Fra talerstolen ser representantene ut både mot folk og slott.
Runde, elegante lysekroner lyser opp salen.
Bak Stortingspresidenten henger Oscar Wergelands maleri Eidsvold 1814.
I stortingssalen er intet overlatt tilfeldighetene. Men hvorfor er den egentlig konstruert slik den er?
Kultur

Stortingets demokratiske arkitektur | Karin Hindsbo

Mandag er det høytidelig åpning av det 166. storting. Stortingssalens arkitektur legger på elegant vis grunnlaget for hvordan vi utøver demokrati i Norge.

  • Karin Hindsbo
    Karin Hindsbo
    Direktør ved Nasjonalmuseet

Mandag 13. september gikk Norge igjen til stortingsvalg. 169 representanter fra hele landet er valgt inn til Norges nasjonalforsamling. De skal vedta lover, statsbudsjetter og kontrollere regjeringen – og det skal de gjøre i rammer som er nøye uttenkt for akkurat denne jobben.

For i stortingssalen er intet overlatt tilfeldighetene. Arkitekt Emil Victor Langlet (1824–1898) har vært inne over samtlige detaljer i selve salen. Og på den mest prominente plassen, bak Stortingspresidenten, henger Oscar Wergelands maleri Eidsvold 1814.

Vi har sett denne salen mange ganger i mediene, det er her våre folkevalgte stemmer over forslag og fører debatter, men hvorfor er den egentlig konstruert slik den er? Jo, det handler både om hva et demokrati skal være og hvordan et demokratisk verv utføres.

Stortinget strekker seg ut mot folket, med sin runde sal og det som kan se ut som armer på sidene av bygget. Det er som om bygget omfavner omgivelsene, skriver Karin Hindsbo.

Vinneren ble forkastet

Da arkitektkonkurransen om et nybygg til å huse nasjonalforsamlingen ble lyst ut i 1856, ble det mye debatt. Faktisk så mye at vinnerforslaget, et ærverdig bygg av de tyskfødte og suksessrike arkitektene Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno, som fikk gjennomgå i mediene for å være middelaldersk – endte med å bli forkastet.

Debatten åpnet for at den unge svenske arkitekten Emil Victor Langlet kunne komme på banen og utfordre vinnerforslaget. Hans forslag var vesentlig enklere og mer folkelig og vant raskt tilhengere, da det ble levert i februar 1857, flere måneder etter at Schirmer og von Hannos forslag var kåret til vinner av arkitektkonkurransen. Det endte med at Langlets bygg ble vedtatt i 1860, grunnstenen ble lagt ned året etter og Stortingsbygningen åpnet 5. mars 1866.

Arkitektene Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno vant opprinnelig arkitektkonkurransen. Men vinnerforslaget ble forkastet etter sterk kritikk for å være middelaldersk.

Tett på folket

I stedet for et mer lukket og høytidelig bygg, strekker Langlet-bygget seg ut mot folket med sin runde sal og det som kan se ut som armer på sidene av bygget. Det er som om bygget omfavner omgivelsene. Stortingssalen er buet, med store vinduer, og fra talerstolen ser representantene ut både mot folk og slott.

Når stortingsrepresentantene i dag sitter på plassene sine, kan de nesten daglig høre folk som demonstrerer for enkeltsaker utenfor bygningen. Tidligere var det Stortings plass som var mest brukt for markeringer og demonstrasjoner, men i mange tiår har demonstrasjoner blitt holdt på Eidsvolls plass foran Stortinget, like bak stortingsrepresentantenes rygger. Det gjør at man ikke så enkelt glemmer at folket har en røst, for den er nesten daglig å høre i rommet.

Stortingssalen er buet, med store vinduer, og fra talerstolen ser representantene ut både mot folk og slott.

Helhetlig stilblanding

Langlets bygg representerer ingen klar retning i arkitekturen, det er mer en blanding av flere stiler. Det var ikke så uvanlig på midten av 1800-tallet, der man lånte fra mange stiler og epoker på samme tid. Likevel har bygget sitt helt eget særpreg.

Langlet tegnet nemlig ikke bare selve bygningen. Ornamentikken i tak og på vegger er også hans verk. Det samme er dører og mange andre detaljer. Stortinget i sin originale utgave er på mange vis et enmannsverk.

Bygget er utført etter et system der alle rommene er kategorisk inndelt og viktigst av alt i dette bygget er stortingssalen. Her har arkitekten også selv designet alle møblene og alt er nøye uttenkt, utformet og plassert. De fint utskårne stoler med hver sin lille pult og kabinettene. De runde elegante lysekronene som lyser opp salen, er også originale. I dag er veggene i salen malt røde, men Langlet hadde dem egentlig hvite i likhet med taket.

Stortingsrepresentantene er plassert etter hvor de er valgt inn fra. Det betyr at partiene er blandet og sitter spredt over hele salen.

Partiene er spredt utover

Oppbyggingen av salen betyr mer enn man kanskje skulle tro. Alle stoler er plassert som et amfiteater, det vil si at man sitter i en stor halvsirkel med front mot presidenten og talerstolen. Dette er helt annerledes enn for eksempel det engelske parlamentet, der partene sitter på hver side med front mot hverandre og talerstolen i midten. Noe som er mer konfronterende, og som betyr at de som taler, står med ryggen mot halvparten av salen og må snu seg rundt.

I starten var det faktisk ingen talerstol i stortingssalen, representantene snakket fra plassene sine eller mellom benkeradene. Først i 1890 kom en talerstol nede i salen, kan vi lese i Peter Butenschøns praktbok om Stortinget.

Det amerikanske House of Chambers i USAs kongressbygning har en utforming som minner litt mer om den norske. Og skal man endelig sammenligne disse to salene, er en morsom kuriositet at Representantenes hus anvendte salen i kongressbygget for første gang samme år som Langlet leverte forslaget sitt på Stortingsbygget, nemlig i 1857.

De to salene har imidlertid vesentlige forskjeller, blant annet tegnet arkitekten bak kongressbygningen, Thomas U. Walter, rommet uten vinduer for å skjerme representantene fra støy utenfra, stikk motsatt stortingssalen.

Fritt setevalg

En annen ting er at det er fritt setevalg i House of Chambers, noe som ikke er tilfellet i den norske stortingssalen. I Norge er representantene nemlig plassert etter hvor de er valgt inn fra. Det betyr at partiene er blandet og sitter spredt over hele salen. Noe som gjør at man ikke fysisk kan gruppere seg partipolitisk, og at taleren til enhver tid må se på hele salen for å få øyekontakt med egne partifeller eller motstandere.

Stortingets arkitektur er altså uttenkt og anvendt slik at representantene aldri skal glemme hvem de er valgt av og arbeider for. Man ser og hører omverdenen, man står aldri med ryggen til noen når man taler og man adresserer naturlig hele salen når man er på talerstolen.

Maleriet Eidsvold 1814 av Oscar Wergeland kom opp i 1885. Det viser Christian Magnus Falsen, ofte omtalt som Grunnlovens far, som foran eidsvollsmennene leser opp det som skulle bli Grunnlovens siste paragraf.

Maleriet minner om oppgaven

Mens byggets og stortingssalens arkitektur minner representantene om at de er der for å tjene folket og sine velgere, så leder kunstverket oppmerksomheten mot en annen sentral oppgave Stortingets skiftende forsamlinger har: Å forvalte Grunnloven.

Maleriet Eidsvold 1814 av Oscar Wergeland kom opp i 1885. Det viser Christian Magnus Falsen, ofte omtalt som Grunnlovens far, som foran eidsvollsmennene leser opp det som skulle bli Grunnlovens siste paragraf.

I maleriet retter eidsvollsmennene stort sett blikket og oppmerksomheten mot Falsen, unntatt Wilhelm Frimann Koren Christie. Han snur seg rundt i stolen og ser i stedet mot oss. Det er som Christie, ofte omtalt som Grunnlovens forsvarer, dermed setter blikket rett på stortingspolitikerne. For å minne dem om at de er valgt for å forvalte Grunnloven og være landets lovgivende forsamling, et ansvar de alltid må være seg bevisst.

Stortingets arkitektur er altså uttenkt og anvendt slik at representantene aldri skal glemme hvem de er valgt av og arbeider for. Man ser og hører omverdenen, skriver Hindsbo.

Ta vare på nærheten

Bak eidsvollsmennene vender et stort vindu ut mot et jorde der en bonde pløyer markene, et av vinduene er også åpent. I en skisse til maleriet var gardinene trukket for, men Wergeland valgte altså her å åpne opp mot omverdenen. Og akkurat som i maleriet, så er gardinene alltid trukket fra i stortingssalen. Både i kunsten og arkitekturen finner vi dermed en nærhet mellom de folkevalgte og verden utenfor. Ta vare på det, kommende stortingsrepresentanter, og lykke til!

Kilder:

  • Stortinget. Huset på Løvebakken gjennom 150 år. Peter Butenschøn. Forlaget Press, 2016.
  • Stortingets kunstsamling. Eivind Torkjelsson. Stortingets administrasjon, 2020.
  • Stortinget.no.

Les mer om

  1. Arkitektur
  2. Stortinget