Kultur

Biografien om Christian Magnus Falsen: «Grundig om en kranglete grunnlovsfar»

Han var intens, påståelig og fremsynt.

Christian Magnus Falsen var en engasjert og stridbar deltager under Riksforsamlingen på Eidsvoll. Foto: Fredrik Varfjell/NTB scanpix

  • Torstein Hvattum
    Torstein Hvattum
    Kommentator

Christian Magnus Falsen regnes blant våre viktigste og mest innflytelsesrike landsmenn. Likevel rister mange mennesker avvisende på hodet når de blir bedt om å identifisere ham. Falsens personlige historie er definitivt ukjent for de fleste.

Historikeren Marthe Hommerstad har påtatt seg den ambisiøse utfordringen å sette sammen det komplekse bildet av mannen. Falsen skrev bokstavelig talt norgeshistorie med sitt utkast til den feirede Grunnloven som ble vedtatt på Eidsvoll i 1814. Like fullt døde han som en omstridt og til dels utskjelt mann. Hvorfor ble det slik?

Intet glansbilde

Hommerstad har gått særdeles grundig til verks. Med historikerens språklige nøkternhet beskrives oppvekstvilkår og personlige særtrekk som i sum formet en uredd, begavet manns intense ønske om å påvirke samtid og fremtid.

Det er intet glansbilde som tegnes. Det er det heller ikke grunnlag for. Christian Magnus Falsen er med rette omtalt som stridsmannen. Han var fremsynt, visjonær – og så rask i hodet at han, iblant, med fordel hadde tjent på å tenke og handle grundigere.

Personligheten ga ham gjennomslagskraft. Samtidig sto den i veien for muligheten til å bygge nødvendige allianser når det trengtes som mest.

De politiske endringene i Norge var formidable i løpet av hans relativt korte liv. Overgangen fra en eneveldig stat styrt fra København til et konstitusjonelt monarki med maktbase i Stortinget og regjeringen i Christiania, stilte krav til klokskap og vidsyn hos dem som brøytet seg vei til ledende, politiske roller.

Stridslysten

I denne prosessen hadde Falsen konsekvent vært en stridbar deltager. Han var utsending til Eidsvoll, stortingsrepresentant, aktiv deltager i den offentlige debatt og blant landets øverste embetsmenn.

Falsens umiskjennelige temperament, engasjement og manglende evne til å innrømme feil, førte ham ut i heftigere krangler enn de fleste.

At han til stadighet endret politisk syn i kontroversielle saker, bidro naturlig nok til at Falsen ble skydd som pesten blant meningsmotstandere.

Hommerstad skriver informert og engasjert om Falsens beryktede temperament. Denne siden av ham er viktig for å forstå stridslysten mens han levde og det brokete ettermælet familien måtte forholde seg til.

Grev Wedel uttalte seg slik om sin meningsmotstander fra Riksforsamlingen kort tid etter hans død: «Han var i høy grad vankelmodig, uten Charakter og Mod, selv personlig hatsk på sine motstandere».

Jødeparagrafen

Ved fjorårets grunnlovsjubileum ble naturlig nok jødeparagrafen i Grunnloven trukket frem som en skamplett på Eidsvoll-mennenes rulleblad.

Falsen var en av dem som sørget for at jødene ikke ble omfattet av den skattede religionsfriheten. Han var ikke spesielt aktiv i debatten som resulterte i at jøder ikke hadde adgang til riket.

Men jødehatet var uomtvistelig. Standpunktet til Falsen og det store flertall i riksforsamlingen viser en religiøs intoleranse som skulle prege Grunnloven.

Stridsmannen er en viktig kilde til forståelsen av en av våre viktigste forfedre. Boken har faghistorikerens litt tørre særpreg, men for lesere med et minimum av interesse for den nære politiske historie, har den også dramaets magi i seg.

Det er ingen ueffen kombinasjon.

Cappelen Damm, Falsen, Stridmannen , Marthe Hommerstad

Les også

  1. Lars Saabye Christensen med viltvoksende og sprø roman

  2. Øyvind Rimbereid med travelt lærdomsdikt

  3. Petrowskaja skriver gripende om jøder på leting etter historien