Kultur

Fire bøker om den afghanske tenke- og levemåten

Du kjenner ikke Afghanistan etter å ha lest noen bøker om landet, men det finnes bøker som gjør deg litt mer informert.

  • Atle Christiansen
    Atle Christiansen
    Bokanmelder

Skal du lese én bok om Afghanistan, velger du denne.

Nyhetsbrev Vil du ha film- og serietips rett i innboksen?

Fredrik Barth

Afghanistan og Taliban

Pax forlag 2008

OPT_fredrikbarth_doc6oltoezskva2ucd4d4i-Mak4oKanuZ.jpg

Den er en grunnbok, en forbilledlig innføringsbok og i det hele tatt en eksemplarisk sakprosabok. Boken er kortfattet, men gir tilstrekkelig informasjon på sine snaue 100 sider til at du føler deg oppdatert. Prosaen er glassklar.Gjennom 18 korte kapitler presenteres alt fra det flerkulturelle og statsløse Afghanistan til Islam, Sovjetunionens invasjon og fremveksten av Taliban – med mer. Landområder presenteres, språk og religiøse forhold forklares og drøftes. I to korte setninger blir landet for eksempel forklart slik: Den statsløse organisasjonen er den enerådende for politikken i stammeområder. Men det betyr altså ikke alles kamp mot alle: det betyr at alle søker å bygge opp allianser med hverandre for å få støtte når de er under press fra rivaler og andre fiender.

Barth klarer i sin korte bok å gi et historisk riss, et politisk bakteppe og en forklaring av afghansk religion og kultur som gjør landet og menneskene levende og interessante. Ikke minst det siste: at afghanerne ikke står tilbake som kultur og afghanere, men som mennesker.

Les også

Fredrik Barth døde 24. januar, 87 år gammel, men hans virke som antropolog kommer til å leve lenge.

Dette er en rå og brutal bok, og et journalistisk mesterverk.

Svetlana Aleksijevitsj

Kister av sink, Sovjetiske stemmer fra krigen i Afghanistan

Oversatt fra russisk av Alf B. Glad

Kagge forlag 2015

OPT_org_KISTER_AV_SINK_HY_doc6oltohv7ldv13r4tvrb-9OIqOFQSbz.jpg

I åpningen av boken får vi et innblikk i forfatterens egne kvaler med enda en gang å bevege seg inn i krig og elendighet: Jeg vil ikke skrive om krigen mer, er første setning i notisbøkene. Og så skriver hun. Om krigen. Den mellom Sovjetunionen og Afghanistan fra 1979 til 1989.Svetlana Aleksijevitsj har intervjuet soldater, mødre og andre pårørende av sovjetiske soldater med erfaring fra krigen. Og Aleksijevitsj kan kunsten å observere, intervjue, notere og redigere egne notater i etterkant. Til slutt har hun redigert vekk egne spørsmål og kommentarer. Tilbake står intervjuobjektenes egen stemme og fortelling, enten de stotrer, forteller sammenhengende eller hva de nå gjør.

Selve skrivestilen og fortellemåten blir da også et portrett av den intervjuede. Metoden fungerer hver gang, enten det er en mor, menig soldat eller offiser som snakker.

«Vi dro for å lage revolusjon! Det var det de sa til oss. Og vi trodde det», sier en menig granatkaster som føler seg sveket både av egne myndigheter og eget folk etter krigen. I tillegg til å vise hvordan krig generelt sett dehumaniserer og suspenderer all vanlig og menneskelig omgang mellom folk, er det også en bok som avslører hvordan de sovjetiske myndigheter forvrengte og la lokk på den sanne historien om krigen.

  • **Svetlana Aleksijevitsj sprenger rammene for hva man vanligvis forbinder med sakprosa.
Les også

Sakprosa i nobelklasse

.**

Kommentar, kritikk, reportasje og oppsummering av Vestens krigføring i Afghanistan

Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer

Alt dette kunne vært unngått, en reise gjennom det nye Afghanistan

Forlaget Press 2014

OPT_otcDOAV_1709_Forside_doc6oltokv2rch1j45t1d4i-9rq3BpJAa6.jpg

Når jeg leser denne reportasjeboken, griper jeg meg i å tenke at vestlige politikere på et tidlig stadium burde ha studert Fredrik Barths bok om Afghanistan. Kunne de da ha forstått Afghanistan bedre og unngått de menneskelige tap og lidelser som nå har vart i over ti år? Jensen og Sømme Hammer ser ut til å mene det.Boken de har skrevet i fellesskap er en reportasje fra Afghanistan, men også en kommentar, kritikk og oppsummering av Vestens krigføring i landet. I tillegg er forfatterne tydelige når de forsøker å forklare de feilgrep Vesten har gjort i Afghanistan. De viser hvordan vestlige politikere langt på vei har misforstått den politiske, kulturelle og religiøse kulturen i Afghanistan, blant annet at Taliban i utgangspunktet ble ønsket velkommen av afghanere da de grep makten i 1996.

En annen misforståelse besto i at man ikke så forskjell på Taliban og Al-Qaida, og en tredje misforståelse var at man aldri forsto at Afghanistan er et land uten sentral statsmakt (som også Barth understreker i sin bok). I denne reportasjeboken finner vi også noe av den researchen – blant annet om Taliban, afghansk alliansetenkning og kriminelle militser – som Carsten Jensen bruker i romanen Den første sten .

Les bokanmeldelsen av Den første sten av Carsten Jensen:

Les også

Fartsfylt og bloddryppende om Afghanistan

Når barna vender hjem i kister

Helga Flatland

Bli hvis du kan. Reis hvis du må , roman

Aschehoug forlag 2010

OPT_9788203350184_Flatland_doc6oltohuzt8omgv3j9qj-8sALK0qwe0.jpg

Han kan ikke føle beina sine, og han ikke se og ikke høre. Han tror ikke at han skal dø, han kjenner jo fremdeles pulsen i halsen. Slik åpner Helga Flatlands debutroman, og åpningsscenen er nesten det eneste glimtet vi får fra Afghanistan i denne romanen.I motsetning til flere av de andre Afghanistan-bøkene, er det i Flatlands debutroman knapt noen beskrivelser av krigens gru på den afghanske slagmarken. Unntaket er denne beskrivelsen av virkningen av den bilbomben som tar livet av tre norske ungdommer som har vervet seg til de norske styrkene i Afghanistan.

Romanen er satt sammen av ulike jeg-fortellinger, og den er like mye en norsk oppvekstroman som en Afghanistan-roman. Men den dreier seg også om å utforske ungdommenes motiver for å verve seg og bygdas og familiens sorg og fortvilelse over at deres egne barn vender hjem i kister.

Les også

  1. Skal sikre seg de nye forfatterne

Les mer om

  1. Anmeldelse
  2. Bokanmeldelse