Kultur

Invitasjon til et annet samfunn

Ketil Solvik-Olsen, påtroppende 2. nestleder i Fremskrittspartiet (f.v.), partileder Siv Jensen og 1. nestleder Per Sandberg under FrP sitt landsmøte på Gardermoen søndag formiddag. Foto: <B>VEGARD GRØTT/NTB SCANPIX</b>

Med angrepet på den norske modellen viste Siv Jensen at Frp står for et systemskifteparti. Slikt gir stor fallhøyde for et kommende regjeringsparti.

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator

Det er et dristig anslag Frp-lederen slår an foran årets valgkamp: "Den norske modellen står i veien for det norske folk," var mantraet i årets landsmøtetale. Det system den representerer "står i veien for den sunne fornuften," gjentok hun gang på gang.

"Fornuften er en ensom ting," proklamerte i sin tid den legendariske presidentfiguren Darwin P. Erlandsen

Harald Stanghelle

Og på sin måte tydeliggjør Siv Jensen at Frp fortsatt er partiet som går sine egne veier. For mens Arbeiderpartiet har gjort begrepet "den norske modellen" til sitt politiske adelsmerke og Høyre kjemper innbitt for å få sin del av den historiske æren for denne samfunnsmodellen, gir Frp-lederen den skylden for det som ikke fungerer her i landet.

Risikabel øvelse

Det er å snu et innarbeidet begrep på hodet og slikt er en risikabel øvelse. Frem til nå har jo "den norske modellen" latt seg definere som det sosiale sikkerhetsnett, en solid velferdsstat, små forskjeller og like muligheter. I Siv Jensens tolkning er den synonym med stengsel mot nytenkning, stivnede systemer og et firkantet byråkrati.

Vi kan like godt venne oss til tanken: Det kommer til å bli mange debatter om hva den norske modellen innebærer før stortingsvalget om 107 dager.

"Bare oss..."

"Vi er lei av...", proklamerte Anders Lange da han for 40 år siden lanserte det opprop som markerer starten på den eventyrlige politiske reisen Fremskrittspartiet har foretatt. Det som begynte som en opprørsk protestbevegelse står nå på terskelen til regjeringskontorene.

Det er en meget krevende balansegang mellom Frp-idealer og regjeringsmakt Siv Jensen legger opp til.

Grunntonen er likevel til å kjenne igjen. Det er fortsatt ofte større avstand mellom Frp og resten av det politiske Norge enn det er mellom den tradisjonelle venstre— og høyresiden i politikken.

"Det er bare Frps politikk som representerer en betydelig endring. Vi står for noe helt nytt, og det kan være litt skremmende," uttalte nestleder Per Sandberg til Adresseavisen denne uken. Og Siv Jensen har nettopp anklaget Høyre for å være tafatt og altfor tilpasningsdyktig til grunntrekkene i dagens samfunnsmodell. En modell ikke minst Jens Stoltenberg helt fra sin første og reformivrige statsministerperiode (2000-2001) har satt sitt stempel på.

Likere og likere?

I går fikk Frp-landsmøtet høre at pensjonsreformen innebar "organisert ran", at handlingsregelen "står i veien for fornuftige tiltak" og at "innvandringspolitikken ikke er bærekraftig". Samt mye, mye mer. For nå gjelder det å markere Fremskrittspartiet som det eneste parti som representerer et reelt systemskifte, ikke bare til noe forbedret utgave av dagens samfunn.

Slikt gjør seg godt blant utålmodige Frp-ere. For mange av dem som møtes på Gardermoen denne helgen synes at partiledelsen allerede har gått for langt i å nærme seg resten av opposisjonen. Siv Jensen var knapt gått ned av talerstolen i går før den ble overtatt av en delegat som anklaget sitt eget parti for å komme med "puslete skattekutt" og å "bli likere og likere de andre partiene".

Grå ansvarlighet

Det er en debatt Frp-ledelsen må forberede seg på å ta hvis partiet ønsker å bli en del av en borgerlig regjeringskoalisjon. For det "krever en grå ansvarlighet som er fremmed for partiet," som Dagbladets John Olav Egeland formulerte det i går.

Derfor er da også begrepet SV-fellen det mest dekkende for den frykt mange innenfor Fremskrittspartiet føler denne våren. For også SV var det friske og freidige systemskiftepartiet som følte seg fri til å slå til alle kanter. Åtte år med regjeringsmakt har i stedet lært SV å glede seg over små seire og tap som har latt seg avverge. Det har gitt viktig politisk gevinst, men ikke akkurat fått frem "hornmusikk i brystet", som Kristin Halvorsen brukte å si.

Nye kort

På Fremskrittspartiets landsmøte er kontrasten svært stor til stemningen foran stortingvalget for fire år siden. Da hadde Frp målinger tett opp mot 30-tallet, mens Høyre lå og vaket på rundt 14. Det var på 2009-landsmøtet at annenhver taler snakket om "statsminister Siv Jensen", mens Per Sandberg var så høyt oppe at han mente det kunne være bedre for Frp "å styre alene" enn å ha med seg koalisjonspartnere i en kommende regjering.

I år deles kortene ut på nytt og så langt har Frp fått de dårligste. Hvis dagens målinger slår til, er det Høyre som vil bli det dominerende regjeringspartiet, mens Frp må finne seg i å spille annenfiolin. Det betyr ikke at partiet ikke får sine seire, men det innebærer at tapene vil bli mer synlige. Det vil nok både politiske motstandere og vi i mediene sørge for - bare spør SV-ledelsen om erfaringene deres.

Fornuft som trumf

Nettopp derfor er det dristig av Siv Jensen å tegne et bilde av et Frp-samfunn der det nærmest vrimler av politi i gatene. Der det står enerom klare på sykehjemmene til alle som ønsker det. Der enhver som henvender seg til Nav får hjelp der og da. Der funksjonshemmede jubles inn i arbeidslivet. Og der ingen handlingsregel skal stoppe pengestrømmen til veier, helsetjenester og skolevedlikehold.

For bare å nevne noe av det som skal ordne seg når Frp inntar regjeringskontorene. Det skal bli travle dager. Ambisjonene er store. Det samme er visjonen om et nytt Norge der "fornuften skal trumfe systemet", for å låne Siv Jensens egne ord.

I Kristins fotspor

Frp-lederen holdt en landsmøtetale der de andre partiene knapt ble nevnt ved navn. Slik oppfylte Siv Jensen sitt eget løfte om å snakke om egen politikk fremfor å skjelle ut andres.

Likevel skaper hun meget klar politisk avstand også til Frps fremtidige samarbeidspartnere. Det skal ikke bli enkelt å sy sammen en regjeringsplattform hvis helgens landsmøteparti har tenkt å ta seg selv på praktisk alvor. Derfor er det en meget krevende balansegang mellom Frp-idealer og regjeringsmakt Siv Jensen legger opp til.

For det er liten tvil om at målsettingen er å komme i regjering fra høsten. Selvsagt kan et elendig valgresultat svekke lysten, men Siv Jensens historiske oppgave er å gjøre et regjeringsparti av den populistbevegelse Anders Lange for nøyaktig fire tiår stilte seg i spissen for. Slik minner hennes prosjekt om det Kristin Halvorsen satte seg fore med SV.

Intet nytt ultimatum

De siste dagene er det blitt fremstilt som om det er et slags nytt ultimatum som nå stilles fra Frps side. Det er det slett ikke. Helt siden Carl I. Hagen nærmest "avsatte" statsminister Kjell Magne Bondevik på forsommeren for åtte år siden, har det vært Frps linje at man ikke er villig til å støtte en regjering partiet ikke selv er med i.

Det nye er det ikke Frp som står for. Det nye er at de andre opposisjonspartiene - først Høyre, så noe mer motvillig Venstre og KrF - har vennet seg til tanken på Frp som regjeringsparti. Frps store fall i 2011-valget har bidratt vesentlig til denne snuoperasjonen hos de andre.

Og stort mer fornuftig er det ikke å si om den saken før valget har gitt oss styrkeforholdet mellom de fire partiene. Hvis da velgerne vender tommelen ned for et fortsatt rødgrønt styre.