Bowies artistkarrière - plate for plate

Hva var Bowies beste og dårligste plater? Aftenpostens musikkkanmelder Asbjørn Bakke gir sitt svar.

  • Asbjørn Bakke

London-gutten David Bowie var 20 år da han ga ut sitt første album. Her er en gjennomgang av alle 28.

David Bowie

Karakter: 2

1967

DavidBowie1967_doc6ny3dt8lh49llrmm6k9-nl8q0IHj4E.jpg

En underlig plate, fjernt fra samtidsrocken og den rythm & blues-musikken Bowie har holdt med på siden 1964 i bandene The King Bees, The Mannish Boys og David Jones and The Lower Third. I stedet lager unge David Bowie en plate inspirert av kabaretmusikk generelt og den erkebritiske skuespilleren, sangeren og låtskriveren Anthony Newley spesielt. Bowie sikter vel så mye mot en skuespillertilværelse som mot platebransjen, og i flere av låtene er vi inne i hodet til pussige figurer. Den bisarre «Please Mr. Gravedigger» er det mest ekstreme eksemplet. Men ellers er dette snodige matiné-popsanger sunget med bred cockneydialekt. Ingen bryr seg. Høydepunkter: «Uncle Arthur», «Love You Till Tuesday».

David Bowie

Karakter: 3

1969

DavidBowie1969_doc6ny3e3gp46o1dwr7y6k9-apXdCbU4Wt.jpg

Bowie har deltatt i sangkonkurranser i Italia og på Malta, framført en pantomime-forestilling om den kinesiske invasjonen av Tibet og vært oppvarmer på en Humble Pie-turné – som mimeartist. Inspirert av Stanley Kubricks 2001: En romodysse skriver han sin første klassiker. «Space Oddity» blir et perfekt soundtrack til den første månelandingen. Bowie synger om astronauten Major Tom som bestemmer seg for å kutte forbindelsen og sveve evig i rommet etter å ha sett jorden utenfra. En nihilistisk innstilling som skal prege mye av Bowies 1970-tallsproduksjon. Men utover «Space Oddity» er albumet en rotekasse av ideutkast, litt Dylan, litt kabaret, litt rock og litt for mye surr. Selger lite. Albumet er senere nyutgitt som Space Oddity . Høydepunkter: «Space Oddity», «Cygnet Committee».

Les Robert Gjestads minneord:

Les også

«Takk for alt, David Bowie. Svev pent og rolig der oppe et sted, sammen med din egen Major Tom.»

The Man Who Sold the World

Karakter: 4

1971

Themanwhosold_doc6ny3ed4gz1g1meqwc6k9-dtUNYYy4tY.jpg

Coveret, som viser Bowie som kvinneskikkelse i kjole, provoser såpass at det snart blir byttet ut. Dette er hans tyngste og hardeste album. Gitarist Mick Ronson leder en ilter krafttrio, som også består av produsent Tony Visconti (bass) og Mick Woodmansey (trommer). Synthesizeren til Ralph Mace overkjøres. Her er også et progrocktilsnitt og spor av pre-glam. Bowie dyrker sitt svartsyn: Vi er på vei til helvete alle sammen, og de eneste normale er de som er sperret inne på psykiatriske sykehus: «I’d rather stay here with all the madmen, than perish with the sadmen roaming free» . Albumet er ikke lett tilgjengelig, særlig fordi det åpner med det åtte minutter lange komplekse opuset «The Width of a Circle», men låtene har mange gripetak. Høydepunkter: «All the Madmen», «Black Country Rock», «The Man Who Sold the World».

Hunky Dory

Karakter: 6

1971

HunkyDory_doc6ny3eke521h12je2r6k9-rNsLDBVTbV.jpg

«Ooh! Look out all you rock’n’rollers,» advarer Bowie i åpningslåten «Changes», som på mange måter er blitt stående som hans noe kryptiske manifest. Han synger ut sitt svartsyn ( «the homosapiens have outgrown their use» ), men har også begynt sin intelligente rock’n’roll-lek. Ambisjonene har vokst kraftig siden sist. Bowie provoserer med sitt fargede hår, feminine utrykk, teatralske grep og dekadente livssyn. Han ser på rock som kitsckunst og fnyser av «ærlige og ekte» rockere. Alle er varer uansett. « Lennon’s on sale again, » som han konstaterer i fatalistiske og fantastiske «Life on Mars?». Den søte sangen om å være pappa, «Kooks», står i skarp kontrast til kulheten ellers. Mot slutten hyller han tre store ledestjerner: «Andy Warhol», «Song for Bob Dylan» og «Queen Bitch» (om Lou Reed). Hele albumet er suverent melodramatisk og distinkt jålete på en måte som bare Bowie kan få til å virke befriende. Med Trevor Bolder på bass er The Spiders From Mars fulltallig, men bandet får ikke navn før på neste album. Ronson viser et langt større register enn i forrige omgang, ikke minst fordi han også står for strykarrangementene. Men Honky Dory er vel så mye preget av Rick Wakemans yre pianospill. Høydepunkter: «Changes», «Oh! You Pretty Things», «Life on Mars?», «Qicksand». VG-lista: 33. plass, 1 uke (i 2002).

The Rise and fall of Ziggy Stardust and the Spiders From Mars

Karakter: 6

1972

Theriseandfallofziggy_doc6ny3etzrnxf1dmhmq6k9-AplDxdeaYG.jpg

Albumet gir rocken en livsnødvendig innsprøyting av sminke og ironi. Bowie har åtte tunge år som plateartist bak seg. Han er sulten på suksess og værer kjapt muligheten i T.Rex’ glamsuksess. Håret blir klippet og farget ildrødt. Rouge og mascara flommer, og outrerte klær blir sydd. Ut av det hele kommer rockeidolet Ziggy Stardust og plata om hans oppgang og fall. «I'll be a rock and rolling bitch for you», lokker David Bowie i «Moonage Daydream». Populariteten eksploderer, og ungdommen elsker denne syltynne framtoningen med minst to kjønn. Noen identifiserer seg med ham også. Det skremmer vettet av øvrigheten og foreldre, og provoserer freakete storebrødre som digger «ærlig» rock. Det blir ikke bedre av at David Bowie som den første rockestjerne i historien legger ut om sin bifile appetitt. Ziggy Stardust er soga om rock'n'roll-frelse og stjernedyrkelse i all sin prakt og avskyelighet. Samtidig er det mulig å elske hver eneste låt på albumet uten engang å vite hva den handler om. Dette er potent og glødende rock som ikke er avhengig av hjernen på vei til hjertet. Ziggy Stardust er rockegitaristen som har alt: Talent, evne, karisma og sex-appeal. Likevel kveles han av manglende virkelighetssans, uoverstigelig ego og fansens beundring. Publikum har store problemer med å skille figuren Ziggy og artisten Bowie og dyrkingen antar slike dimensjoner at det holder på å glippe for hovedpersonen også. Han må ta livet av Ziggy. Høydepunkter: «Five Years», «Moonage Daydream», «Starman», «Hang on to Yourself», «Ziggy Stardust», «Suffragette City». VG-lista: 39. plass, 1 uke (i 2001)

Aladdin Sane

Karakter: 5

1973

Aladdinsane_doc6ny3f3ng65yp1xk16k9-HjHOn45RGQ.jpg

På ett år har Bowie produsert album for Lou Reed, Iggy Pop og Mott The Hoople. Han fortsetter sitt maskespill med publikum og lek med rockeidealene. Han er helt enig med kritikerne som beskylder ham for å ha solgt seg til underholdningsmaskinen. «Jeg er ingen nyskaper, men en kopimaskin», sier han. En ny underlig figur popper fram: kryptiske og mystiske Aladdin Sane, et ordspill på «a lad insane». Albumet er en satirisk ferd gjennom populærkulturelle flashbilder, som speiler global ødeleggelse. Bowie synger som om han er en hårsbredd fra panikk og låtene jager framover. Han gjør en glodhet versjon av Stones-låten «Let’s Spend the Night Together» og Jagger dukker opp i teksten på science fiction-balladen «Drive-in Saturday». Iggy Pop hylles i «The Jean Genie». Aladdin Sane har et rastløst preg, noe som er med på underbygge at dette er et album som reflekterer en stresset og forskrudd verden. Høydepunkter: «Watch That Man», «Drive-In Saturday», «The Prettiest Star», «The Jean Genie», «Lady Grinning Soul». VG-lista: 11. plass, 19 uker.

Pin Ups

Karakter: 3

1973

pinups_doc6ny3f9g48dyu709v6k9-TgXFqccFFb.jpg

Den nye superstjernen føler for å feire sine sekstitalls-helter: Pink Floyd, Pretty Things, The Kinks, The Who og Them med flere. Men der Bryan Ferry på sin samtidige These Foolish Things lager egen musikk av andres låter, blir Bowie forunderlig liten i forhold til disse sangene. Samtidig framstår denne nostalgien som lite relevant fra en mann som har store og nyskapende prosjekter på gang. Høydepunkter: «Shape of Things», «Sorrow». VG-lista: 8. plass, 7 uker.

Diamond Dogs

Karakter: 5

1974

DiamondDogs_doc6ny3fgb80hku00re6k9-qPZyROfQ_h.jpg

Bygget på restene av Bowies forsøk på å lage en musikal av George Orwells 1984 . Det ble stoppet av Orwells slektninger, men West End-preget er tydelig på en låt som «Sweet Things». Titler som «1984» og «Big Brother» vitner om inspirasjonskilden. «This ain’t rock’n’roll, this is genocide (folkemord,», er den dystre åpningsreplikken på nok et apokalyptisk album, denne gang om figuren Halloween Jacks jakt etter kjærlighet i et ødelagt framtidssamfunn. The Spiders er oppløst, og dette er eneste gang David Bowie selv spiller el-gitar på plate, ved siden av synthesizer og saksofon. Spillet hans er begrenset og gir særlig tittellåten og heftige «Rebel Rebel» et røft rocketrøkk. Samtidig peker en låt som «1984» framover mot den sofistikerte soulen fra Philadelphia som snart skal prege hans musikk. Høydepunkter: «Diamond Dogs», «Rebel Rebel», «Rock’n’Roll With Me» og «1984». VG-lista: 8. plass, 16 uker.

Young Americans

Karakter: 4

1975

YoungAmericans_doc6ny3forvxfn1ca6rr6k9-ElQP0G4pY1.jpg

Det stillestående konsertalbumet fra Philadelphia, David Live , er et forvarsel.Forandringstvangen har drevet David Bowie til USA. Der faller han nesegrus for disco-soulmusikken til The Three Degrees og resten av phillysoul-gjengen. Den nye Bowie har glatt, bakovergredd hår, innsunkne kinn, likeblek hud, solbriller og nostalgiske dresser. Med Young Americans skaper han et praktfullt bilde av amerikansk ungdoms jakt på mening og følelser i et goldt post-Watergate-USA: « Ain’t there one damn song that can make me break down and cry?» utbryter han. Bowie har utviklet et imponerende spenn som sanger. Eks-James Brown-gitarist Carlos Alomar bidrar med lekkert gitarspill og lydbildet er sofistikert og levende. Det er bare én ting som ikke holder helt mål: Låtene. De fleste blir stående i skyggen av tittellåten. Duetten med John Lennon, «Fame», er en morsomt «glimt i øyet»-låt fra berømmelsens innside. Versjonen av The Beatles’ «Across the Univers» er bare pinlig. Bowie kommer kritikerne i forkjøpet igjen og karakteriserer selv albumet som plastikksoul. Høydepunkter: «Young Americans», «Fame». VG-lista: 13. plass, 7 uker.

Station to Station

Karakter: 6

1976

Stationtostation_doc6ny3fuge7tewbtf96k9-EQ9zRQ6fS4.jpg

-Jeg husker ingenting – ingenting – av 1975, har Bowie sagt senere. Dette året går med til jetsetliv og rus – og til å lage Station to Station . Han er sterkt preget av kokain-kynisme, men som den slu reven han er klarer han å lage stor musikk ut av det også. Blek, døgnvill og oppgiret på amfetamin brenner han ut et kjølig soulalbum som ligger langt forut for sin tid. Først på 1980-tallet popper det opp nyromatiske band (Duran Duran, Spandau Ballet osv.) inspirert av StationTo Station . I 1976 ser han ut som en Frank Sinatra fra helvete. Han lykkes i å kombinere crooner-fascinasjonen («Stay» og «Wild Is the Wind») med sexy nattklubbmusikk (hyperromantiske «Golden Years» og bisarre «TVC15»). Kronen på verket er den ruvende tittellåten, historien om The Thin White Duke. Musikalsk dekadense har neppe vært vakrere. Helsemessig står det ikke bra til. -En dag jeg snøt meg, kom halve hjernen ut, har han sagt siden. Han er så ute av takt med virkeligheten at han uttaler at «England trenger en ny Hitler» og gjør nazihilsen. Reaksjonene gjør at han bråvåkner. Han forstår han må vekk fra Los Angeles. Høydepunkter: «Station to Station», «Golden Years», «TVC15», «Stay». VG-lista: 8. plass, 8 uker.

Low

Karakter: 6

1977

low_doc6ny3g19fdli8luup6k9-sxfrfywNZ0.jpg

Men punken detonerer i London, søker Bowie tilflukt i Berlin med seg den elektroniske mesterhjernen Brian Eno. Her forkaster han alle maskene og framstår som naken. Her skaper de framtidsrettet, synthesizer-basert musikk inspirert av Kraftwerk og samtidsmusikk. Low er en helhjertet europeisk plate, majestetisk og skremmende på samme tid. Første halvdel består av korte, lynskarpe synthpopsanger der Bowie briljerer både som sanger og komponist. Sugende og dansbare «Sound And Vision» er en hypnotisk poplåt. Gitaristene Carlos Alomar og Ricky Gardner leker med strengene og produsent Tony Visconti gir det hele tidløs lyd. Andre del består av dyster ikke-tekstlig musikk, der Bowies stemme bryter gjennom det ødslige og oppslukende lydteppet som det menneskelige skriket den er. Fire lydbilder som rommer den sorg, smerte og apati Øst-Europa føler under den kommunistiske jernhælen, og som viser hvilken modig og visjonær popkunstner David Bowie er. Han fyller 30 år da plata kommer ut. Høydepunkter: «Breaking Glass», «Sound And Vision», «Always Crashing in the Same Car», «Warszsawa». VG-lista: 10. plass, 11 uker.

«Heroes»

Karakter: 5

1977

_doc6ny3go18tab5qwxq6k9Heroes-njU6NCqhmO.jpg

Bowie produserer og skriver låter til Iggy Pops to comeback-album, The Idiot og Lust for Life dette året, og allerede i oktober er han tilbake med et nytt Bowie/Eno/Visconti-produkt. Vi kastes umiddelbart inn i Bowies kontrastfylte og komplekse verden, her møtes det søte og det bitre, det kalde og det varme, det vakre og det stygge: «you can’t say no to the beauty and the beast». Heroes har større trøkk enn Low og er ikke mye svakere. Men det mangler forgjengerens kjølige stilrenhet. Finnes det en sang mer fylt av drømmer og håp, og som likevel er så opprørende trist, som «’Heroes’»? Bowie har lagt på anførselstegn for å tydeliggjøre det ironiske. Han har beveget seg bort fra å skildre dommedagssamfunn til å synge om indiviuell sjelskamp. Disse opprørende sangene handler om følelse av fremmedgjøring, om å ha nerver på utsiden, men også om lengsel etter menneskelighet. De fire nervepirrende instrumentalene maler ut ørkesløse betonglandskap og grå industri. «V2 Schneider» er en hyllest til de tyske elektronikapionérene i Kraftwerk. Høydepunkter: «Beauty and the Beast», «Heroes», «V-2 Schneider», «The Secret Life of Arabia». VG-lista: 13. plass, 2 uker.

Lodger

Karakter: 5

1979

Lodger_doc6ny3gwhf6i9chpys6k9-lZ9WyCSMbR.jpg

Det distanserte konsertalbumet Stage slippes i 1978. Lodger er det mest sangorienterte albumet i Eno-trilogien og blir undervurdert når det kommer. Borte er de ambiente lydlandskapene. Bowie strekker seg mot det som ti år senere får merkelappen verdensmusikk, «Yassassin» er noe så umulig som tyrkisk reggae. Vi får glimt og referanser til musikk med svært forskjellig geografiske røtter. Albumet handler om rastløshet, om urban ensomhet og om å reise ut å møte verden. Og hør, lyset er i ferd med å trenge inn i Bowies tilværelse: «I don’t want to live with somebody’s depression». Igjen briljerer han med observasjonsevene og ironisk vidd, som i den framsynte skildringen av DJ-kulturen («DJ») og harseleringen med sementerte kjønnsroller («Boys Keep Swinging»). Bandet spiller like suverent og ukonvensjonelt som på Low og Heroes . Høydepunkter: «Fantastic Voyage», «Yassassin», «D.J.», «Boys Keep Swinging». VG-lista: 11. plass, 3 uker.

Scary Monsters (and Super Creeps)

Karakter: 6

1980

Scarymonsters_doc6ny3h4m1xokljbrw6k9-fJSLe0NQtl.jpg

Bowie tar opp igjen skjebnen til Major Tom fra «Space Oddity» i «Ashes to Ashes». På dette albumet oppsummerer den pessimistiske realisten Bowie sin musikalske karriere så langt, samtidig som han maler et angsfylt tidsbilde ved inngangen til det mest dekadente tiåret i forrige århundre. Gjemt bak en klovnedrakt møter vi magikeren David Bowie for siste gang på veldig lenge. Det er en plate der det renner blod fra gitarstrengene til Carlos Alomar og Robert Fripp, selv om dette aldri er «gitarrock». Scary Monsters er en desperat og voldsom samling musikk. Samtidig er det musikk med kommersielle fangarmer og «Ashes to Ashes» er hans første listetopp på flere år. «Fa-fa-fa-fashion» synger han satirisk, med skjevt blikk mot synthkloningene som samtidig dundrer ut av høyttalerne på nyromantiske diskoteker. Høydepunkter: «Scary Monsters (And Super-Creeps», «Ashes to Ashes», «Fahsion», «Because You’re Young». VG-lista: 3. plass, 20 uker.

Let’s Dance

Karakter: 3

1983

letsdance_doc6ny3hd9mmz7ok0qf6k9-aAPsN4NHWY.jpg

Etter den lengste pausen så langt i karrieren, dukker Bowie opp igjen – solbrun, frisklugget og kjernesunn. Budskapet? « Put on your red shoes and dance the blues ». Under armen har han et popalbum som drives framover av produsent Nile Rodgers spenstige bass og en strålende tittellåt. Plata er et gjennomført publikumsfrieri der Bowie henter hitlistegull ut av en Iggy Pop-låt som «China Girl». Men dessverre er det for mange veike låter ellers. Bowie har bestemt seg for å slå de grunne hitliste-kopistene på hjemmebane. Det klarer han, men bare med noen få låter. For første gang peker ikke Bowie framover. Han er bare moderne. Dermed blir han også umoderne. Let’s Dance mangler den sedvanlige dobbeltbunnen og desperasjonen. Plata forvirrer, kanskje, men ikke på den riktige måten. Høydepunkter: «Let’s Dance», «China Girl», «Criminal World». VG-lista: 1. plass, 23 uker.

Tonight

Karakter: 1

1984

Tonight_doc6ny3hj0cbapbwgsu6k9-QlKa7938At.jpg

Fansen som syntes Let’s Dance var lettvint, fikk seg en midt i trynet av Tonight . -Jeg har ansvaret for en helt ny skole av hyklere, sier Bowie om nyromantikk-popstjerner som Duran Duran. Derfor er det en gåte hvorfor han reduserer seg selv til en av dem. Tonight er en blasert og selvparodisk kopi av Let’s Dance . Han tar kraften ut av utsøkte låter av Iggy Pop og The Beach Boys og reduserer dem til uvesentligheter. Bowie er 37 år og har gått på en katastrofal idétørke. Høydepunkt: «Blue Jean». VG-lista: 3. plass, 6 uker.

Never Let Me Down

Karakter: 1

1987

Neverletmedown_doc6ny3hqdac741cfj796k9-z6lrY33xke.jpg

Bowie bruker mye av 1980-tallet på halvdøde filmer med mer eller mindre tilhørende soundtrack. Det kommer derfor ikke som en overraskelse på noen at Never Let Me Down er lunken kvasipop fra en mett superstjerne. Det er nærmest ubegripelig at dette kommer fra samme mann som var 1970-tallets mest innflytelsesrike artist. I det perspektivet er Never Let Me Down en av tidenes verste rockealbum. Høydepunkter: Ingen. VG-lista: 3. plass, 7 uker.

Tin Machine

Karakter: 3

1989

Tinmachine_doc6ny3hvimym8c5bxv6k9-OaknAmQpv8.jpg

Bowie gjør et forsøk på å reise kjerringa med bombastisk gitarmusikk. Umiddelbart høres det tøft ut. Han insisterer på at Tin Machine er et band-prosjekt der han bare er sanger, men ingen lar seg lure. Gitarist Reeves Gabrels overspiller og det er noe maniert over Tin Machines metalliske bluesrock. Bowie er det tilgjortes mester, men her kramper han for å framstå som spontan rock’n’roller. Det er vanskelig virkelig å tro på ham som skrikende protestsanger. Høydepunkter: «Under the God», «Bus Stop». VG-lista: 9. plass, 4 uker.

Tin Machine II

Karakter: 1

1991

TinMachineii_doc6ny3i17axiudstmp6k9-dVKkM5sQwb.jpg

Hadde det blitt med det ene albumet, hadde det ikke vært så ille, men det er slutt på tiden da Bowie vet å slutte i tide. Siden sist har grønsjen meldt seg for full kraft og Nirvanas Nevermind slippes samtidig med Tin Machine II . Det gjør det ekstra tydelig hvor fattig II er på låter, mening og stil. Bowie vrir også ut konsertalbumet Oy Vey, Baby før han merker at Tin Machine-sitronen har tørket ut for lengst. Høydepunkter: Ingen. VG-lista: 13. plass, 4 uker.

Black Tie White Noise

Karakter: 2

1993

Blacktie_doc6ny3i9goetjf3i8i6k9-Gcx_ghPOxb.jpg

Det 70-tallsromantiske bandet Suede er på banen, og arven etter Bowie er tydelig. Vinden blåser i hans retning og fører til en «Bowie er tilbake»-øyeblikksrus i pressen. Slik mange av de kommende albumene også gjør. Denne re-alliansen med Nile Rodgers er en slags sammensmeltning av Station to Station , Scary Monsters og Let’s Dance , men strander på oppblåste arrangementer og fattige låter. Dessuten slipper saksofonisten Bowie vel mye til. Han gjør coverversjoner av Cream, Morrissey og Walker Brothers, men den viktigste låten er «Jump They Say» som omhandler halvbroren Terrys selvmord. Han hadde vær pyskiatisk pasient i flere tiår og er kilden til Bowies store fascinasjon for, og forsvar av, psykisisk syke («All the Madmen», «Aladdin Sane», osv). Senere i 1993 gir Bowie ut en CD med musikk brukt i og inspirert av BBCs glimrende dramatisering av Hanif Kureishis roman The Buddha of Suburbia . Høydepunkt: «Jump They Say». VG-lista: 8. plass, 4 uker.

The Buddah of Suburbia

Karakter: 3

1993

DavidBowieTheBuddhaOfSuburbia24698_doc6ny7vljnnr7qx083ns2-Uz21khkLcM.jpg

Utgitt som filmusikken til TV-serien «The Buddah of Suburbia», men bare den flotte tittellåten blir faktisk brukt. Først i 2007 kommer det ut med hans navn på coveret. Derfor ender dette som et glemt Bowie-album. Bowie lot seg inspirere av Hanif Kureishis roman, som TV-serien bygger på, til å lage et album som bærer preg av improvisasjon. Det ble skrevet, spilt inn og mikset på én uke. Sentralt er tre instrumentaler, som peker framover og bakover i Bowie-universet. Noe av den jazzete tilnærmingen som preger Blackstar 23 år senere finnes allerede her, selv om spranget er stort fra rastløse «Sex and Church» til den innadvendte «The Mysteries» og den funky og røffe «Bleed Like Craze, Dad». Fine «Strangers When We Meet» spiller han inn på nytt til Outside . Albumet mer vitalt enn vellykket. Høydpunkter: «The Buddah of Suburbia», «Stranger When We Meet».

Outside

Karakter: 3

1995

outside_doc6ny3ig4cyhlop9q06k9-Q6AC5NH38V.jpg

Han får med Brian Eno på et dystert konseptalbum om det forestående milleniumskiftet. Tydlig inspirert av samtidskulturelle fenomener som American Psycho , Twin Peaks og Nine Inch Nails, spinner Bowie en uforståelig og grotesk historie om kunstkrim-etterforsker Nathan Adler. Dessverre ender det opp som for langt, for klaustrofobisk og for overkunstnerisk. Likevel er denne skurrende elektroindustrielle rocken fascinerende. Høydepunkter: «The Heart’s Filthy Lesson», «Hello Spaceboy». VG-lista: 15. plass, 2 uker.

Earthling

Karakter: 2

1996

Earthling_doc6ny3isut7kwa3rtpao7-uOuIBnv_nM.jpg

Stemplet som et drum’n’bass-album, men er snarere en hybrid mellom tungrock og dansbar undergrunnsmusikk. Bowie er 50 og faretruende nær parodisk som technokonge. Kombinasjonen av knappe junglerytmer og ustoppelige Reeves Gabriels allestedsværende gitar, faller ikke heldig ut. Gabriels irriterer og rytmene lever sitt eget liv på siden av det hele. Synd, fordi det er flere låter som kunne vært bra. For første gang siden Diamond Dogs produserer Bowie selv. Det hadde nok vært bedre med en utenforstående, som kunne ryddet opp i den musikalske schizofrenien. Høydepunkter: «Little Wonder», «I’m Afraid of Americans». VG-lista: 13. plass, 4 uker.

Hours …

Karakter: 3

1999

Hours_doc6ny3ixeof611835js6k9-oG3lmGJho_.jpg

Åpningslåten, «Thursday’s Child», er den mest fullkomne Bowie-låten på nesten 20 år. En melankolsk tilbakeblikk på hans unge jeg der han utnytter sin suverene stemme på klassisk Bowie-vis. Han fortsetter med dempede, moderne sanger med viberasjoner fra storhetstiden på begynnelsen av 1970-tallet. Ikke like bra, men fint, ikke minst fordi Bowie synger med en ny sårhet. Men midtveis glemmer han seg og da overtar den bredbente gitarist Gabriels showet. Dermed sklir det hele over i masete middelmådigheter. Høydepunkter: «Thursday’s Child», «Something in the Air», «Seven». VG-lista: 4. plass, 6 uker.

Heathen

Karakter: 4

2002

Heathen_doc6ny3j5ueagz185dft6k9-BdSJ698NER.jpg

Den utsøkte Bowie at the Beeb -samlingen (2000), med BBC-opptak fra tidlig 1970-tallet, minner om hvor eventyrlig bra Bowie en gang var. Heathen er endelig et gjenopptatt samarbeid som fungerer bra. Produsent Tony Visconti, mannen bak Berlin-triologien Low, Heroes og Lodger , gir Bowie en lyd som kler ham. Han er ikke lenger innovatør, og han har heldigvis sluttet å være imitator. Nå har han funnet fram til et moderne Bowie-uttrykk som ikke er klamt hipt, men heller ikke nostalgisk. Kanskje fordi Gabriels endelig er parkert, er albumet preget av sikker melodisk flyt og kreativ oppdrift. For første gang i karrieren får Bowie til og med coverlåtene, blant andre av Pixies og Neil Young, til å fungere i sammenhengen. Høydepunkter: «Slip Away», «I’ve Been Waiting for You», «5:15 the Angels Have Gone», «A Better Future». VG-lista: l2. plass, 20 uker.Les også:

Les også

21 viktige øyeblikk i David Bowies karriere

Reality

Karakter: 4

2003

reality_doc6ny3je9b6qh6gtba6k9-sEtkSB30Ma.jpg

Albumet som bekrefter at Bowie kan friskmeldes. Heathen var ikke et drypp, Bowie skriver bra låter igjen og framfører dem med stil og lidenskap. Visconti gjør en god jobb, og på det beste er Reality en superb plate. Åpningslåten «New Killer Star» smyger det hele i gang med intense synther, skumle gitarer og snedige lyddetaljer. En praktfull låt. Han vrir noe helt nytt ut av Modern Lovers «Pablo Picasso» og George Harrisons «Try Some, Buy Some». Begge heidundrende versjoner. Men han klarer ikke å holde interessen hele veien, og innimellom kommer disse låtene som bare er kul lyd – og tilsvarende lite substans. Likevel: For første gang på 20 år er det grunn til å ha forventinger til neste Bowie-skive. Høydepunkter: «New Killer Star», «Pablo Picasso». VG-lista: 2. plass, 4 uker.

The Next Day

Karakter: 5

2013

nextday_doc6ny3jo9ebsibq7kj6k9-zZGAejYSEF.jpg

Dette er det mest overbevisende comebacket på denne siden av Johnny Cash. Bowie lager sitt beste album på et halvt liv, bokstavelig talt. Han er 66 og har ikke laget noe så gjennomført bra på 33 år. Albumet setter tonen med den energiske tittellåta: «Here I am, not quite dying». Låten spinner videre på den apokalyptiske tråden han startet med «Space Oditty». Bowies beste album har alltid vært preget av reflektert angst, indre uro, genuint svartsyn og en umiskjennelig metalek med popkultur. Her er alt dette i kombinasjon med skarpe arrangementer, stilsikker sang, stålkantende panoramarefrenger og musikalsk uvilje mot det pyntlige. Produsent Tony Visconti fortsetter der han slapp Scary Monsters. Robert Fripp mangler, men gitarene stikker, kutter, gnager og maler likevel. Slik coveret mer enn antyder er albumets gjennomgangstema tapt ungdom og snikende alderdom. Det gir seg svært forskjellig utslag, fra «Dirty Boys» vitale minner om ung råskap til vakker resignasjon i Berlin-nostalgiske «Where Are We Now?», via vonde popstjernerefleksjoner «Stars (Are Out Tonight)». Tekstene er fulle av smarte linjer, bare smak på dette dropset: «Kennedy would kill for the lines that you’ve written» . Det er sannsynligvis en hyllest til den unge Dylan. Den svermeriske popperlen «Valentine’s Day» og den dramatiske balladen «You Feel So Lonely You Could Die» er som vennlige nikk til disiplene i Suede. The Next Day slutter med tunge dommedagstoner i «Heat”. «And I tell myself, I don’t know who I am», synger den gamle mesteren. Høydepunkter: «Stars (Are Out Tonight) », «Where Are We Now», «Valentine’s Day», «(You Will) Set the World the on Fire». VG-lista: 1. plass, 11 uker.

Black Star

Karakter: 6

2016

blackstar_doc6ny3jv6cjuhbj8u06k9-N9_wSjNUe_.jpg

Han lekte med oss til det siste. «Something happened on the day he died», synger David Bowie i den dødsfikserte tittellåten, hans mest innovative og grensesprengende musikk siden Low -albumet i 1977. Det er bråklart nå: Tittelen, teksten, videoen og, ikke minst, dragsuget i den svartmalende, vakre og mystiske musikken, er Bowies siste frampek. Det handler om hans egen nært forestående død og er en blanding av musikalsk nekrolog og dødsmesse: «I am a star’s star (…) I am a blackstar», oppsummerer mesteren. Likevel er det lite som tyder på at dette albumet er laget av en dødssyk mann. Tvert i mot. Han er vital og utfordrende. Bowie suger like mye næring av jazz som av den rock— og poptradisjonen han har brukt et liv på å utfordre. Albumet er ute etter deg. Det har en uro som forplanter seg over i lytteren og ikke gir slipp. Samtidig er det en skjønnhet her som er en like sterk klo. Det er sjelden det kommer album som så åpenbart er slitesterkt. Blackstar er bare to dager gammel når dette skrives, og vi har bare så vidt begynt å oppdage det. Døden gir den en ekstra dimensjon, akkurat slik Bowie visste den ville gjøre. Den umiskjennelige stemmen strekkes og tøyes med stålkontroll, samtidig som den er følelsesmessig intens. Den mangefasetterte lyden er nesten til å ta på. Tony Visconti var med å løfte Bowie til stjernehimmelen med «Space Oddity» i 1969, og ringen er sluttet når han produserer Bowies siste utspill før han forlot oss for å sveve der oppe i evigheten sammen med Major Tom. I «Lazarus» hilser David Bowie oss fra det hinsidige: «Look up here, I’m in heaven (…) everybody knows me now» . Et siste nikk fra artisten som ble kjent for å ligge foran. Høydepunkter: «Blackstar», «Tis a Pity She Was a Hore», «Lazarus», «Dollar Days»,. VG-lista: Ikke registrert ennåLes Aftenpostens anmeldelse av albumet her: