Jeg husker første gang jeg var i en rettssal. Tingrettsdommeren sto foran journalistklassen på omvisning, og sa med et sukk: «I retten er man pliktet til å fortelle sannheten. Likevel er det få steder det lyves så mye som her.» For meg var det en helt ny erkjennelse: Retten er en performativ arena.

I Den knuste krukka av Heinrich von Kleist er dette spillet snudd på hodet. En gammel enke kommer til retten fordi en oldtidskrukke er knust, mens datteren er skjendet. Dommeren vet at han er gjerningsmannen, og må desperat manipulere retten for selv slippe å unna.