Kultur

Tomas Espedal: - Ja, jeg er en åndssnobb

Det siste året har han tråkket både lesere og forfatterkolleger på tærne. Nå trekker Tomas Espedal seg tilbake fra offentligheten.

VIL HA ARBEIDSRO: Etter et år med støy etter provokasjoner i det offentlige rom, trekker Tomas Espedal seg tilbake til skrivingen. Nå er han i gang med en dokumentarisk bok om Bergen, som han regner med kommer til å ta lang tid å skrive. Roar Christiansen

  • Bt.no
  • Siri Økland

— Jeg vil ikke lenger delta i den offentlige debatten. Jeg sier nei til litteraturfestivaler. Før var jeg vant til å snakke fritt, men det er jeg ferdig med. Jeg behersker ikke det offentlige rommet, sier Tomas Espedal til bt.no.

I 20 år har han skrevet for det han kaller 800 faste lesere, men etter at «Gå» ble nominert til Nordisk råds litteraturpris, har leserskaren vokst til 17.000, ifølge Espedal selv. I 20 år var han aldri invitert til noen litteraturfestival, de siste årene har han gått på rundgang. Der han før kunne snakke fritt til likesinnede, er det nå journalister til stede. De har fått litt å skrive om.

Snudde bøkene

«Kulturkjerring» vil kanskje for alltid være heftet ved Tomas Espedals navn, selv om det ikke var han som brukte uttrykket. Det siste året har han kritisert dem han kaller «kulturmennesker», avslått Riksmålsprisen og dessuten sagt at bestselgere statistisk sett er dårligere enn andre bøker.

- Hvordan har du merket debatten om kulturkjerringene?

— Folk ble sinte. Det ble arrangert en kampanje der folk dro rundt i bokhandler og snudde forsiden ned på bøkene mine. Etterpå la de bilder av det ut på nettet. På kafé kom fremmede folk bort og kjeftet og påsto at jeg ikke likte dem. Det var ubehagelig, særlig fordi jeg aldri uttalte meg om kvinner. Jeg har vært feminist hele mitt voksne liv, og alltid trukket frem kvinnelige forfattere.

Ingen høflighetsgjeld

— Det var ordet «kulturmennesker»du brukte. Hvem er de?

— Det er de som går på konserter og teater uten å ha en genuin interesse for det de ser. Kultur er blitt forbruk, og hvis en begynner å ta hensyn til dette publikumet, får en dårlig kultur. I Bergmanns «Fanny og Alexander» lå det sprengstoff, men på DNS var stykket dårlig fordi man ville gi det til flest mulig, sier Espedal.

- Du er blitt kritisert for å være arrogant mot leserne dine. Er du det?

— Jeg står ikke i noen høflighetsgjeld til leserne. Vi forfattere blir direkte eller indirekte oppfordret til å reise rundt og være høflige overfor et marked som vi kanskje ikke engang liker. Det gjør oss til reklamemennesker, og dét skylder vi ikke leserne, sier Espedal.

Streng med leserne

Espedal synes det er foruroligende at folk i så stor grad leser bestselgere. Han liker ikke at bøker er blitt konsumvare, slik han ser det.

— Leserne har selvfølgelig lov å si om de liker boken min eller ikke. Jeg må ha lov å si at jeg ikke liker lesingen deres.

For Espedal er dette dypt alvor. På litteraturens vegne er han kompromissløs.

— Folk leser for mange bøker, de leser for dårlige bøker og de leser for fort.

Han vet dette provoserer, men vil gjerne forklare:

— Når jeg har vært så streng som jeg har vært med leserne, er det fordi det er blitt passiviserende å lese. Mange leser for å få sove eller for å slå tid i hjel. Det er en hån mot dem som skriver bøker. For meg er lesing det motsatte: Når du leser kan du få lyst til å reise, forandre livet ditt, bli politisk aktiv. Det er aktiviserende å lese en god bok.

Vil ikke skrive «Gå 2»

- Hva er god litteratur?

— Innen musikk er det lov å snakke om godt og dårlig. Flere kan spille piano, men det er lov å si at Leif Ove Andsnes er god. Innen litteratur hevder mange at det er subjektivt hva som er godt. Det er det ikke. Vi vet at noen bøker er allmenngyldige og kan leses om 20, 50, kanskje 100 år. Dette er bøker som er annerledes, urovekkende, anstrengende. Vi må kreve noe av leserne.

- Ligger det en oppvurdering av leserne i dette?

— Ja. Er vi heldige og blir presentert for de rette bøkene, har vi lesere et enormt potensial. I stedet blir vi lurt og overøst med søl.

Litteraturen har utviklet seg gjennom tidene nettopp av forfattere som ikke har tatt hensyn til hva leserne vil ha, mener Espedal, og trekker frem James Joyce og Virginia Woolf som eksempler.

— Det finnes så mange bøker. Skal du fortsette å skrive, må du skrive noe godt. At man er streng kommer leserne til gode. Ikke nødvendigvis de 17.000 som helst vil lese «Gå 2», men de som leser 20 år frem i tid, sier Espedal.

Trengt opp i et hjørne

Støyen som har fulgt Espedal det siste året, har gjort at han nå føler seg trengt opp i et hjørne.

— Man har to valg. Man kan enten si noe enda dummere slik at det første man sa blir glemt, og det har jeg prøvd. Eller man kan holde kjeft. Nå prøver jeg det siste. Så enkelt og så alvorlig er det: Jeg vil skrive. Jeg vil opprettholde et arbeid.

- Hva er galt med å delta på litteraturfestivaler?

— Noen ganger vil de bare ha navnet ditt. Vi kan brukes til hva som helst. «Finn på noe, du», sier de. Jeg hadde begynt å bli høflig og sa ja, og havnet i settinger der jeg sa dumme ting fra scenen. Det var min egen feil, så nå tar jeg konsekvensen.

- Hva er det du ikke behersker?

— Jeg har kommet til at bergensere ikke kan være intellektuelle. Da må man være konsentrert, analytisk og saklig. Du kan sende en bergenser til Hawaii, men det er likevel noe med den kjeften.

Vil ikke smiske

- Hva sier forlaget ditt til at du ikke følger spillereglene?

— Jeg har et godt forlag. De forstår at jeg er ferdig som forfatter hvis jeg sier ja til alt jeg blir spurt om, og presser meg ikke. Men de merker det, jo. «Imot kunsten» var inne på bestselgerlisten da kulturkjerringdebatten kom, og røk ut igjen etter kort tid. Da jeg fikk Brageprisen, sto redaktøren min ved siden av meg hele tiden for at jeg ikke skulle si noe dumt.

- Hvorfor vil leserne at forfatterne de liker skal omfavne dem?

— Det har jeg brukt tid på å forstå, men klarer det ikke. Alle trenger ikke være med på smiskingen for publikum.

Truet av bestselgerne

- Er du en åndssnobb?

— Ja. Det er et savn i den norske offentligheten at noen sier det som er ubehagelig og arrogant – at det er forskjell på kunst og marked. Det er fantastisk at en gutt fra arbeiderklassen kan være en åndssnobb. Før var det bare borgerskapet og aristokratiet som kunne være det.

- Aksepterer du at folk skriver bøker av andre grunner enn du selv? For å underholde, for eksempel?

— Ja, men det er ikke kunst. Det er disse bøkene som har styringsmakten. Det kunstsynet jeg har, truer ikke dem, men de truer den andre litteraturen. De skyller den ut av bokhandlene, og jeg snakker ikke på vegne av meg selv. I stedet for å plukke en bok fra den høyeste stabelen, bør folk bruke tid på å finne bedre bøker. Nivået på norsk litteratur er høyt. Les Kristine Næss, Kjartan Hatløy eller Åsne Linnestå.

- Forventer du bråk etter dette intervjuet?

— Nei, jeg tror folk forstår hvorfor jeg er streng. I det jeg sier ligger det et litteratursyn, ikke et menneskesyn. Dessuten har jeg koblet ut ringeklokken min, og telefonen tar jeg nesten aldri.

  1. Les også

    Ikke slå kulturkjerringa med staven

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Vil gjenopprette litteraturmiljøets ære: Svenske kulturfolk har delt ut alternativ nobelpris i litteratur

  2. A-MAGASINET

    Arv og adjø

  3. KULTUR

    Anmeldelse av Tomas Espedals «Året»: Bære eller briste

  4. KULTUR

    Naja Marie Aidt: – Vi skandinaver er ikke så gode til å håndtere livets avslutning

  5. KULTUR

    Forfatterforeningen frykter en snevrere offentlig debatt om litteratur

  6. KULTUR

    Ny kulturredaktør i NRK: Det viktigste er å treffe hjerte og hjerne