– Vet du hva det offisielle tallet er? Er det 103 nå? Det må da være over 100 millioner?

Nicholas Sparks vrir seg i stolen og ser bort på en av de to assistentene som flankerer ham på hotellrommet i Los Angeles. Hun nikker blidt og meddeler at hun selvfølgelig skal finne ut hvor mange bøker sjefen har ekspedert innen intervjuet er over. Det som er sikkert, er at det er mange. Siden han publiserte klassikeren The Notebook for nesten 20 år siden, er Sparks blitt oversatt til et femtitall språk, og han er fast inventar på bestselgerlistene. Legg til at filmatiseringen samlet har generert over 700 millioner dollar i inntekter, og vi snakker om en av forfatterne med størst påvirkningskraft på kloden.

Rosenrød tråd

Skjønt forfatter: Sparks stemmer dårlig med klisjéforestillingen av yrkesgruppen idet han åpenbarer seg i toppen av forjettede Four Seasons Beverly Hills. Glattbarbert og iført oppkneppet pikéskjorte over solbrune muskler fremstår han mer som det sjette medlemmet i Beach Boys enn som en litterær fagmann. Snart kommer det frem at det er en egen schwung over skriverutinene hans også.

– Jeg sysler med to romaner i øyeblikket – parallelt, erklærer han mykt og subtilt tyggisknaskende.

– Først skriver jeg 1000 ord på den ene. Så, når jeg har nådd 1000, prøver jeg å skrive 2000 ord på den andre.

– Har du musikk på, eller foretrekker du å ha det stille?

– Jeg ser på tv!

Sparks fniser.

– Eller, det er strengt tatt ikke tv, men dvd-er med gamle serier som jeg har vært gjennom noen ganger før sånn at jeg ikke henger meg for mye opp i dem.

– Hvilke går det i?

Seinfeld, House, Supernatural, Law & Order : Jeg ser på masse forskjellig.

Jeg tror menneskelige følelser er menneskelige følelser, på tvers av grenser.

Det er et stykke fra Jerry Seinfelds ironi og doktor Houses kynisme til Sparks’ provinsielle, kjerneamerikanske og særdeles valentin-vennlige univers. Som magasinet New York påpeker i en fersk profil: Fortellingene hans kretser alltid rundt en solid og nevenyttig helt som bare har én svakhet – den oppstemte, som regel blonde, kvinnen han forgaper seg i. «Et blikk, og kjærligheten rammer. Ikke den kompliserte frem-og-tilbake-utgaven: Romantikken er plutselig, uten konflikt og, etter det første kysset, umulig å ødelegge,» oppsummerer journalisten i artikkelen.

I filmene har fremadstormende hotshots som Ryan Gosling, Channing Tatum og Zac Efron tolket variasjoner over Sparks-loverboyen, mens kvinnelige motstykker som Rachel McAdams, Amanda Seyfried og Taylor Schilling har gestaltet damene deres. Signaturingrediensene ellers inkluderer brevveksling, elskov i regn, handling som spenner over flere generasjoner – samt småbysamfunnet i North Carolina, sørstaten Sparks kaller hjemme.

Ikke at han vil ha hele skylden, eventuelt æren, for at katalogen kan virke oppskriftsmessig.

– Det finnes noen tilbakevendende elementer i filmene – absolutt, bekrefter han med et godt grep rundt flaskevannet sitt.

– Men du må ta med i betraktningen at ikke alle stammer fra romanen, og at de kan være satt inn av andre enn meg. Det synes jeg er helt ok. Det finnes tilbakevendende elementer i alle filmer. Ta horrorsjangeren, for eksempel. Hvem har ikke tatt seg i å tenke: «Seriøst, skal du spasere ned den korridoren, mot den skumle lyden, mutters alene?» Det virker hver gang, og det blir på en måte det samme her. Nøkkelen er å gjøre selve historien unik, sånn at den står på egne ben.

The Notebook ble et brakgjennombrudd for Nicholas Sparks, både i bokform og på film. Det ble filmen også for hovedrolleinnehaverne Rachel McAdams og Ryan Gosling.
Filmweb

Rodeoromanse

Business-utdannede Sparks vokste opp i en katolsk familie i Midtvesten og var innom både restaurant-, eiendoms— og legemiddelbransjen før han bokdebuterte som 31-åring. Det måtte to forkastede romanforsøk og en selvhjelpsbokutgivelse til før manuset til The Notebook , som var skrevet på fritiden, ble antatt av kjendisagenten Theresa Park i 1995. Allerede på første forsøk betalte ungdomsdrømmen seg, og Sparks mener årsaken til at han er blitt et slikt globalt fenomen, er såre enkel.

– Jeg tror menneskelige følelser er menneskelige følelser, på tvers av grenser. Hvis noen i Brasil forelsker seg, er dette det samme som når noen forelsker seg i Wien eller her i USA. Det er de samme mekanismene som er i sving – ingenting er annerledes.

Ifølge eget utsagn har Sparks lagt nye alen til sin penn med The Longest Ride , som Men of Honor -regissøren George Tillman Jr. har brakt til lerretet og som har norgespremiere 17. april. Her møter vi Scott Eastwood, sønn av selveste «Clinter’n», som den staute rodeorytteren Luke. Britt Robertson spiller Sophia, lekseprinsessen og kunstkjenneren som prøver å overtale ham til å gi seg med kugalskapen før han blir alvorlig kvestet, alt mens hun rekker å pleie den aldrende Ira (Alan Alda) på sykehuset.

– Okseridningen er helt nytt, det er masse originalitet der, bedyrer Sparks.

– Dessuten er det blitt en interessant sammenstilling av periodefilm og samtidsdrama. Det flotte og det morsomste for meg er at den byr på hele to kjærlighetshistorier.

Vi setter oss aldri fore å skape stjerner. Det faktum at noen av dem er blitt det – Ryan, Rachel, Amanda – er veldig hyggelig.

Bilkrasjofferet Ira begynner nemlig etter hvert å mane frem minner om sin elskede Ruth (Oona Chaplin), den østerrikske skjønnheten som flyktet til USA før krigen. Sammen utgjør de første jødiske parkonstellasjon i Sparks-galleriet.

– Jeg gjorde masse research i jødemiljøet i Nord-Carolina mellom 1900 og 1950. Og jeg gjorde research i Black Mountain College og på modernismen, samtidig som jeg forsket på annen verdenskrig. Om det er noe jeg har lært, så er det at hvis du blingser på noe – vel, da får du høre det.

– Så det var egentlig dobbelt så mye arbeid som normalt?

– Jeg skrev Ruth og Iras historie først, fra begynnelse til slutt, fordi jeg ville at den skulle ha sin særegne stil. Dernest skrev jeg Luke og Sophias historie helt til der hvor alle møtes, før jeg sydde det hele sammen – bom, bom, bom! Så ja, det var dobbelt så mye arbeid. The Longest Ride er en av de mest krevende bøkene jeg har levert, i hvert fall når det gjelder research. Heldigvis syntes jeg Iras og Lukes stemmer var veldig fengslende. De skrev nærmest replikkene sine selv.

The Longest Ride er den tiende og foreløpig siste av Nicholas Sparks’ bøker som er blitt film. Denne gangen med Clint Eastwoods sønn Scott Eastwood som forelsket rodeorytter.
Filmweb

Saksøkt og separert

Paradoksalt nok er Nicholas Charles Sparks blitt beskyldt for antisemittisme spesielt og intoleranse generelt på det personlige plan, nettopp under tilblivelsen av sitt tiende Hollywood-prosjekt. Stridens eple er The Epiphany School of Global Studies, læringsinstitusjonen som Sparks har finansiert med bokmillionene sine i hjembyen New Bern, og som han er personlig involvert i. I fjor anla den tidligere rektoren Saul Hillel Benjamin sak mot skolen, fordi han følte seg presset ut av stillingen på bakgrunn av sin egen minoritetsbakgrunn og rekrutteringsfilosofi. Søksmålet, gjengitt i avisen The Guardian , betegner grunnleggeren Sparks som pådriver for en «veritabel smeltedigel av fordommer mot individer som ikke er tradisjonelt kristne, og særskilt ikke-hvite sådanne».

Den anklagede rykket i første omgang ut på nettet for å forsvare seg.

«I all oppriktighet tilbakeviser jeg påstandene hans,» forsikret Sparks sine 2,5 millioner Facebook-følgere. «Utover det er jeg bunnløst lei meg over formen påstandene har, gitt det faktum at jeg etablerte Epiphany med den uttalte målsetting å skape en global og multikulturell institusjon, åpen for individer av alle raser, religioner og legninger.»

Tvisten venter ennå på rettsbehandling. l mellomtiden har Sparks’ kritikere funnet nok et moment som er i utakt med budskapet og imaget hans: I vinter ble det klart at det skranter i forholdet til Catherine, Sparks’ kone gjennom 25 år, som han har fem barn sammen med.

– Cathy og jeg er separert, bekjente Sparks overfor sladrebladet People .

– Dette er naturligvis ikke en avgjørelse vi tar lett på. Vi forblir nære venner med dyp respekt for hverandre og ungene. For deres skyld betrakter vi resten som en privatsak.

Nicholas Sparks har vokst opp i Midtvesten, men har siden bosatt seg i Sørstatene, som også figurerer som overdådig kulisse i romanene hans.
Cristopher Sturman/Trunk Archive/Bulls

Klining avgjorde

I mellomtiden er enda en Nicholas Sparks-filmatisering under oppseiling; The Choice , basert på romanen ved samme navn fra 2007, med premiere i 2016. Også den med en rekke unge, fremadstormende skuespillere i de sentrale rollene. Som såkalt «executive producer» tar ikke Sparks lett på castingprosessen, som han i aller høyeste grad er involvert i.

– Jeg har mye jeg skulle ha sagt. Er det min mening som veier tyngst? Iblant, selv om casting er lagarbeid. Studioet har stemmerett, instruktøren har selvsagt stemmerett, andre produsenter har stemmerett. Skuespillerne er også med og bestemmer. Under leseprøvene til The Longest Ride spurte vi hvem Scott syntes det fungerte best sammen med. Det handler om kjemi, ikke sant?

Han lener seg frem over bordduken.

– En gang – jeg sier ikke hvilken film det gjelder – var vi ikke helt trygge på hvem vi skulle velge. Da spurte vi motspilleren til vedkommende: «Hvem foretrekker du å kline med?» Det avgjorde saken, ettersom kjemien betyr alt.

– Skal Eastwood og Robertson bli superstjerner, som så mange av «dine» før dem?

– Ah, vi setter oss aldri fore å skape stjerner. Det faktum at noen av dem er blitt det – Ryan, Rachel, Amanda – er veldig hyggelig. Sånt skjønner vi først etter at filmen er ferdig. Da sier vi kanskje: «Å, den og den kommer til å slå ut i full blomst!»

Noen vil vel hevde at Sparks med fordel kunne gripe an regi-roperten selv, først som sist. Det har han dog ingen hast med.

– Kanskje jeg gir det en sjanse om ti år, sa han under lanseringen av The Lucky One i 2012.

– Jeg har ikke noe brennende ønske om det – det er ikke noe livslangt mål. Men jeg får tilbud, og muligens aksepterer jeg et av dem en gang.

Inntil videre tenker han å forbli bak skrivepulten, noe forlaget hans neppe beklager seg over. Med ett er assistenten tilbake, minst like blid, med autorisert informasjon om at salgstallet «har bikket 100 millioner».

– Hva er skriveambisjonene dine i dag, når du knapt trenger jobbe lenger?

– Vel, jeg tror at så lenge jeg har en historie å fortelle, vil jeg gjøre det. Man må jo gjøre et eller annet. Hva skulle jeg funnet på i stedet?

Sparks setter fingrene i poloskjortebrystet.

– Jeg får en idé, og jeg – jeg – vil se hva som skjer i den historien. Altså må jeg få det ned på papiret.

Les også: