I slutten av august i år publiserte Aftenposten et videoforedrag sammen med en artikkel om eldreomsorg. Normalt har denne typen videoer få seere.

Saken handlet om Manglerudhjemmet, et privat sykehjem øst i Oslo. Der har de innredet bar, butikk og restaurant ved å hente gratismøbler fra Finn og jobbe på dugnad.

«Med en gang de kommer ned hit, slutter de å ha vondt i hoften», forteller daglig leder Hilde Helland i foredraget. Filmen viser to glade, eldre menn som skåler i øl ved bardisken. «De spretter opp som om de var 20 år, og de spanderer på damene», fortsetter Helland

Setter følelsene i sving

I løpet av det neste døgnet spredde saken seg i eksepsjonell fart. Hittil er den delt, likt og kommentert over 44.000 ganger på Facebook og Twitter. Det gjør den til nummer åtte på listen over sakene som har skapt mest engasjement i sosiale medier i 2016.

Hva skjedde?

Synet av lykkelige, øldrikkende 80-åringer setter følelser i sving. Vi tenker på andre eldre som forsvinner inn i ensomhet eller vanskjøtsel, kjenner på frykten for selv å bli gammel. Nei, da er det bedre med egen bar. Se bare her! Klikk, lik og del. Med smilefjes.

De påfølgende dagene sto politikerne i kø for å uttale seg om eldreomsorg. Fabian Stang (H) raste mot Byrådet som ville avslutte kontrakten med Manglerud. Eldrebyråd Inga Marte Thorkildsen (SV) måtte erkjenne at kommunen kanskje hadde noe å lære. Ja, selv statsminister Erna Solberg tok turen til Manglerud.

Saken er illustrerende for hvordan samfunnsdebattens mest omtalte bidrag er personlige historier fulle av følelser. I kampen om lesertall og delinger har faktatunge kronikker lite å stille opp med mot enkeltskjebner.

Saken fortsetter under bildet.

Med pressen på slep rykket statsminister Erna Solberg (foran) og eldrebyråd i Oslo Inga Marte Thorkildsen (i midten bak) ut til Manglerudhjemmet i september.
Trond Solberg/VG

Emokrati

En som forsatt holder faktafanen høyt, er forskningsjournalist Bjørn Vassnes. I januar 2012 brukte han begrepet «emokrati» i en Aftenposten-kronikk. Bakgrunnen var rapporten som konkluderte med at Anders Behring Breivik var utilregnelig. Folket krevde ny utredning. Vassnes ba dem lytte til fagmenneskene:

«I emokratiet er det øyeblikket som rår, hva vi liker eller ikke liker. Sladder fremfor saklighet. Hvem som sier hva, ikke hva som sies», skrev han.

Vassnes mener utviklingen av emokratiet begynte allerede med fjernsynet, og er forsterket av sosiale medier.

– Det er blitt lett å mene ting basert på følelser. Og mens følelsene spres med bare ett likerklikk, er det blitt vanskeligere å nå gjennom med rasjonelle argumenter. Mediene er sjelden en motvekt, og politikerne tør ikke annet enn å kaste seg på, sier Vassnes.

Bjørn Vassnes.
Privat

Det motsatte av rasjonell argumentasjon

Vassnes mener bildet av gutten på stranden i Tyrkia som dukket opp i fjor høst er et eksempel på faktiske konsekvenser av utviklingen.

– Det førte til en umiddelbar forandring av europeisk politikk, før guttens historie i det hele tatt ble undersøkt. Det var nok å peke på bildet. Dét er emokrati, sier Vassnes.

Det er selve prinsippet om et demokrati som nå er truet, mener han:

– Emosjoner og stemningsbølger er motsatsen til det demokratiske prinsippet om rasjonell argumentasjon. Jeg er bekymret, men har innsett at det er lite man kan gjøre, sier Vassnes.

Bestemor på anbud

«Nei til salg av Norge», skrev Ingebrigt Steen Jensen på Facebook i januar 2015. Bakgrunnen var næringsministerens planer om å selge unna andeler i ti statlige selskaper. Uengasjerende? Ikke hvis man legger på et lag av tårer.

Sånt skjønner reklamemann og sosialdemokrat Steen Jensen. I store ord skrev han om våre forfedre som har bygget fedrelandet stein for stein, et fedreland som den blå regjeringen nå ville kvitte seg med.

«Nei til salg av Norge» fikk straks massiv oppmerksomhet. Først på Facebook, så i tradisjonelle medier. Tomler opp og delinger strømmet inn. Det var lett å være enig med det Steen Jensen skrev. Ingen vil jo egentlig selge Norge. Men var det så enkelt?

«Nei til føleri om Norge, svarte politisk redaktør Trine Eilertsen i Aftenposten. Hun sammenlignet Steen Jensens slagord med Arbeiderpartiets «Bestemor på anbud»: Brutalt upresist, men djevelsk effektivt.

Kjerringsnakk

Journalist Jon Hustad var heller ikke imponert. Steen Jensen er en «stor, tom tønne», sa han til Dagbladet. Hustad er glad i tall,analyse og harde fakta.

– Ja, jeg synes det er altfor mye kjerringsnakk i mediene, sier Hustad, som jobber i ukeavisen Dag og Tid.

Journalist Jon Hustad mener det ikke lenger finnes analyse i vanlige norske aviser.
Stig B. Hansen

– Se bare på Aftenposten, som har endret seg dramatisk. Før var kronikkene skrevet av eldre, kloke menn. Så kom behovet for klikkvinnere. Da blir det lettere å slippe til Sophie Elise, eller hva hun nå heter, enn det er å slippe til Lars Roar Langslet, sier Hustad.

Langslet, som var Norges første kulturminister, døde for øvrig i januar.

Hustad mener det ikke er noen tvil om at en den mer følelsesstyrte offentlige samtalen er et resultat av nettet. Han ser et paradoks her:

– Flere klikk betyr lavere troverdighet og færre som vil betale for journalistikken ved å kjøpe avisene i fremtiden. Norge er i ferd med å bli et land med få elitepublikasjoner og et stort spenn mellom de som kan noe og de som kun er opptatt av følelser, sier han.

Et spark til makten

Men ikke alle er enige med de faktaglade herrene Hustad og Vassnes.

– Interesse begynner ofte med innlevelse, sier Cornelia Kristiansen.

Hun er sosiale medier-ansvarlig i Dagbladet, som ofte publiserer sterke, personlige historier i form av kronikker og debattinnlegg. Flere av disse sakene ligger helt i toppen av listene over de mest delte sakene i Norge i 2015 og 2016.

Cornelia Kristiansen i Dagbladet synes de aller beste innleggene består av personlige historier som sammenfaller med fakta.
Synne Søhoel

– Det er jo følelser som driver oss. Og følelser, skapt av personlige tekster, kan gjøre at folk engasjerer seg i samfunnet.

Hun blir litt oppgitt i møte med begrepet «emokrati».

– Jeg får assosiasjoner til gamle dagers moralisering, da man mente at «hysteriske kvinner» burde holde seg utenfor styre og stell. I en del tilfeller kan slike innlegg bli underdoggens spark til makten. Det er også en tendens til at disse kritikerne liker følelser når det er snakk om følelser de deler. Systemkritikken kommer når de er uenige i innholdet, sier Kristiansen.

Innvandring, integrering - og følelser

Analysebyrået Retriever undersøker hvilke saker fra norske mediehus som skaper mest engasjement i sosiale medier.

– Vi ser at det emosjonelle får stor plass. Disse sakene treffer ofte veldig godt på klassiske nyhetskriterier som identifikasjon og sensasjon, sier analysesjef Kristina Nilsen i Retriever.

Saker som når topplisten handler ofte om innvandring og integrering. Nilsen nevner også en artikkel fra den kristne avisen Dagen om moren til Joshua French, og nevnte Aftenposten-sak om Manglerudhjemmet.

– I begge disse sakene kommer man tett på virkelige personer, gjennom ganske emosjonell journalistikk. Slikt får stor spredning, sier Nilsen.

Sykdomshistorie tok helt av

Nummer fem på topplisten til Retriever i fjor var kronikken «Jeg spiller ikke syk, jeg spiller normal». Den ble publisert i Dagbladet, og startet slik:

«Hvordan kan hun være syk, hun ser så frisk ut? Jeg så henne i byen i går og i sommer var hun jammen meg på ferie i Syden. Nei, hadde det ikke vært for de gode trygdeordningene i Norge hadde hun nok vært i jobb!»

Sofie Haughom beskrev smertene, livet som ufør og mistenksomheten hun møtte på en måte som rørte svært mange.

– Jeg vet ikke hvor mange meldinger jeg har fått totalt, det tok bare helt av. Håpet mitt er at folk skal skjønne at dette ikke handler om meg, det handler om veldig, veldig mange. Det var derfor jeg syntes det var viktig å formidle det, sa Haughom til Dagbladet.

Cornelia Kristiansen er med på at emosjonelle historier preger journalistikken.

– Men emosjonelle innlegg kan skape muligheter. Det aller beste er når personlige historier sammenfaller med fakta. Da engasjerer og opplyser det samtidig, sier hun.

Kompliserer politikernes arbeid

Journalistikk er historiefortelling. Derfor har mediene alltid vært fulle av følelser.

– Med sosiale medier har alle fått muligheten til å fortelle sin egen historie. Historiene som treffer oss sterkest følelsesmessig, vinner frem på Facebook. Dette må politikerne forholde seg til, sier Svein Tore Bergestuen, som nylig sluttet i jobben som rådgiver for Hadia Tajik.

– De blir tvunget til å forholde seg til ekte mennesker, noe som ikke alltid er lett for stortingspolitikere som har som jobb å lage lover. Enkeltskjebner kompliserer arbeidet. Det er et evig dilemma for politikere, sier han.

Folket forledes

Men partiene overvåker også mediene på jakt etter hvilke saker som får mest oppmerksomhet.

– De skjønner verdien av å bruke enkeltpersoner og følelser for å få oppmerksomhet om politikken sin, uten at det nødvendigvis endrer politikken deres, sier Bergestuen.

Han mener det er en demokratisk utfordring at så få kjenner til politikkens langsomme prosesser.

– Politikk blir til i det stille fordi dere journalister ikke har kapasitet til å dekke den langsomme utviklingen. Dere hopper på det som er lett å forklare. Dermed blir folk forledet til å tro at det er enkeltsakene i sosiale medier som er utgangspunktet for politikken, sier Bergestuen.

– Må tas på strak arm

– Hadde det ikke vært for at enkeltmennesker tør å stå frem med sin historie om for eksempel vold og overgrep, hadde vi ikke kommet så langt som vi er nå, sier Oslo-byråd Inga Marte Thorkildsen (SV).

Som eksempel nevner hun Annett Berntsberg Eck, som har fortalt om overgrepene hun ble utsatt for da hun var seks år gammel.

– Saken har ført til at vi har fått fjernet foreldelsesfristen i saker om barnedrap og overgrep mot barn. I tillegg har vi fått innført omvendt voldsalarm, altså at overgriper må ha en elektronisk fotlenke eller tilsvarende, sier Thorkildsen.

Saken fortsetter under bildet.

Byråd Inga Marte Thorkildsen (SV) i baren på det kommunale Økernhjemmet. Det ble i høstens debatt om Oslos eldreomsorg byrådets egen solskinnshistorie.
Espedal, Jan Tomas

Hun mener de følelsessterke historiene er en utfordring som politikerne må ta på strak arm. Samtidig at det kan være problematisk når det emosjonelle tar mye plass.

– Vi må lytte! Se på mennesker som premissleverandører, ikke klienter.

Lærte av Manglerudhjemmet

Venstresiden slet med medieoppmerksomheten rundt Manglerudhjemmet. Det var lettere for høyresiden å sole seg i glansen av det private sykehjemmet, nettopp fordi det er privat. Thorkildsen synes ikke det er et problem:

– For meg var saken en kilde til inspirasjon. Manglerudhjemmet klarte å fortelle den gode historien. Dét er viktig, sier hun.

Cornelia Kristiansens tre eksempler på gode innlegg som kombinerer fakta og følelser:

Dette er blant de mest delte sakene i Norge i 2015 og 2016: