Kultur

Pierre Lemaitre: "Alex" gir elementær spenning i stort monn

Ubehagelig, men sterktvirkende bearbeidelse av offerrollen.

Pierre Lemaitres <i>Alex</i> balanserer på en knivsegg, skriver vår anmelder.
  • Pål Gerhard Olsen

Veien til helvete er brolagt med gode hensikter, sies det. Overført på kriminallitteraturen kan ordtaket belyse en utbredt hang til unødig eksplisitt vold som i stedet for å bringe oss nærmere en psykisk betent underverden, bare avdekker forfatterens fantasiløshet stilt overfor nattsvart destruktivitet. Helvetet manifesterer seg som det dypdykkende språkets sammenbrudd, til fordel for et skred av lettkjøpte og blodsprutende klisjeer.

Kidnapping

Franske Pierre Lemaitre balanserer mellom en hang til unødig eksplisitt vold og å bruke volden til å tilføre fortellingen noe.

Det er på denne knivseggen franske Pierre Lemaitre balanserer, samtidig som han tilfører problemstillingen en ekstra dimensjon ved å vri og vende på den sympatien leseren alltid investerer i en eller flere av de sentrale karakterene. Som det fremgår av tittelen, er det den unge kvinnen Alex som er intrigens omdreiningspunkt. Innledningsvis beskrives hun som en relativt alminnelig og velfungerende pariserinne, selv om forkjærligheten for parykker kan virke litt påfallende. En kveld blir hun kidnappet av en brutal og umælende mannsskikkelse, fraktet til et nedlagt lagerlokale, puttet inn i en trekasse som så heises opp fra gulvet mens en armada av forslukne rotter begynner å fatte større og større interesse for henne.

Bestialsk og pervertert

Det påtvungne forsvinningsnummeret etterforskes av den lettere koleriske og kortvokste overbetjent Camille Verhoeven og hans stab, og de må smått om senn se i øynene at Alex er et oppkomme av mørke hemmeligheter. Så mørke at den frihetsberøvelsen hun utsettes for ikke kan karakteriseres som det ultimate mareritt, snarere som en nærmest naturlig videreføring av en trøstesløs tilværelse som peker tilbake på perverterte familieforhold. Og det er her fortellingen gjør sine mest interessante og noen vil si manipulative krumspring. Alex har nemlig en underliggende agenda. Et livsprosjekt som går ut på å hevne seg radikalt på dem som har forbrutt seg mot henne. For hva bunner et overgrep i annet enn en første og skjellsettende offerrolle som en enten kan brenne inn med eller overskride?

Kunstnerisk berettiget?

Det er en slik kobling Pierre Lemaitre på kløktig vis foretar, og da er igjen spørsmålet om han i den kalde og markedstilpassede kalkylens tegn overforbruker de rått tilhugde virkemidlene, eller om den bestialske voldsbruken er kunstnerisk berettiget. Selv er jeg tilbøyelig til å frikjenne Lemaitre, særlig fordi han gir tydelige nok prov på den margsugende sjelelige ensomheten som er hovedpersonens eksistensielle grunnvilkår. Så får det heller være at enkelte ikke vil ha blikk for andre faktorer enn den elementære spenningen romanen i stort monn pisker opp.

Les også

  1. Elena Ferrante: <i>Mi briljante venninne</i> er et moderne storverk

  2. Bolaños 2666 er en litterær triumf

Les mer om

  1. Anmeldelse