere. De tilhører samme skole på et vis.
Men der Wergeland var et oppkomme av vakre, groteske og overrumplende detaljer, skjærer Fosse inn til beinet. Han blir knapp og ladet i bruken av wergelandske kodeord som sjelen, stjerner, engler, lyn, sommerfugler, ormer, blekhet, tårer, dråper, ild.
Eksempelvis er det en ekstatisk Wergeland som skildrer erotikkens forløsende kraft i «Den første omfavnelsen»:
Der, hvor din Læbe rørte mit Bryst,
indenfor blev det glorielyst (…)
Du har forsont, uskyldige Brud,
Sjelen med Verden, Blodet med Gud
Diktet har syv jublende strofer med stormfulle høyder. Demoner er jaget på dør, og dikteren befaler sin egen indre engel («du mørkeblaa Seraf!») å la seg begrave i blod og begjær.
Oppkonstruerte bilder
Til sammenligning blir det blodfattig når Jon Fosse skriver om «det fyrste famntaket». Han tar riktignok med seg fargen «mørkeblå» fra Wergeland. Men Fosse skyver kjærlighetsmøtet stadig lenger ut i en oppkonstruert naturmetaforikk:
Og røyndom kom
med det fyrste famntak
frå hans brune augo
og frå dei mørkeblåe augo til kvinna
då augo hennar
som ein fugl med mørkeblåe vengjer
flaug igjennom
månens lynoppfylte skugge
Jeg forsøker å forestille meg noe sånt som «månens lynoppfylte skugge», men får det ikke til å stemme.
Og det er mange slike formuleringer i Poesiar .
Fosse kan begynne i det konkrete («I tre netter / var sjela mi / i Brasil»), men ender ofte opp med en liten stabel av bilder som ikke utgjør en god helhet:
i ditt auga lyser ei tåre
som ei stjerne
og syner sin bleike hån
mot dagen
som spring frå aust
i blenkjande fart
av gull
Wergeland, derimot, bruker Brasil til å mane frem et bilde av en fantastisk urskog som han deretter – i en uventet vending – plasserer på nivået under de synene han opplever i sin ensomhet i sykesengen.
Glem Wergeland
Nei, det er best å glemme Wergeland. Fosse står seg bedre om man bare leser ham som Fosse.
Heller ikke da er Poesiar på nivå med hans beste diktsamlinger. Og den mangler de duvende, repetitive kvalitetene i Andvake-trilogien , som forfatteren nylig fikk Nordisk råds litteraturpris for.
Men Poesiar har i hvert fall fine enkeltdikt der bildene henger på greip også for lesere som ikke deler hans mystikk.
Eksempelvis kommer englemotivet best til sin rett om man leser det opp mot diktsamlingene Engel med vatn i augene (1986) og Hund og engel (1992). Da blir engelen et uttrykk for en magisk grensetilstand mellom bevissthet og intuisjon.
Poesiar har flere dikt som handler om slike grensetilstander – ofte av sykdomspreget karakter. «Min arm er veik» og «Eg er litt utanfor meg sjølv» er klare, rene dikt som taler rett til leseren. De varsler om døden, men er samtidig gripende og fredfylte.
Poesiar minner meg også om hvor vakkert det kan være når Jon Fosse bruker enkle naturbilder for å skildre drømmenes verden:
Men natts draumar
nærmar seg
lik snø
mot andletet
før dei legg seg ned på jorda
og kviler seg
mot bakken
- Les våre intervjuer med Jon Fosse:
