Kultur

Nølende Fosse

ANMELDELSE: I Hav resirkuleres mange Fosse-motiver, men det er noe retningsløst over både stykket og Kai Johnsens regi.

Hav kan være Jon Fosses siste drama, og hadde urpremiere i Bergen under festspillene torsdag. Svein Tindberg i rollen som far, her i samspill med Birgitte Larsen. thor brodreskift

  • Therese Bjørneboe

**TEATER: Hav av Jon Fosse

HVOR: Festpillene i Bergen, Gimle.

INFO: Première 22. mai, Oslo-première 26. september

REGI: Kai Johnsen, Samproduksjon med Det Norske Teatret, Hordaland teater og bondeungdomslaget**

Hav, som torsdag hadde urpremière under Festspillene i Bergen, er Jon Fosses avskjed som dramatiker. Ringen er sluttet når det iscenesettes av Kai Johnsen, som både har æren for å ha oppdaget Fosse, og regissøren til Fosses debut Og aldri skal vi skiljlast (1995).

Forestillingen er lagt til Gimle festlokale, hvor publikum sitter på pinnestoler i en ring omkring scenen. Her sitter også skuespillerne, før de går ut på gulvet. «Eg er skipsføraren», sier Øystein Røger, som i likhet med Kyrre Hellums Gitarspelaren er kledd i alminnelige hverdagsklær. Den sistnevnte rollen fører tanken til monologen Gitarmannen , men det er ikke det eneste berøringspunktet til tidligere Fosse-stykker. I likhet med Skuggar utspiller det seg på et ikke-sted, i et limbo eller på et dødsleie, hvor en gruppe mennesker møtes, som tilsynelatende ikke har sett hverandre på lenge. De er kjærestepar (Birgitte Larsen og Morten Espeland), eller ektefeller (Hildegunn Riise og Svein Tindberg) og foreldre.

Tragikomisk potensial

Som i Skuggar ligger det et tragikomisk potensial i at det levde livet er i ferd med å oppløse seg og forsvinne. Moren og faren klarer ikke lenger å kjenne igjen sitt eget barn. Men ettersom de yngre henvender seg til dem som «mor» og «far», får man inntrykk av at det kanskje ikke er noen av dem. Noe som understrekes av de stadig mer bønnfallende stemmene. Påkallelser, som minner om at «mamma» er det ordet flest mennesker forlater livet med? Men det ubestemmelige ved forholdet mellom personene og konstellasjonene, fører på scenen dessverre til at skuespillerne bare unntaksvis får figurene til å angå. Selv om det er et solid skuespillerlag Kai Johnsen har samlet.

Lite fortelling

Hav ble opprinnelig skrevet som et bestillingsverk for Festspillene, og med tanke på en iscenesettelse av Robert Wilson. Det forklarer kanskje hvorfor stykket i så stor grad har preg av musikalsk partitur, og inneholder så lite fortelling. Men det får meg også til å på om intimsceneformatet er riktig. I Kai Johnsens regi, drar ikke det nesten «hverdagsrealistiske» og abstrakte ved teksten i lag. Først rendyrkes nærheten til publikum i det nakne rommet. Deretter gjør forestillingen bruk av video, lys— og skyggeeffekter, som i stedet for å åpne et assosiasjonsrom oppleves adspredende.

Som tekst inneholder Hav mange fine partier, slik som Skipsførarens liketile karakteristikk av havet: «… og så er det/ ja, på det jamne/ grått og tvert og held berre på med sitt».

Hvis det gikk en engel gjennom rommet på premièren, var det i Morten Espelands replikkføring og vidunderlige gehør for det både liketile og gåtefulle.

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Anmeldelse: Musikalsk og litt innesluttet teater inspirert av Åstaulykken

  2. KULTUR

    Vår anmelder: «Og så sitter vi der i Logen i Bergen. Utmattet av tre timer kjedelig Jon Fosse-teater i tett luft.»

  3. KULTUR

    Er dette teaterstykket sexistisk? Kanskje det, men det er en åpenbaring, mener vår kommentator.

  4. OSLOBY

    Her er teatret som kommer helt inn i stua di

  5. KULTUR

    Drømmen om å kunne surfe gjennom all verdens teaterforestillinger

  6. KULTUR

    Er du i Bergen bør du avlegge denne middagen et besøk. Det er et minne som kanskje vil vare helt til neste jul.