The Dogs byr på gospel i garasjen

The Dogs er tilbake med mer røff, mørk og ærlig rock.

Oslobandet The Dogs har finslipt gargerockformelen på sitt tredje album, mener vår anmelder.
  • Cecilie Asker

Vår vurdering:

5 av 6

Det har gått ganske nøyaktig ett år siden The Dogs forrige skive. Nå er garagerockerne tilbake, og de følger fremdeles suksessoppskriften med rufsete låter spilt med illevarslende intensitet. Med vokalist Kristopher Schau's rustne stemme i spissen, gjør bandet en god figur: samspilte, energiske, fandenivoldske, og preget av en viss melankoli. De bygger en imponerende vegg av lyd på sitt fjerde album.

Såre følelser og aggressivitet

Åpningslåten «You never loved me at all» begynner filtrert, som om du skulle stått like utenfor øvingslokalet, før produksjonen åpner seg. En enkel, fengende rockelåt, som setter stemningen. Røft og bråkete, men samtidig melodiøst. Den følges kontant av den noen hakk roligere «Are you with him now», som for alvor setter i gang de såre følelsene og aggressiviteten bandet har gjort til sitt varemerke.

True crime er det den største TV-trenden akkurat nå:

Les også

«Serieskaperne blir de nye etterforskerne, og seerne blir den nye juryen.»

Desillusjonerte storebrødre

Og igjen er en snasen bruk av orgel med på å live opp lydbildet. Lekne melodilinjer og fargerike groover stikker seg ut blant høyoktangitarer og den rumlende rytmeseksjonen. Det bidrar til bandets særpreg – en ekstra dimensjon i det soniske landskapet de valser gjennom. På låter som «Amen» lyder The Dogs nærmest som de svette, desillusjonerte storebrødrene til Death by Unga Bunga (det er ment som et kompliment).

«Mortal tragedy» kryper sakte opp, og smyger seg rundt før den eksploderer. Det allsangvennlige refrenget er noe av det nærmeste et band som the Dogs kommer å gjøre pop, uten at det skaper riper i punkkredibiliteten deres. Det er fremdeles snakk om en medrivende rockelåt, men skrevet med en svært god meloditeft.

Dette er TV-serien alle snakker om?

Les også

«Making a Murderer» sjokkerer, ryster og skaper debatt

Vokal med begrenset spenn

Tekstene er direkte. Ærlige, ispedd litt av rockens mytologi, og en mørk kvasireligiøsitet som fungerer som et slags overhengende tema. Det er ikke nødvendigvis snakk om den mest originale rockepoesien, men den fungerer perfekt til musikken. Schau leverer sterkt, og selv om vokalen hans har et begrenset spenn, får han det til å fungere med variert volum og trykk.

Satser mye på refrengene

Andre halvdel av albumet er hakket seigere enn åpningen. På den gode måten. Tempoet senkes, og gitarene blir mer avmålte. Stemningen og innlevelsen får stå i sentrum. «Curse of them black chameleons» er et av de sterkeste kuttene, pakket inn i gitarfeedback og grove basslinjer. Den perfeksjonerer det innbitte uttrykket The Dogs til stadighet finpusser, med et svært så catchy refreng.

Trenger du flere tv-tips?

Les også

Dette har serievåren 2016 å by på

En god dose sjarm

Alle sporene er ikke like minneverdige, men materialet er stort sett solid. Eksempelvis har vi skivens lengste kutt, «Faster on our own», som fort kunne blitt i overkant repetitivt. Men The Dogs redder låten med god bruk av dynamikk og små variasjoner. Det er fremdeles ikke den mest spennende komposisjonen på vår jord, men det gode håndverket redder mye, og legger til en god dose sjarm.

Samlingens siste spor, «I'm not impressed», tar ut den siste rest av kraft, med et Motörhead-aktig riff og rå skrik. En flott avslutning på en godt gjennomført utgivelse. I en tid hvor stadig flere rockeband velger å pakke musikken sin inn i flate, glatte produksjoner, er det godt å høre et band som lyder som levende mennesker.

Trenger du serietips i det nye året? Her er noen som er verdt din tid:

Aftenposten Kultur oppsummerer året som har gått: