Kultur

Deler av offentligheten er blitt en slagmark. Jeg er redd vi bare har sett begynnelsen. | Knut Olav Åmås

KOMMENTAR: Vi må bekjempe hat og trusler uten å lukke samfunnsdebatten.

Hatytringene og truslene om voldsbruk og drap i sosiale medier og nettdebatter er skremmende. Det overspente debattklimaet sprer seg også til andre felt enn innvandringspolitikken, skriver Knut Olav Åmås. NTB/Scanpix (illustrasjon)

  • Knut Olav Åmås
    Spaltist

Det er syv år siden de høyreekstreme terrorhandlingene i Oslo og på Utøya. Vi håpet terroren ikke skulle endre landet grunnleggende. Det har heller ikke skjedd. Men det er blitt litt verre på noen stadig mer synlige måter.

Hatytringene og truslene om voldsbruk og drap i sosiale medier og nettdebatter skremmer.

A-magasinets oppslag to dager før årets 22. juli-markeringer gjør inntrykk: Hatytringer, trusler og drapstrusler florerer mot de overlevende AUF-erne fra Utøya – og mange andre. Det begynte rett etter de politiske massemordene og er bare enda mer intenst og omfattende syv år etter.

Hatytringene og truslene er ikke «kritikk» av innvandrings- og integreringspolitikken, som ganske mange vil ha det til. Norske ytringsarenaer har rom for alt av kritikk og de mest ubehagelige temaer. Men en fungerende ytringskultur forutsetter selvsagt grenser – langt der ute.

Her er syv spørsmål og forsøk på svar for å forstå situasjonen.

1. Hva var «veien videre» etter 22. juli 2011?

Det var bred konsensus i politikk og samfunnsliv om å «drive hatet ut av ekkokamrene» og konfrontere konspirasjonsteorier og ideologi med voldspotensial i full åpenhet og offentlighet – med kritikk og kunnskap, motstand og motytringer.

A-magasinet dokumenterte at hatytringer, trusler og drapstrusler florerer mot de overlevende AUF-erne fra Utøya. skjermdump

Jeg tror fortsatt på «mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet», som daværende statsminister Jens Stoltenberg sa 24. juli 2011. Det ville bli tøft. Det er blitt enda tøffere enn de fleste har trodd. Jeg også. For deloffentlighetene er blitt så mange, diskusjonene så monomane.

En åpen offentlighet innebærer selvsagt risiko: Farlige ideer kan bli spredt, overtramp skjer, fra både politikere og publisister. Særlig hvis motstanden ikke er der, hvis vi ikke gidder. Og det er slett ikke sikkert motstand virker. På mange gjør fakta lite inntrykk, konspirasjonsteorier lever og blomstrer.

  • Les saken: De overlevde Utøya. Nå lever de med drapstrusler.

Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke, og skriver da på egne vegne. Carl Martin Nordby

2. Hvordan ser samfunnsdebatten ut nå?

På sitt beste er den åpen, uforutsigbar og inkluderende. Mange nye stemmer er kommet til i alle miljøer, ikke minst unge muslimer som gjør sterk motstand mot radikalisering og militant islamisme, æreskultur og kjønnsundertrykkelse – og som slår også tilbake mot ren muslimhets.

Men ordskiftene om innvandrings- og integreringspolitikk blir umiddelbart fullstendig overspent, til tross for at de partipolitiske forskjellene reelt er små. Fra venstresiden jaktes det på alt som kan tenkes å «normalisere» og «legge til rette for» ekstremisme. Fra høyresiden kommer det stadig urimelige anklager om at innvandringskritikere blir forsøkt «kneblet».

Resultatet er ofte en mangel på reell åpenhet og saklig debatt. I stedet får vi stempling og mistenkeliggjøring av meningsmotstandere. Det overspente klimaet sprer seg også til andre felter, for eksempel alt som har med kjønn å gjøre, barnevern, klima, journalistikk og så videre. Alt dette skaper en uhyre polarisert ytringskultur der sakligheten og kunnskapen forsvinner.

Å reagere på hatytringer og trusler handler ikke om å begrense ytringsfriheten – for noen. Det er hatet, menneskeforakten og truslene som begrenser ytringsfriheten – for mange. Flere trekker seg ut av de mest betente debattområdene, orker ikke mer.

3. Hvorfor er det blitt slik?

Integrering, innvandring og islam er blitt stadig større temaer siste halvannet tiår. Det har spredt seg en forestilling om at mediene ikke har tatt problemer alvorlig. Det stemmer bare delvis.

Interessen for de problematiske sidene ved muslimske miljøer og islamistisk ekstremisme har lenge vært stor i mediene, ikke minst siden den veldig viktige karikaturstriden. Reelle problemer er satt søkelys på og diskutert massivt i halvannet tiår – svakheter ved integrering i praksis, manglende integreringsvilje blant en del innvandrere, umenneskelig «æreskultur», fraværende ytringsfrihet, kjønns- og legningsdiskriminering, gutters skolefrafall, gjenger, vold, kriminalitet, radikalisering og terrorrekruttering.

Samtidig er mediene blitt beskyldt for å svartmale integreringen, fordi så mye av den faktisk fungerer godt. Det finnes altså ingen som helst enighet om virkelighetsbeskrivelsene. Tvert imot.

Det finnes betydelig motstand mot at samfunnet blir endret på måtene man ser – eller mener å se. En betydelig del av befolkningen ønsker rett og slett ikke slike endringer. Så lenge den frykten og motstanden finnes, vil hatutslag også eksistere. Polariseringen kommer lett når mange føler de ikke blir hørt og sett.

Nordmenn er mer redd for islamistisk terror enn for høyre- og venstreekstrem terror, viser forskningsprosjektet «Status ytringsfrihet» – tross den høyreekstreme terroren begått av en hvit nordmann i 2011.

4. «Virker ikke» samfunnsdebatten?

Den politiske analysen og debatten av terroristens ideologi uteble etter 22.7.11, hevder stadig flere. Det er feil. Den fungerer bare ikke så effektivt som mange skulle ønske.

Ytringsfrihet og samfunnsdebatt eksisterer ikke fordi de har verdi i seg selv – de er verktøy, de har funksjoner og virkninger. De skal påvirke og endre samfunnet på konstruktive måter.

Å publisere er ikke å legitimere noe, som en del hevder. Det er å legge til rette for å diskutere og kritisere det på en åpen arena – for å ta livet av de dårlige ideene og løfte frem de gode løsningene. Det er ytterst krevende.

Er det naivt, som noen sier? Nei, det er bare det mest rasjonelle alternativet vi har til vold. En fungerende ytringsfrihet forutsetter at vi ikke går langt i å sidestille ord og holdninger med handlinger (det kan vi fortsatt overlate til autoritære regimer).

Uansett hvilket ytringsklima vi har, kan vi ikke sikre oss fullstendig mot vold og terror. Og selv de verste ord og holdninger er ikke handlinger. I rommet mellom holdninger og handlinger finnes enkeltmennesker som enten bevisst bestemmer seg for å gjøre noe destruktivt (det skjer) – eller overhodet ikke lar skremmende ord og holdninger følges av handlinger (det er mye oftere tilfelle).

5. Skal vi slutte å tro på samfunnsdebatten?

I debattene rundt 22. juli i år har jeg lagt merke til at flere aktivister og samfunnsdebattanter uttrykker en manglende tro på samfunnsdebatten. Kultursjefen på Lillehammer, Olav Brostrup Müller, er en av dem.

Han skriver: «I ettertid virker det nesten søtt: at tanken på å slå tilbake hatet skulle kunne gjøres med kommentarartikler, godt oversatt sakprosa og rasjonelle argumenter.» (NRK Ytring)

Det betyr vel ikke at det er meningsløst å formidle ny kunnskap om politisk og religiøs ekstremisme for å skjønne hva som skjer og hvorfor – for å kunne gjøre noe?

Den siste halvannen uken har jeg sett debattanter hevde på Facebook at det finnes mange borgere det ikke er noe poeng å diskutere med og gi motstand. Det «normaliserer» dem. Dessuten bør flere stenges ute også fra redigerte medier, fordi det innebærer å legitimere deres synspunkter å slippe dem til. Vi kan ikke lenger diskutere rasjonelt med de irrasjonelle (som de betraktes som). Derfor må de ikke få noen plass i redigerte offentligheter. Selv om hundretusener av mennesker eventuelt deler deres synspunkter.

Dette er det stikk motsatte av det ledende politikere var enige om etter terroren i 2011 og ga uttrykk for offentlig også 22.7. i år.

«No platform»-tenkningen som bryter diskusjonen, stopper samtalen og usynliggjør meningsmotstandere, sprer seg. Noen vil ha den samme ekskluderings- og isoleringsstrategien som har ridd det svenske samfunnet. Det vil skape mer polarisering og utenforskap.

6. Hva er alternativene?

Skal vi bruke enorme politiressurser til nettovervåking? Skyve enda flere debattanter til lukkede rom der de kan dyrke sin offerstatus? Starte flere statlige holdningskampanjer? Vente på at politikken gjør haterne fornøyde?

Det siste kan ta tid.

Ingen av de nevnte tiltakene vil virke særlig godt. Ingenting som begrenser den juridiske ytringsfriheten vil heller det, men gjøre samfunnet mindre fritt og åpent. Undervisning og opplysningsarbeid i organisasjoner og sivilsamfunn kan gi resultater på sikt, men når ikke haterne.

Er det «et oppgjør» med terroristens ideologi som er uteblitt? Jeg kjenner meg ikke igjen – i syv år har vi fått store mengder kunnskapsbasert journalistikk og litteratur om høyreekstremisme (og islamsk ekstremisme). Debattene er mange og forskningsinnsatsen er økt.

Men holdningene eksisterer og de forsvinner ikke. Den dårlige nyheten er at de politiske oppgjørene må tas hver eneste dag, i form av motstand, kritikk, fakta og følelser. Det finnes ikke «et oppgjør» som vi kan ta og liksom gjøre unna.

7. Hva kan gjøres og hvordan?

Relativt få anmelder netthat og trusler. De vet at de fleste saker i dag blir henlagt, og truslene er blitt så tallrike at det er utmattende å anmelde alt. Norsk politi må selvsagt ha eller få ressurser til å prioritere og etterforske. Ikke lovlige ytringer, som er det aller, aller meste, men selvsagt de antatt straffbare hatytringene og truslene.

Hva med strengere lovverk for å gjøre flere ytringer straffbare? Det er ingenting som tyder på at det virker. Sverige hadde ett år 6000 anmeldte tilfeller av hatytringer og hatkriminalitet, 30 ganger flere enn Norge samme år. Nabolandet har ikke akkurat mindre problemer med ekstremisme, vold og trusler i offentligheten.

«Kampen mot hatet vinnes ikke først og fremst i rettssalen,» skrev Utøya-overlevende og Ap-politiker Per Anders Torvik Langerød i Aftenposten 22.7.

Jeg har større tro på politikken. Først og fremst må politikerne finne løsninger på de reelle problemene, og diskutere dem på måter som vanlige borgere føler treffer. Skribent Nina Hjerpset-Østlie formulerer det treffende på sin Facebook-side 23.7.: Samfunnsdebatten «er et uttrykk for reelle interessekonflikter og et uttrykk for at det hersker svært sterk uenighet om samfunnsutviklingen i både Norge og Europa. Det foreligger også en utbredt frykt for uønskede samfunnsendringer.»

Å motarbeide hatet og truslene innebærer hovedsakelig å bekjempe symptomer, ikke årsaker. For det som ligger under er jo de politiske stridsspørsmålene og konfliktene.

Innvandrings- og integreringspolitikken er blitt det Minerva-redaktør Nils August Andresen kaller en «ideologisk og identitetspolitisk slagmark». Det gjelder nå å gjøre den til et normalt og mindre panisk område. Det er både politikernes og alle samfunnsdebattanters ansvar.

Utilstrekkelig? Ja, sikkert.

Jeg har gått gjennom syv spørsmål og laget syv korte forsøk på svar. Frustrerende svar? Trolig. Utilstrekkelige svar? Helt sikkert.

Er du lei av å høre dem igjen? Har du mistet troen på den åpne og frie samfunnsdebatten?

Da er jeg redd for at det vi har sett til nå, bare er begynnelsen.

Les mer om

  1. Samfunnsdebatt
  2. Radikalisering
  3. Islam
  4. Journalistikk
  5. Facebook
  6. Integrering
  7. Populisme

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Vi trenger færre overspente debatter om innvandring, integrering og islam

  2. KOMMENTAR

    Knut Olav Åmås: «Folk må rett og slett skjerpe seg»

  3. DEBATT

    Mediene har et medansvar for ikke å spre løgn og hat | Hilde Holsten

  4. MENINGER

    Det er mulig å gjøre noe med hat på nettet. Men da må vi holde nummenheten på avstand.

  5. KULTUR

    Knut Olav Åmås: Identitetspolitikken går på fornuften løs, og skaper et irrasjonelt gruppesamfunn

  6. KRONIKK

    Museene som ikke tør å være modige