Kultur

Knausgård med brev til en ufødt datter

I boken «Om høsten» følger vi Knausgård som planter plommetrær og ripsbusker, beskjærer epletrær og lever tett på naturen.

Vanessa Baird ser høsten.
  • Heidi Borud
    Heidi Borud
    Kulturjournalist

Om høsten er skrevet til Knausgårds fjerde barn, som på det tidspunktet boken skrives, ligger i magen til mamma Linda Böstrøm Knausgård. Her er brev til en ufødt datter:

«Nå, når jeg skriver dette, vet du ingenting om noe, hva som venter deg, hvilken verden du blir til i. Jeg har sett et ultralybilde, og lagt hånden på magen du ligger i, det er alt».

Karl Ove Knausgård skriver brev til sin ufødte datter. Vanessa Baird illustrerer.

Lys og skygge, skam og begjær

Vi er på landet i Skåne, utenfor Ystad, hvor familien bor i et gammelt Østerlen-hus med hage. Huset er egentlig tre bygninger som ligger etter hverandre og er bygget sammen, to av dem er rødmalt treverk, ett er hvitkalket mur. Ofte sitter Knausgård i arbeidsværelset og skriver i det en lille huset og ser over til opplyste vinduer i hovedhuset. Vi følger Knausgård som planter plommetrær og ripsbusker, beskjærer epletrær og lever tett på naturen. Og som alltid tar han oss rett inn i stemningene, lydene, luktene. Luften er kald, skarp eller varm og fuktig, fylt av solstråler eller regn. Og som alltid er det nostalgi, lys og skygge om hverandre, skam og begjær. Og det er høst, han tenner i peiser og kjenner gleden ved å få vedkubber til å brenne.

Forfatter Karl Ove Knausgård er aktuell med boken Om høsten.

Betydningen av berøring

Han skriver også om berøring og om det å ha feber. Han likte det som barn. For med feberen kom oppmerksomhet, mors hånd på pannen, ruskende gjennom håret, og dessuten andre privilegier: «Mat på sengen. Druer. Nye tegneserier.» Men viktigst var berøringen:

«Det var ellers aldri noen som tok på meg, kjærtegn var sjeldne i vår familie, bortsett fra når man var syk og hadde feber…»

Vanessa Baird ser høsten.

Det er nå det gjelder

Han ser ikke lenger sitt liv som en kontinuitet når han tenker på farsfamilien:

« ..de er fremmede for meg. Og det føles bra. Det føles som jeg har begynt på noe nytt, noe helt annerledes, og det er denne familien. Det tenker jeg på hver eneste dag, at det er nå det gjelder, at det er nå, disse årene, alt viktig skjer. Det tidligere livet mitt føles fjernere og fjernere. Jeg er ikke lenger opptatt av min egen barndom.»

— Han er god til å se

Billedkunstner Vanessa Baird.

Billedkunstner Vanessa Baird har illustrert boken. Til Aftenposten sier hun:

— Det har vært et bra samarbeid. Jeg fikk først en mail fra Karl Ove. Som jeg aldri har møtt. Jeg tror han ba om ca fem bilder. Jeg laget først tre pasteller til teksten hans, men tegningene ble veldig stive. Det er jo ikke helt bra, så jeg sendte en stor bunke til. Det vil si at det egentlig aldri blir helt bra nok. Der er vi vel litt like. Tror det er et bra utvalg han gjorde. Han er jo god til å se, sier billedkunstneren.

Om sitt eget forhold til bøkene, sier hun:- For noen år siden knauset jeg meg gjennom Min Kamp . Det var fine måneder. Og trivielle. Om det å slepe unger rundt. Jeg kom meg gjennom sommeren, også leste jeg resten utover høsten. Som et slags parallelt liv, sier Vanessa Baird.

Han kaster lys over livene våre

Forlagsdirektør Ingeri Engelstad

Men hva er det egentlig med måten han forteller historier på som gjør at han treffer så mange rett i hjertet. Aftenposten spør Ingeri Engelstad, forlagsdirektør i Oktober forlag: — Knausgård beskriver så godt det helt trivielle, og gjør samtidig store tankesprang, med essayistiske refleksjoner om f.eks. kunst, døden og andre eksistensielle spørsmål. Alle sider ved det menneskelige rommes, både litenheten og storheten. Det kaster et eget lys over livene våre. Det er som om livene våre blir løftet opp og sett, og blirstore og viktige. Han kan gjøre rekepilling til en ballett!

— Hva er hovedårsaken til at han treffer så bredt?

— Det intime som ligger i det å utlevere seg selv skaper en gjenkjennelse i det fellesmenneskelige. Han bryter en grense, og går så langt inn i f.eks. vanskelige følelser, som skam, at det oppleves felles. Folk fra forskjellige generasjoner og nasjonaliteter og av begge kjønn kjenner seg igjen, og føler at han skriver om dem, selv om det ikke er deres liv som beskrives, og selv om det kanskje ikke en gang ligner på deres liv. Det finnes en sterk følelsesmessig appell i romanene hans, han skaper troverdighet gjennom både sin ærlighet og åpenhet og sin kunnskapsplattform, sier Engelstad.