Bokanmeldelse: «Stieg Larssons arv» er en overbevisende prosedyre i Palme-saken

God innføring i gravejournalistikk.

• Jan Stocklassa
• Stieg Larssons arv – nøkkelen til Palme-mordet
• Oversatt av Torodd Lien
• Cappelen Damm

Lenge før han ble en multimillionselgende krimforfatter, var Millennium-trilogiens Stieg Larsson trolig Sveriges fremste ekspert på høyreekstremisme og en glimrende researcher. Det er det omfattende arkivet hans som er satsplanken for journalist Jan Stocklassas nye gjennomgang av det ennå uløste drapet på Olof Palme i februar 1986 – et nasjonalt og muligens nordisk uskyldstap av traumatiske dimensjoner.

Larssons hovedspor gikk raskt i retning Sør-Afrikas beryktede sikkerhetstjeneste. De kunne ha sine grunner for å eliminere Palme siden han arbeidet aktivt for å blokkere våpenhandelen til apartheidregimet. Stocklassa er derimot tilhenger av et ensom ulv-scenario, skjønt ikke den kriminelle narkotikamisbrukeren Christer Petterson – opprinnelig dømt for drapet, deretter frikjent i en høyere rettsinstans.

Larsson og Stocklassa har altså svært divergerende oppfatninger om årsakssammenhengene. Det skal imidlertid komme til å forandre seg i løpet av en åtte år lang erkjennelsesreise tuftet på gravejournalistiske metoder som tøyer lovlighetens strikk til bristepunktet. I Larssons iherdige ånd oppsøker Stockhalla tidsvitner og mulige aktører i inn- og utland. Han pusler seg møysommelig og detaljtungt frem til et plausibelt helhetsresonnement rundt mordet.

Adelige maktstrukturer

Noe av det mest slående er det bildet som tegnes av spesifikt svenske samfunnsforhold, understreket av et bitende ironisk Lou Reed-sitat etter et Sverige-besøk. Sverige fortoner seg rett og slett som landet med det rare i, for ikke å si landet med det skremmende i. Et land som ulmer av dyptgående og betente konflikter, der det «trigger happy» klassehatet florerer, og der adelige maktstrukturer lever i beste velgående.

Mye av dette er for så vidt kjent stoff, men Stockhalla setter det inn i en skarp og perspektivrik kontekst. Særlig skildringen av Palme-etterforskningens innledende fase kan leses som en mørk farse på beslutningstager-nivå, preget av hårreisende feilvurderinger og ødeleggende etatsstrid, personlige ambisjoner på avveie og tvilsomme politiske koblinger og føringer.

Drapsvåpenet

Så hvem drepte Olof Palme? Skal man tro Stockhalla, og det er det vektige argumenter for å gjøre, er sannheten å finne i grensesnittet mellom Larssons og hans egen teoribygging. Det som gjenstår for å få den fusjonerte bevisførselen verifisert og rettslig belyst, er å lokalisere drapsvåpenet, men også det momentet av vital betydning har Stocklassa konkretiserte tanker om.

Stieg Larssons arv er ikke et glitrende stykke dokumentarlitteratur, til det er fortellerstilen for flat og utvendig refererende. Allikevel, i kraft av en enorm journalistisk arbeidsinnsats, får vi servert en fascinerende og engasjerende nærstudie av et statsministermord, og ikke minst det sosiokulturelle klimaet det sprang ut av.