Hedda Gabler tappes for mening og fylles med klisjeer

Riksteatret gjør ingen forsøk på å gjøre Hedda Gabler til et virkelig menneske. Isteden blir hun en 1800-tallsfurie i svart buksedress.

Da Henrik Ibsen ga ut «Hedda Gabler» i 1890, fikk stykket blandet mottagelse. Mannlige kritikere fra London til Paris slet med å forstå henne. Her hjemme kalte Morgenbladets anmelder Hedda for et «uhyggelig fantasifoster» og «et uhyre i kvinneskikkelse».

I noen tidlige oppsetninger ble også Hedda spilt som noe av en furie: slem og hysterisk. Andre skuespillere ga henne mer dybde, og utover 1900-tallet ble hun sett på som en kraftfull feministisk kraft. I vår tid kan man kjenne seg igjen i Hedda Gablers livssmerte. Hennes uendelige kjedsomhet og eksistensielle tomhet.