Kultur

Bokanmeldelse: Direkte utilfredsstillende fra Elena Ferrante

Elena Ferrantes nye bok, som verdenslanseres tirsdag, er en enkel dannelsesroman om løsrivelse, svik og seksualitet.

Elena Ferrantes nye roman er ikke på nivå med det hun har skrevet tidligere, mener vår anmelder. Foto: Samlaget

  • Anne Merethe K. Prinos

  • Elena Ferrante
  • Dei vaksnes løgnaktige liv (roman)
  • Oversatt av Kristin Sørsdal
  • Samlaget

Man kan trygt slå fast at pseudonymet Elena Ferrante har et unikt forfatterskap bak seg. Helt siden debuten i 1992 har Ferrante utgitt rike romaner om tap, moderskap, identitet og klasse. Alle åpner svimlende refleksjonsrom for leseren.

Både den bredt anlagte Napoli-kvartetten (på norsk 2015–2016), som gjorde forfatteren verdenskjent, og de tre korte, fortettede romanene hun utga før bøkene om Elena og Lila, er utsøkt litteratur.

Himmelhøye forventninger

Den enorme interessen for Ferrante skyldes likevel ikke bare kvalitet. Mystikken rundt forfatterens identitet og forsøkene på å avsløre den har utvilsomt bidratt betraktelig. Det gjør forventningene til den nye utgivelsen, som kom på italiensk i fjor og blir verdenslansert tirsdag, himmelhøye.

Bokomslaget. Foto: Samlaget

Dei vaksnes løgnaktige liv er på mange måter en overraskende roman fra Ferrantes hånd. Napoli spiller stadig en viktig rolle, men denne gangen er det ikke arbeiderstrøkene som utgjør hovedscenen. I stedet tilhører perspektivet en tenåringsjente født inn i en progressiv, intellektuell middelklassefamilie. Både metaforisk og geografisk hører den til i den øverste delen av byen.

Spørsmålet er hva Ferrante får ut av dette nye perspektivet. Ikke all verden. Høstens bok på norsk, klokkerent oversatt av Kristin Sørsdal, er en nokså enkel dannelsesroman om svik, seksualitet og løsrivelse, der veldig mye blir skrevet rett ut.

Oppdagelsen av at de voksne, som forbyr barnet å lyve, selv lyver uten stans, er en relativt allmennmenneskelig erfaring. Hos en så god forfatter som Ferrante er det merkelig at behandlingen av stoffet liksom stopper der. Voksne lyver, ja vel.

Les også

9000 barn var inne på audition. Norsk-italienske Elisa (11) fikk hovedrollen i «Mi briljante venninne» ved en tilfeldighet

Lovende åpning

Det begynner riktignok lovende. I løpet av noen få konsise avsnitt skisserer Ferrante en situasjon hvor Giovanna, bokens unge hovedperson, plutselig får verden i hodet.

Betente relasjoner mellom mødre og døtre finner vi igjen i alle Ferrantes tidligere romaner. Nå er det en høyt elsket far som får tilværelsen til å krakelere.

En kveld hører nemlig Giovanna faren si at hun begynner å ligne hans søster Vittoria, «[…] ei kvinne som var den perfekte kombinasjonen av stygt og vondskapsfullt – det hadde eg høyrt han seie så lenge eg kunne hugse».

Som et oppspark til en fortelling om overgangen fra barn til voksen, fra trygghet til usikkerhet, fungerer disse første sidene utmerket: «Skulle altså eg heilt utan vidare finne ut at eg var i ferd med å bli som henne [Vittoria]?» […] Eg som hadde vent meg til å tru at eg var høgt elska, og som no følte at begge foreldra mine med eitt var utilfredse med meg?»

Aggressivt kraftsentrum

Den eneste redningen Giovanna kan få øye på, er å oppsøke Vittoria for å se hvordan hun virkelig ser ut. Siden faren har lagt størst mulig avstand mellom seg selv og arbeiderklassebakgrunnen han kommer fra, har jenta ingen egne minner om tanten.

Den vulgære, aggressive Vittoria viser seg snart å være romanens kraftsentrum. Med overlegne manipulatoriske evner spiller hun Giovanna ut mot foreldrene for at hun skal se hvordan de virkelig er. Husk at du er lik meg, sier hun til niesen.

Portrettet av det dypt ambivalente forholdet mellom Giovanna og tanten er bokens største fortrinn. Hvor avhengig den er av Vittoria-skikkelsen, skinner tydelig igjennom idet hun blir mer perifer. Teksten mister øyeblikkelig temperatur og trykk.

Les også

Elena Ferrante skriver beskt om kvinneroller og graviditet

En alminnelig god oppvekstroman.

Dei vaksnes løgnaktige liv byr hverken på svimlende innsikter eller den brede samfunnsmessige forankringen vi kjenner fra Napoli-kvartetten. Det har delvis med valget av fortellerinstans å gjøre. I lange strekk ligger perspektivet tett på Giovanna som barn og tenåring.

Så hva skiller egentlig høstens utgivelse fra en alminnelig god oppvekstroman? Jeg vil si – ikke fryktelig mye. Når Ferrante er forfatteren bak, oppleves det direkte utilfredsstillende.

Les mer om

  1. Bøker
  2. Litteratur
  3. Elena Ferrante

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Heidi Austlid er ny direktør i Forleggerforeningen

  2. KULTUR

    Da hun omsider begynte å snakke om ufrivillig barnløshet, viste det seg at det myldrer av historier

  3. KULTUR

    Bokanmeldelse: Nesbø beveger seg til fjells. Det går bra i starten.

  4. KULTUR

    Marit Kapla hylles for boken om stedet hun vokste opp: – Man skal ikke tro man vet hvem som lever på bygda

  5. KULTUR

    Bokanmeldelse: Cissi Wallins historie er uryddig og utydelig. Chanel Miller skriver langt bedre om overgrep og overlevelse.

  6. KULTUR

    Bokanmeldelse: En uvesentlig bok om Storbritannia. Du er herved advart.