Kultur

André Bratten tar oss inn i norsk elektronikas nye gullalder

André Bratten har igjen satt seg ned foran synthen. Resultatet er et album utenom det vanlige, som krysser grenser innen elektronisk musikk.

  • Eivind August Westad Stuen

Vår vurdering:

6 av 6

NB: Bildet er tatt av Morten Espeland, ikke Stephen Butkus Foto: Morten Espeland

Unge herr Bratten, en fyr i slutten av tyveårene, har de siste årene gjort seg bemerket som en del av space disco-miljøet i Oslo, hvor størrelser som Todd Terje og Lindstrøm regjerer. I 2013 leverte han debuten Be a man you ant , som føyde seg fint inn i sjangeren, komplett med svevende synther og lekre arrangementer. Et godt album, fylt av den humoren og nostalgien man forventer fra Oslodiscoen. Men under overflaten lå en vilje til å bryte formen. Og denne gangen kommer den eksperimentelle musikeren i ham virkelig til sin rett.

Fylt av mørke toner og enkle beats

Vi befinner oss i et melankolsk, minimalistisk lydunivers. Ved siden av modulærsynthen, er det også flere innslag av piano, og naturligvis en glitchy trommemaskin. Etter en suggererende intro kommer «Quiet earth», som lever opp til sitt navn – en enkel drone går gjennom sangen, kompet av lette trommeslag. Soniske elementer glir inn og ut, og skaper et stemningsfullt, nærmest kosmisk produkt. Dette er Brattens bearbeidede uttrykk, fylt av mørke toner, enkle beats, og luftig detaljarbeid som utvider lydbildet. Mer ambient enn disco, med innslag av støymusikk og moderne klassisk.

Les flere ferske plateanmeldelser:

Les også

Seks grunner til og høre Kurt Cobains soloalbum – og én grunn til å la være

En låt for aktiv lytting

Neste låt ut, «Philistine», har mer energi på lager. Rytmene er raskere, og fler dissonante elementer introduseres. Låten leker med en slags åttitallsestetikk, men inneholder også spor av dubstepens grove basstoner. Den bygger seg stadig opp, fylt til randen av elektroniske noter som glir inn og ut av harmoni. Til slutt faller den fra hverandre, og lar noen av enkeltelementene henge litt i luften før de forsvinner. Absolutt en dansbar og catchy komposisjon, men også en låt som premierer aktiv lytting.

Her er ukens TV-anmeldelse:

Les også

Norske millennials har endelig fått en egen seriestemme

Parallell til samtlige elektronikagenier

Musikken her kan minne om den tidlige elektroniske musikken fra krautrockband som Tangerine Dream og Cluster, men i en moderne innpakning. Man kan også trekke en parallell til samtidige elektronikagenier som KK Null, men Bratten har samtidig en egen stemme. Han dekonstruerer sjangeren – plukker fra hverandre melodier og rytmer, og setter dem sammen igjen. Resultatet er både fengende og oppslukende.

Denne platen bør du kanskje styre unna:

Les også

Det er kun en positiv ting å si om dette albumet

Susanne Sundfør passer perfekt

Susanne Sundfør gjester på godbiten «Cascade of events», en mørk, melankolsk låt, drevet av tunge bassfrekvenser. Sundførs vokal passer perfekt mot det industrielle bakteppet. Veldig stilig. Et annet høydepunkt er «Space between left right», hvor komplekse rytmer og vakre synthlinjer flyter gjennom forskjellige stiler og stemninger. En ettertenksom komposisjon i konstant utvikling. Ikke minst har vi «Bivouac». Den starter med dissonans, pipelyder og organisert kaos, før den etter drøye tre minutter går over i jazzy pianoakkorder og myke melodilinjer. Støyelementene forsvinner ikke, men brukes sparsommelig som garnityr. Avmålte strykere gjør en god del av låtens sjarm.

Siste spor ut, «Math ilium ion», består av et ensomt piano som rolig slipper ut vakre melodier. Mot slutten blir de fanget opp av overdimensjonert romklang, før de sakte driver ut av lydbildet. En passende avslutning på reisen dette albumet tar deg med på.

Trenger du flere TV-tips?

Les også

At serien rykker stadig nærmere vår egen dørterskel, gjør den ikke mindre skummel

Står sterkest som en helhet

Gode lyder massivt, tross det i og for seg enkle utgangspunktet. Dette er i underkant av en time med nennsomt organisert lyd, som absolutt fungerer best å høre i sin helhet – materialet glir godt fra spor til spor, og står sterkere som helhet. Dette er åpenbart ikke musikk for alle, men for dem som er smålei av flat elektronisk musikk med hovedfokus på repetisjon og dansbarhet, er dette manna fra himmelen. Bratten har full kontroll på det han driver med, og tør å bevege seg utenfor komfortsoner. Han har skapt et album utenom det vanlige.

Se Aftenposten Kultur baksnakke kulturlivet i nytt program:

Trenger du TV-tips? Her er ti serier du bør få med deg i høst:

Les også

  1. Seltzer i nytt TV-format: Et mørkere «Norge Rundt»

  2. I «Black Mass» er Johnny Depp bedre enn på lenge

Les mer om

  1. Anmeldelse
  2. Musikkanmeldelse
  3. Elektro