Kultur

Får ikke innsyn i tyskerjentenes historie

Interneringen av jentene som innlot seg med tyskere under krigen er et mørkt kapittel i norsk historie. Når dokumentasjonen som finnes er i privat eie, mørklegges det enda mer.

Tyskerjentenes svik, å gå til sengs med fienden, gjorde dem utsatt for et intenst hat fra befolkningen. Mange ble anmeldt av naboer etter frigjøringen, og et stort antall sendt på interneringsleiren på Hovedøya. Men det finnes lite dokumentasjon på hva som skjedde der. Bildet er fra et forhør på Bredtveit fengsel i Oslo, i juni 1945.
  • Maren Ørstavik
    Maren Ørstavik
    Anmelder av klassisk musikk

Flere hundre norske jenter som hadde omgang med tyskere under krigen «tyskerjenter», «tyskerhorer», «tyskertøser» — ble internert på Hovedøya under påskudd av kjønnssykdommer, smittefare, fraternisering med fienden og generell umoral.

Dokumentasjon på nøyaktig hva som foregikk ved leiren er sparsom, og en del av det som finnes er ikke tilgjengelig for innsyn.

- Dette er unik informasjon av Norges behandling av tyskerjentene ved Norges største interneringsleir. At den er i private hender og ikke kommer ut er veldig lite heldig. Dette er veldig viktig dokumentasjon som bør være med på å forme vår forståelse av historien slik den virkelig var, sier Lena-Christin Kalle.

Hun er dokumentarfilmskaper og jobber med en film om den statlige behandlingen av tyskerjentene. Dokumentasjonen hun etterlyser, er et arkiv etter Adolf Hals, fullmektig ved Hovedøyas interneringsleir. Arkivet inneholder informasjon om intelligenstester som ble utført ufrivillig på jentene, om sterilisering, og noe om hverdagslivet i leiren, som var den største av de statlige interneringsleirene.

- Finnes lite annet

Arkivet, som eies og forvaltes av barna til Adolf Hals, Dyveke og Jardar Hals, var en periode avlevert ved Holocaust-senteret, der blant andre historiker Terje A. Pedersen benyttet det i sin masteroppgave om tyskerjentene i 2006. Også en tysk-sveitsisk teaterduo laget i 2008 en installasjon på Hovedøya der internatet lå. Parallellen mellom krigens fangebehandling og tvangsinterneringen av jentene var tydelig, og det ble også spilt på navnelikheten mellom Adolf Hals og Adolf Hitler.

Så ble arkivet trukket tilbake. Etter flere henvendelser til eierne siden vinteren 2010 har Kalle ennå ikke fått innsyn i arkivet.

Dokumentarfilmskaper Lena-Christin Kalle sliter med å få innsyn i materiale til filmen hun kaller «De rettsløse». Filmen skal belyse statens behandling av «tyskerjentene» etter krigen.

— Dette er viktig materiale fordi det ikke finnes så mye annet. Det er et lite arkiv, ikke større enn en magasinholder, men det inneholder en besvarelse på en intelligensundersøkelse, skjemaer om sterilisering, budsjett fra leiren, noe statistikk på hvor jentene kom fra, og hvor mange som hadde kjønnssykdommer, sier Pedersen.- For meg som forsker er det veldig uheldig at materialet ikke lenger er tilgjengelig og at ikke alle kan etterprøve mine funn, sier han.

Lite beskyttelse for private arkiver

Riksarkivar Ivar Fonnes forteller at det er lite Arkivverket kan gjøre for å holde private arkiver tilgjengelige for innsyn.

— Reglene for vår behandling av private arkiver avtales med eieren. Avleveres materialet er det Arkivverket som overtar eiendomsretten og forvalter det, deponeres det ligger eiendomsretten fortsatt hos den opprinnelige eier. I begge tilfeller kan den opprinnelige eier sette betingelser for innsyn, sier han.

— Det går en tydelig grense mellom det offentlige og det private her, og er det privat så er det privat.

Det betyr i praksis at alle deponerte og ikke-deponerte privatarkiver kan settes fyr på i morgen, hvis eieren ønsker det.

Kan gå tapt

— Det er ikke noe stort problem at privatarkiver ødelegges etter eiers innfall, men det skjer fra tid til annen, sier Fonnes.

Han trekker frem hvordan de fleste arkivene etter private barnehjem, barnevernsinstitusjoner og spesialskoler er brent eller ødelagt, og hvordan prinsesse Ragnhild, Kong Haralds søster, fikk satt fyr på over 1500 brev mellom henne og Kong Olav.

- Fra Arkivverkets synspunkt kunne vi ønske oss mer regelverk for det private. Men vi må huske at det finnes en privat sfære, og derfor har man også valgt å basere avlevering av private arkiver kun på frivillighet, sier Fonnes.

- Feil at ingen får vite

Kalle har også tidligere støtt på problemer med å få tak i informasjon knyttet til behandlingen av tyskerjentene. I tillegg til det private arkivet finnes det i Riksarkivet omtrent 1 800 kort og syv arkivbokser med saksmapper om kvinner som var internert ved leiren. Mye av det er klausulert av hensyn til personvern.

- Jeg synes det er feil at ingen får vite hvilke systematiske overgrep som ble gjort mot disse jentene i regi av staten. Uten tilgang til dokumentasjonen får vi jo ikke vite det, sier Kalle.

Hun begynte arbeidet med dokumentarfilmen i 2008, og anslår at hun er omtrent 18 måneder bak skjema på grunn av manglende tilgang til informasjon.

Eierne av det private arkivet etter Adolf Hals ønsker ikke å kommentere saken overfor Aftenposten.

- Riksarkivet bør kreve kopier

Nils Øy er avtroppende generalsekretær i Norsk Redaktørforening. Han mener Riksarkivaren bør vurdere å kreve kopier av arkivene fra interneringsleiren på Hovedøya.

- Ifølge arkivloven kan Riksarkivaren kreve å ta kopier av et privatarkiv dersom det er av stor offentlig verdi. Riksarkivaren har en plikt til å holde oppsyn med private arkiver som har en slik verdi, sier han.

Han peker på at interneringsleiren var en offentlig institusjon.

- Jeg er overrasket over at man fraskyver seg ansvar for dette arkivet ved å vise til at det er privat. Dette arkivet viser en viktig del av hvordan de tok vare på mennesker i Etterkrigs-Norge, sier han.

Riksarkivar Ivar Fonnes bekrefter at han kan erklære et privat arkiv som særskilt verneverdig, men at det ikke er vurdert i dette tilfellet.

— Det skal være veldig spesielt, nærmest et nasjonalt klenodie med fare for at det kan gå tapt for at man gjør det, sier han.

Bare ett privatarkiv har tidligere blitt kopiert på slikt grunnlag, nemlig Nasjonal samlings protokoller fra 1934-45, forteller Fonnes.

— Vi kommer til å følge opp denne saken, men håper at vi kan komme til enighet på annet vis, sier han.

Les også

  1. Flere partier vil gi EOS-utvalget mer innsyn i E-tjenesten

  2. Skal nazibautaen avdekkes?