Kultur

Fascinerende manipulasjon

Carl Frode Tiller:<br></br> BIPERSONAR<br></br> Intelligent og gjennomtenkt roman som utfordrer sin egen skrivemåte.

  • Anne Merethe Prinos
Nyhetsbrev Vil du ha film- og serietips rett i innboksen?

Carl Frode Tillers annen bok er et interessant romanprosjekt. "Bipersonar" kan utvilsomt leses som et slags familiedrama, men samtidig har romanen et ganske annet anliggende. Den stiller nemlig fundamentale spørsmål ved sin egen skrivemåte, og slik sprenger boken på sett og vis rammene den selv har satt.På det man kan kalle terskelen til teksten, det vil si før romanen egentlig har begynt, gir "Bipersonar" tydelige signaler om at den fordrer noe mer enn en psykologisk-realistisk lesemåte. Akkurat det er imidlertid lett å miste av syne i en tekst som setter alt inn på å fremstille sine personer i troverdighetens tegn.

Forteller i tur

Disse personene har alle sin egen historie å fortelle, men samtidig gir de liv til romanens sentrale, sammenbindende element, den ulykksalige og hardt prøvde Thomas Isaksen. I rekken av jeg-fortellere som stadig avløser hverandre, kommer han aldri til orde, og slik er det hele tiden et åpent spørsmål om hvem som skal oppfattes som hoved— og biperson.Historiene som fortelles handler alle om ulike konfliktsituasjoner. Thomas Isaksen er i større eller mindre grad innblandet i samtlige av dem; han krangler med sønnene sine, med broren og med svigerfaren. Som en annen Job utsettes han for den ene prøvelsen etter den andre, for til slutt å avsløres som en sakesløs romanfigur underkastet krefter som er større enn ham selv.

Kort og intenst

På et psykologisk nivå er imidlertid skikkelsene Thomas Isaksen låner sitt lys fra, vel så interessante. Romanen fremstiller korte, intense sekvenser fra deres liv med stor variasjon og treffsikker sans for detaljer. Som når den tolv år gamle Kjell finner huset fullt av folk og dikter opp et heftig sinne for å gjøre en tilforlatelig entré:

"Det var da ein helvetes blåknute eg hadde på skoreima, mumlar eg, og så sett eg meg ned på huk, og så tar eg til å fikle med eine skoreima. Helvetes drittreim, seier eg, og eg fiklar og plagast og eg kan ikkje få opp den der blåknuten. Det var som berre helvete, seier eg, jævla, forbanna drittreim, seier eg, og eg fiklar vidare, plagast vidare, og heile tida lyttar eg til stemmene inne i stua."

Enkle, poengterte passasjer som denne er kort sagt frydefull lesning.Tillers personer er fundamentalt forskjellige og har alle sin egen uttrykksmåte og retorikk. På ordplanet er det riktignok enkelte uttrykk som går igjen fra figur til figur - flere har for eksempel en påfallende forkjærlighet for å huffe seg. Den språklig nyanserte og varierte fremstillingsmåten er uansett en viktig byggestein i forfatterens forsøk på å etablere et realistisk og troverdig romanunivers. Det interessante er at når dette prosjektet vel er gjennomført, manøvrerer Tiller slik at det nærmest fullkomne byggverket legges i grus. Med et velregissert grep peker boken nese av leseren og avslører i samme øyeblikk fiksjonens vesen.

Noe annet på spill

I forhold til den prisbelønede debutboken "Skråninga", der prosjektet handler om å fremstille hovedpersonens smerte så realistisk overbevisende som mulig, står det altså noe ganske annet på spill i årets utgivelse. På en måte kan "Bipersonar" sees som en ironisering over den naive leseren som lar seg dupere av en manipulerende og kontrollerende tekst. Samtidig genererer romanen sin egen skrivemåte: Historiene som fortelles, er fiksjon, og hva er da poenget med å gi dem et troverdig uttrykk? I siste instans betyr det at Tillers andre bok på sett og vis stiller spørsmål ved eksistensberettigelsen av den første."Bipersonar" er en utfordrende roman. Den bygger opp et meningsbærende univers for i neste øyeblikk å legge det øde, og det finnes sikkert nok av lesere som vil irritere seg over akkurat det. Metaperspektivet forfatteren anlegger, er ikke særlig originalt, men det fungerer godt som en problematisering av hva litteratur er og hvilke muligheter den har for å påvirke. Viktigst er det at Tiller har skrevet en bok som gir leseren noe helt annet enn det hun trodde hun skulle få.

Les også

    Les mer om

    1. Litteratur