Operaanmeldelse: Sprudlende elskovsdrikk med variabel sang

Donizettis romantiske komedie satt i et klasserom på syttitallet er underholdende, uten å være særlig minneverdig.

Guenes Guerle som den oppfinnsomme doktor Dulcamara i Donizettis Elskovsdrikken.
  • Maren Ørstavik

Den livlige og upretensiøse operaen Elskovsdrikken har siden premieren i 1832 skaffet seg både begeistrede fans og oppgitte motstandere. Den er lett å elske for sin lekne historie og sprudlende musikk. Men den er også lett å avskrive som useriøs og lettbeint – rett og slett kjedelig.

I Bjørvika understrekes operaens lystighet ved å legge fortellingen til historiens kanskje mest fargerike tid, et studentmiljø på syttitallet. Ilona Karas’ kostymer består av slengbukser, spraglete strikkegensere og oransje strømpebukser, mens Kevin Treacys lysdesign bader hele operaen i en varmrosa glød. Konseptet er underholdende, selv om det maler seg inn i et hjørne i ny og ne. Det er først og fremst mangelen på stor sang som gjør at denne produksjonen fort blir forglemmelig.

Les hele saken med abonnement