Kultur

En utkantskildring av de sjeldne

ANMELDELSE: Roy Jacobsens nye roman er ganske enkelt skjønnlitteratur av høy klasse.

Roy Jacobsens roman er en margfull portrettering av kysten, stringent skrevet og emosjonelt ladet, mener vår anmelder. Trygve Indrelid

  • Pål Gerhard Olsen

Roy Jacobsen

Cappelen Damm

De usynlige

Bok roman

Hvordan virker litteratur? Hva er det som får noen bøker til å etse seg inn bevisstheten mens majoriteten lider en ubarmhjertig død i ung alder? Og i forlengelsen av dette: Hva er det vellykket litteratur gjør som ingen andre språklige fremstillinger av menneskelige anliggender kan matche?

En av vår tids ledende litteraturkritikere, engelske James Wood, gir mange og stimulerende svar på disse spørsmålene i den glimrende og lett tilgjengelige analyseboken How Fiction Works , men Roy Jacobsen ligger ikke langt etter, og han er attpåtil utøver i faget.

Allvitende

Mesterskapet hans består i at han setter sine ofte hardt prøvede personer i en så ekstremt fysisk og følbar bevegelse at leseren opplever en nærmest optimal deltagelse i både sinn og skinn. Jacobsens prosa er jordnær ved å være himmelhøy og himmelhøy ved å være jordnær. Den puster fullstendig fritt.

De usynlige kaster et knivskarpt lys over et øyrike på Helgelandskysten for rundt regnet hundre år siden, hvor befolkningen driver sitt usikre vekselbruk mellom fiske og karrig jordbruk, prisgitt vær og vind og Vårherre.

På Barrøy er den påtvungne nøysomheten så stor at det bare bor én familie der. Utstyrt med en leken og subtilt skiftende allvitende fortellerstemme, svever Jacobsen inn og ut av de ulike familiemedlemmene og gir hver især et dirrende sterkt nærvær i teksten.

Nådeløs

Sterkest står allikevel Ingrid, eneste barn til Hans og Maria. Fremmelig og mottagelig som hun er, fungerer hun som en lyttepost inn i de voksnes tillukkede verden, der slett ikke alt er på stell. Gjennom en serie tildragelser, ikke så rent få av tragisk art, må hun tidlig ta et massivt ansvar.

Det til tross lykkes hun på sett og vis i å bli en havets seierrike datter, en øydronning som har vasket seg – vel å merke en tittel helt uten pontifikalier og frynsegoder, for å si det sånn. Jacobsen forskjønner ikke et sekund, stikker konsekvent ut en kompasskurs som lar oss kjenne på kroppen akkurat hvor nådeløs kampen for tilværelsen var.

Her er det åpne kjøttsår og bitende kulde og hjerteskjærende stormer som river ned raskere enn hender makter å bygge opp.

Det usagte

Og det er nettopp arbeidsoperasjonene, eller rettere sagt overlevelsesoperasjonene, som er det bærende element i Jacobsens margfulle portrettering av kystens filleproletariat.

Bortimot døgnkontinuerlig arbeid som en dyd av nødvendighet, underliggende forstått som en konsekvens av at følelser ikke kan snakkes om, kun kanaliseres ut i kraftkrevende handling, fra grøftegraving til torvskjæring og garnsetting.

Denne indirekte, taushetsinnhyllede samværsformen er Per Pettersons litterære spesialitet, men jeg synes kanskje Jacobsen overgår ham med sin stringente evne til å la det usagte og emosjonelt ladede spille inn i selv den minste praktikalitet.

Nå kan også han bli for tung på labben, som i den gjentatte sceneanvisningen om Ingrids sentimentalitet. Hvilket barn er ikke sentimental, er en gyldig innvending, dessuten ligger dette aspektet fint fremme i de kortene forfatteren allerede har delt ut, og som gjør De usynlige til skjønnlitteratur av høy, høy klasse. Ganske enkelt.

Les mer om

  1. Anmeldelse

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Ingunn Økland om Roy Jacobsens nyeste bok: «Rigels øyne er en lite vellykket roman»

  2. KULTUR

    Roy Jacobsen kan bli første norske vinner av prestisjepris: – Som født pessimist er jeg forberedt på alt

  3. KULTUR

    Åsne Seierstad nominert til årets Bragepris.

  4. KULTUR

    Bokanmeldelse: Vår anmelder forventer mye mer fra en som har studert ved Columbia Universitys prestisjeprogram

  5. KULTUR

    Jakob Lothe: – Etikk har vært forsømt innenfor litteraturforskningen

  6. KULTUR

    Roy Jacobsen nominert til internasjonal storpris for «De usynlige»