Kun én tater i fellesgraven
Fellesgraven på Ris kirkegård har stått som et symbol på overgrep mot romanifolket og ofrene for lobotomi og tvangssterilisering. Men sannheten om hvem som ligger begravd her, er en annen. For første gang har en forsker fått innsyn i samtlige pasientjournaler til de gravlagte i fellesgraven.
Det har vært antatt at mange av de gravlagte har vært ofre for tvangssterilisering og lobotomi, og at flere av dem var av romanislekt.
Les også:
Disse historiene blir neppe nevnt i talene på Eidsvoll
Som et ledd i å undersøke gjennomføringen av politikken overfor taterne har et offentlig oppnevnt granskingsutvalg fått innsyn i samtlige pasientjournaler til de gravlagte under «skammens stein» (se faktaboks).
Utvalget skal først levere sin utredning i mai neste år, men kan allerede fortelle at foreløpige funn viser at flere antagelser om graven er feil.
- Det foreligger ingen opplysninger i pasientjournalene som tyder på at det er flere enn én person med romanibakgrunn i fellesgraven, sier historiker Per Haave, som har utført undersøkelsen på vegne av utvalget.
28 kvinner og 27 menn ligger begravd i fellesgraven, men hvem er disse 55 pasientene som aldri fikk navnet sitt på en grav?
Ble brukt fra 1965
Fellesgraven var bare beregnet på psykiatriske pasienter fra Gaustad. I motsetning til hva mange har trodd, er det altså ingenting i pasientjournalene som tyder på at mer enn én av dem var av romanislekt. I tillegg hadde tre av dem utenlandsk opprinnelse.
Den første pasienten ble gravlagt våren 1965 og den siste høsten 1987. Det vil si at i perioden før 1965, da lobotomi ble hyppigst utført på Gaustad, ble ingen av dem som døde av inngrepet begravd i fellesgraven på Ris kirkegård.
- Det er litt underlig å tenke seg at Gaustad først i 1965 opprettet en fellesgrav. Hva gjorde de med tilsvarende pasienter i perioden før, da det var flere dødsfall som følge av psykiatrisk behandling? Utvalget vil gjøre sitt for å se om det finnes andre og tidligere anlagte fellesgraver, sier Haave.
Tre menn og én kvinne i fellesgraven ble lobotomert, men det er ingenting i pasientjournalene som tyder på at noen av de gravlagte døde i umiddelbar tilknytning til lobotomi eller annen behandling. Ingen av pasientene i fellesgraven ble sterilisert eller kastrert.
- Det er ingenting som tyder på at dette ble brukt som en massegrav for psykiatriens ofre. Det er et gravsted for psykiatriske pasienter som hadde liten eller ingen kontakt med sine pårørende, sier Haave.
De fleste gravlagte var enslige og fra lavere sosiale lag i befolkningen, med liten eller ingen kontakt med sine pårørende.
Mange av dem hadde vært innlagt på Gaustad i mange år da de døde.
De hyppigste dødsårsakene var hjertesvikt og lungesykdom hos eldre pasienter.
Etterlyser åpenhet
- Konklusjonen er at det ikke er knyttet en spesielt dramatisk historie til denne fellesgraven. Gravstedet har fått en sterk, symbolsk betydning, men resultatene av overgrepene knyttet til behandlingen på Gaustad er ikke å finne i denne graven, sier Haave.
Historikeren har gjennomført en undersøkelse som ingen før ham har fått muligheten til og mener det er viktig å få frem opplysninger om fellesgraven.
- Av hensyn til personvernet kan man selvfølgelig ikke offentliggjøre en liste med navn på døde pasienter, men myndighetene bør legge forholdene til rette for at de som mener seg berørt av fellesgraven kan få et svar på om deres familiemedlemmer ligger der.
Aftenposten omtalte fellesgraven i forrige uke, da Sigmund Aas og Thomas Vestgården lanserte sin bok «Skammens historie» om overgrep begått av den norske stat siden 1814.
Forfatterne etterlyser blant annet informasjon om de gravlagte i boken og er glade for at nye opplysninger nå kommer frem i lyset.
– Vi fikk minimum av innsyn i vårt arbeid med boken. Nå bør slektningene gis tilgang til informasjonen, og funnene bør offentliggjøres i statistikkform, sier Sigmund Aas.
Ubesvarte spørsmål
Taternes landsforening har minnestund ved graven hvert år. Lederen i foreningen, Holger Gustavsen, er medlem av ressursgruppen til granskningsutvalget. Han sier gravstedet fortsatt vil være et symbol for romanifolket.
- Det er den eneste graven vi har. Hvis folket vårt ikke ligger der, hvor ligger de da? Det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål som fortjener den hele og fulle sannhet.
— Uansett om det er tatere, jøder, kvener eller nordmenn som ligger der, så er det mennesker som ble lagt i en anonym grav og hemmeligholdt, sier Gustavsen.
