Anmeldelse av 1984 på Torshovteatret: Usann virkelighet, fake news, språkets oppløsning og menneskelighetens død

Programmet innledes med en advarsel om sterke og ubehagelige scener. Den advarselen kunne gjeldt en rekke av høstens forestillinger.

Hvorfor det er nødvendig med eksplisitt vold, mord, voldtekt og tortur på scenen, kommer jeg aldri til å forstå. Teateret skal speile verden, javel, men ordet speile i denne sammenhengen betyr da ikke nøyaktig gjengivelse. Teateret dreper faktisk ikke folk på ordentlig, det har man oppsigelser til.

Hvorfor vil teateret konkurrere med film og fjernsyn? Teater er, har alltid vært, og må nødvendigvis være illusjon. Teaterets styrke, teaterets magi er illusjon. Teateret må konkurrere på sine egne premisser. I 1984, hvor torturscenen er motbydelig konkret, vet publikum allikevel at det er teater. Blodet er teaterblod, må være det. Fokus rettes derfor mot hvor lenge det er forsvarlig å la en skuespiller henge opp ned uten at det går på helsa løs. Er det en lege i salen?