Vigdis Hjorth skriver underholdende om medieeksponering i en mellomgod roman

Vigdis Hjorth har en særegen evne til å sette i gang litterære virvelvinder som drar med seg smått og stort. Høstens roman er likevel ikke blant hennes beste.

Lærere har et ufortjent dårlig rykte i norsk litteratur. De opptrer som regel som demoniske skikkelser som misbruker sin autoritet. Lille Marius tar sin død av det strenge regimet på latinskolen, den ordblinde Jonas blir tvunget til å lese høyt fra kateteret og ender opp som mobbeoffer.

Det var saktens behov for et kritisk søkelys på skolen da Alexander Kielland skrev Gift (1883) og Jens Bjørneboe Jonas (1955). Men karikaturen trengte avløsning. Det var forfriskende da Dag Solstad krøp inn i lærerens hode i Genanse og verdighet (1994), og lot ham være den fornærmede part, den som leseren skulle føle sympati med. Lærerens sammenbrudd i skolegården – der han maltrakterer en paraply og skjeller ut elevene – er utslag av lang tids irritasjon over elevenes likegyldige innstilling til norskundervisningen generelt og Ibsen spesielt.