Årets julehefter står i fare for å gå på tomgang

Julehefter er en tradisjon, og dem skal man helst ikke tukle med. Men innholdet i mange av heftene er dessverre hentet fra skuffer merket 1938/48/58.

afp000634530.jpg
  • Harald Fossberg

Juleheftene er for tegneserieforlagene omtrent det samme julebordsesongen er for restaurantene. Her er det mulig å omsette gammel, vellagret moro for en nett sum. De største selgerne som Pondus, 91 Stomperud og Knoll og Tott har et opplag på 100.000 eksemplarer hver, og samlet opplagstall er ifølge Haakon W. Isachsen ved Egmont Serieforlaget i underkant av to millioner.

Med en utsalgspris på rundt femtilappen og et snitt på 1,4 millioner julehefter hvert år, kan omsetningen fort sprette opp i 70 millioner.

Det er en pen slant for det som i mange tilfeller er resirkulert underholdning: Innholdet i mange av heftene er dessverre hentet fra skuffer merket 1938/48/58, alt etter hvilken serie man velger.

Hvordan har det seg?

Mange av seriene har passert best-før-datoen ved at tegnerne har dødd eller lagt ned pennen og blitt erstattet av folk som ikke har klart å holde nivået oppe. Samtidig er det i mange tilfeller nærmest et folkekrav at det er «same procedure as every year», for å sitere Grevinnen og Hovmesteren.

I likhet med den folkekjære sketsjen som samler cirka halvannen million nordmenn ved skjermen hver lillejulaften er også juleheftene en bekreftelse på at julen er i rute og ved det gamle, gode, trygge.

Samtidig er det en fare for at når man har snudd stripebunken nok ganger, så blir leserne matleie – datteren til en venninne leste igjennom årets julehefter da de var på besøk, og pekte misbilligende på den ene historien og sa "denne har jeg lest før. Kjeeedelig."

I kjent stil tar Disney og teppebomber oss med Donald-, Skrue— og Mikke-hefter der det meste er av gammel årgang. Med ett unntak: Et hefte med norske historier der tekst og tegning er ved solide navn som Knut Nærum, Arild Midtun og Tormod Løkling. En av årets beste hefter etter min mening.

Levende tradisjon

Da er det heldigvis noen gamle travere som har satt i gang et generasjonsskifte: 91 Stomperud, Smørbukk, Tuss og Troll og Vangsgutane er eksempler på at man kan blande nytt og gammelt uten å miste sjelen. 91 Stomperud, den evige menig fra Sørum, som i en alder av 76 år strengt tatt burde vært dimittert for lenge siden, har gjennomgått en viss modernisering og fått kvinnelige medsoldater, selv om det fremdeles er mange kjente situasjoner her.

Les også

Smørbukks tegner er død

Også Vangsgutane og Smørbukk følger med i tiden. Tidligere år har vi fått gamle klassikere mellom halvstive permer, men nå har den nye tiden tatt dem igjen.Vel, i Vangsgutanes tilfelle dreier det seg heller om at man har fått nye tegneserieskapere til å gi serien en varsom fornyelse:

Handlingen er fremdeles lagt til krigsårene og tyskernes okkupasjon av Norge, men med nye, friske streker og historier har Steinar og Kåre blitt mer moderne, og rampegutten Larris har fått en ny, mer menneskelig dimensjon der han tidligere var en karikatur på latskap og slu dumhet.

Grand old lady

I årets nylagede Smørbukk-historie sliter hovedpersonen med å selge julehefter i konkurranse med venninnene Bjørg og Nadia.

Det er en ekstra, vemodig dimensjon ved årets utgaver av Tuss og Troll og Smørbukk; begge inneholder historier tegnet av Solveig Muren Sanden, som døde i november i en alder 95 år. Hun debuterte i Norsk Barneblad i en alder av 14 år, og tegnet både Smørbukk og Tuss og Troll i perioden 1957 til 1981 og må regnes som en av norske tegneseriers grand old lady.

Muren Sanden oppsummerte hvordan Smørbukk har utviklet seg i et intervju med Dag og Tid i 1997, der hun blant annet sa: «Vi har tre generasjoner Smørbukk. Vi tegnere lager vår, og nye tekstforfattere endrer den Smørbukken vi kjenner.»

Nye generasjoner

På slutten av 90-tallet skjedde det en norsk tegneserierevolusjon. Seriene Pondus og Nemi tok skrittet ut av seriebladene og inn på avisenes tegneseriesider, som tidligere var okkupert av utenlandske serier som med enkelte unntak var blitt avfeldige og umoderne. Takket være deres "nybrottsarbeid" har vi fått mange nye, spennende penner som langt på vei også passer på å holde juleheftetradisjonen i hevd.

Les også

Bursdagsperm for 75- årsjubilanten Stomperud

Men også nyere serieskapere kan slite med å holde juletrykket oppe: For noen år siden var det flere norske julehefter som hadde spesialskrevne historier med juletema. Nå ser det ut til at noen heller har valgt å finne frem striper med et «julete»-innhold, selv om det finnes hederlige unntak. Flinkest i klassen av de norske er Torbjørn Liens Kollektivet , som også i år har en flunkende ny historie, "Et ønske til Julenissen" som klarer balansegangen å kalle på smilet samtidig som det ligger et alvorlig tema i bunnen. Meget snedig turnert!

Frode Øverlis Pondus har også lagt seg på juletematikk, selv om noen av historiene definitivt ikke passer for de aller yngste. En av årets mest positive overraskelser er Børge Lunds Lunch , som er gjennomgående preget av overskudd. Vi snakker om en norsk Dilbert-figur, altså en kontorrotte omgitt av sløve, inkompetente eller vanskelige medarbeidere og sjefer. Lund tar firmajul og – julegaver på kornet, og hele heftet er en sann svir å lese – man føler seg litt julegløggere etterpå, og har fått en god latter.

En hardkokt overraskelse er Varg Veum, som løser mysterier mens han jobber som julenisse på varehus. En historie som lukter Bad Santa på Torgallmenningen, men en historie som er godt skrudd sammen.

Nødvendig nostalgi

Julehefter er nostalgi, og for noen av oss er det utenkelig ikke å bla igjennom Fiinbeck og Fia , Knoll og Tott eller Kapteinens jul hver julaften. Av en mystisk årsak er det to forlag som har rettighetene til verdens eldste serie som det fortsatt produseres nye striper av, men dobbel glede er ikke å forakte.

Men jeg merker at også andre utgivelser setter i gang mimring: Prøysens jul og Teskjekjerringa passer for liten og stor, men nå har det kommet til to gamle kjenninger i (nesten) ny drakt. Stompa , som trolig appellerer til de noe eldre, er den ene, mens man av en eller annen grunn også har funnet ut at man skal lage en Månestråle-spesial. Hva Sølvpilen-heltinnen har å gjøre i julen, er uvisst, men mangt et eldre guttehjerte slår nok fortere når hun er på eventyr blant røvere og soldater.

Slett ikke fali' å spare

I år er det likevel en liten bygd som ser ut til å samle Norge til ett julerike: Kjell Aukrusts Flåklypa har ikke bare gått sin seiersgang på kinolerretet som animert langfilm, men også på juleheftefronten slår de til med en skikkelig innertier.

Flåklypa julen 2013 har det meste som skal til for å bli en julehit: Et persongalleri som er elsket av gammel og ung, og dessuten en leken historie spekket med finurlige detaljer.

Les også

Nå kommer det nytt Asterix-hefte

Skal man dømme ut fra årets julehefter har forlagene valgt å justere ned antall utgivelser og dermed også luket ut de minst interessante: Et år kunne man få både Grevinnen og Hovmesteren og Tre nøtter til Askepott som julehefte, noe som føltes helt bortkastet – det er jo nettopp det at man må vente på at det begynner på TV-en som er en del av julestemningen.Derfor håper jeg at trenden med å gi ut færre, men bedre julehefter, fortsetter. Det er bra for oss lesere, og kanskje også for omdømmet til forlagene. De må gjerne fortsette å bedrive forsiktig fornyelse.

Det er med juleheftene som julematen: Heller passe porsjoner som gir lyst på mer enn å bli stappmett og matlei.