Gledens triumf for Florence + The Machine
Florence Welch gir alt, og litt til, og dekker energisk over mangelen på nok sterke låter.
Vår vurdering:
Når man kommer rett fra en triumferende headliner-jobb på Glastonbury, britenes største og viktigste musikkfestival med sine 125.000 publikummere, er det ikke rart at humøret er på topp. Få om noen artister ser ut til å fryde seg mer over å være på den store scenen enn Florence Welch.
Hun er det som på godt norsk heter et fyrverkeri der oppe, og det smitter.
På plate kan hennes nokså dramatiske og til tider pompøse og "store" popmusikk bli litt i meste laget, men låtene kler definitivt livetapningen langt bedre. I alle fall så lenge hun spiller de sterkeste av dem.
Bud om noe virkelig stort
Konserten åpner med "What the water gave me" fra forrige album, før den melodiske åpningslåten "Ship to wreck" fra hennes ferske How big, how blue, how beautiful følger. Deretter energiske "Shake it out", og så "Rabbit heart (raise it up)", der Florence gjør noe så konsertpolitisk ukorrekt som å be folk sette seg opp på skuldrene til en kompis.
Tilsammen en kvartett med låter som bærer bud om noe virkelig stort. Barfot og kledd i gjennomsiktig helhvitt raser Florence over scenen, og ut blant publikum, og drar en hel gresslette med seg i den musikalske festen.
Akkurat det er en kunst, i stekende ettermiddagssol og mellom kraftige vindkast på Roskilde, men man kommer som kjent lengst med pur glede.
Tamt midtparti
Åpningen var så forrykende at man etter en halvtime tok seg i tenke at det vel ikke kunne vare? Og det gjorde det dessverre ikke.
I midtpartiet roer Florence og hennes maskinband det hele kraftig ned, med mer introverte og ambisiøst anlagte låter, komplett med noe som i alle fall lignet på samtidsdans fra hovedpersonen selv. De mest innbitte blant publikum var med på notene også her, men langt fra alle. Selv med tre album ute, har ikke gjengen en katalog med nok sterke låter.
Men alle våknet igjen til konsertens avslutning, fra hennes nyeste single "What kind of man" til de to siste låtene "You've got the love" og "Dog days are over".
Nok en gang i versjoner som fungerer langt bedre live enn på plate, nok en gang smilende og løpende ut blant publikum, nok en gang som gledens lille triumf.
Alt, og litt til
Jeg har ment at det å booke Florence + The Machine som en av headlinerne på årets Øyafestival, er et merkelig valg. Hun er liksom ikke så stor i Norge, og man kan se for seg en litt lunken mottagelse.
Når det er sagt, kommer det definitivt ikke til å stå på Florence Welch selv. Hun gir alt, og litt til.
Spiller på Øyafestivalen torsdag 13. august.
