Et kunstnerliv

Skjemmes norske kunstnere bort med rause stipender og slappe krav på tross av lav oppslutning og liten produktivitet? Eller er kunstnertilværelsen i Norge forbeholdt idealister som ikke blir syke, gamle eller stifter familie?

Et av kulturminister Trond Giskes første store satsninger er å finne ut hvordan kunstnerne i Norge egentlig har det. Et år og en million kroner er satt av til en omfattende levekårsundersøkelse som iverksettes over nyttår. — Det er ikke tvil om at de sosiale problemene i Fattig-Norge også gjelder for mange norske kunstnere. Vi vet at mange kunstnere er arbeidsledige større deler av året, selv om de både vil og kan jobbe. Noen av dem mottar penger fra det offentlige allerede, det finnes sannsynligvis mer konstruktive måter å bruke disse pengene på, sier Giske. - En slik undersøkelse har vi etterlyst lenge, sier Agnete Haaland, leder i Skuespillerforbundet. Lederne de øvrige kunstnerforbundene stiller seg bak bifallet, men flere av dem understreker at undersøkelsen er lite verd uten å følges av handling.

Ingen menneskerett

. - Det er jo ingen menneskerett å være kunstner, innrømmer Haaland. Det samme sier danser Pia Holden. Og forfatter Anne B. Ragde. Og omtrent hver eneste kunstner Aftenposten prater med. Det kan virke som det hersker en nærmest fastgrodd motvilje i samtlige kunstnerkretser mot å klage på tingenes tilstand. For som nesten alle kommer inn på, de visste jo hva de gikk til da de valgte denne livsveien.Kanskje er de redde for at holdninger som den tidligere Se og Hør-redaktør og kulturrådsmedlem Knut Haavik har demonstrert skal spre seg ytterligere. I en debatt tidligere i år omtalte Haavik norske kunstnere som sutrete halvstuderte røvere, og spurte retorisk om hvor mange flasker rødvin man kan drikke på Kunstnernes hus for prisen av en sykeforsikring. Talent bør måles i hvorvidt kunstnerne greier å leve av kunsten sin, uttalte Haavik videre, noe som fikk kulturminister Trond Giske til å se rødt.- Det blir som å si at forfattere bør skrive flere bøker i året. Påstander om rødvinsdrikking er nedlatende overfor kunstnere som overhodet ikke har råd til å forsikre seg på grunn av lav inntekt, sier han.

Magen i fokus.

— Med en varierende frilansinntekt er det vanskelig å sette av penger til syke og alders-forsikring, innrømmer danser Pia Holden. Hun trener fremdels, men om drøyt fire uker, like oppunder jul, blir hun mor for første gang. Hun ler når hun snakker om hvor vanskelig det er å unngå at magen blir hovedperson på scenen, gleden over snart å skulle bli en familie overskygger det meste akkurat nå. Likevel har hun tenkt mye på hvor vanskelig det har vært å måtte si nei til jobber, hvordan det føles nesten naturstridig i et miljø der det ofte er knapphet på engasjementer. Å bli gravid når man livnærer seg som frilanskunstner og har en ektemann i samme situasjon, var et valg som krevde noen runder i tenkeboksen, innrømmer hun. - Den usikkerheten vi to har lært oss å leve med, med ustabil inntekt, få sosiale rettigheter og generelt lav lønn, blir noe helt annet når man blir en familie. Jeg har alltid visst at jeg ville ha barn, men vi ventet nok mye lenger enn vi ville gjort hvis den økonomiske situasjonen hadde vært sikrere. Holden har vært frilansdanser i Oslo siden 1995. Hun har danser for kongefamilien i Brasil, og med Jo Strømgren i Norge, koreografert deler av åpningen av det nye Nobelsenteret og jobbet som omsorgsarbeider og studieveileder for å dekke husleien. Jobbet, jobbet og jobbet litt til, for man vet sjelden hvordan en frilanstilværelse ser ut et halvt år frem i tid. Det eneste man kan forutse, er at rik, det blir man ikke.

Aldri gjennombrudd

. - Man får aldri noe kommersielt gjennombrudd som danser. Det kommer ingen radiohit, ingen bokklubbok som gjør at man plutselig tjener masse penger. Ofte jobber man masse med en koreograf før man finner ut om prosjektet til vedkommende får penger til å ansette deg. Men man avstår jo materielle forventninger når man velger denne livsstilen. Nå lurer hun på hvor lenge hun vil måtte være borte fra miljøet, og om det finnes en vei tilbake på arbeidsmarkedet etter fødselen. Likevel er alle ting litt lettere å planlegge nå, etter at ektemannen valgte å ta en fast jobb i høst.- Vi gikk noen runder med den avgjørelsen. Skulle han måtte oppgi sitt kunstnerliv, alle de tingene han brant så sterkt for, for at jeg skulle kunne være lenge hjemme med babyen? Feministen i meg synes jo det er både litt feil og rart, samtidig var det med på å gjøre ting mye, mye lettere, sier hun.

Flere og flere.

Det ordner seg for noen. Men hvordan har de det egentlig, kunstnerne? Og hvilke kvalitets- eller inntektsmessige forutsetninger skal man kunne skilte med for å komme inn under kategorien kunstner. Det er ikke Giske den eneste som lurer på. Den siste undersøkelsen av norske kunstneres levekår ble gjort i 1993- 94. Den gang konkluderte man med at omtrent 10 000 mennesker i Norge faller inn under betegnelsen aktive fulltidskunstnere. Hvor mange det finnes i dag, er ikke så lett å si. Det eneste alle forbundslederne er enige om, er at det er blitt langt flere siden den gang, samtidig som det er færre faste jobber. Det betyr at de aller fleste kunstnere i dag jobber som frilansere, en tilværelse som ofte kjennetegnes av ustabile arbeidsforhold.

9- 4-jobb.

Skulle Haaviks definisjon av talent, nemlig at man er selvforsørgende, være utslagsgivende, ville det uansett blitt få av dem igjen. Man blir nemlig ikke rik av å drive med kunst i Norge. 1993-undersøkelsen konkluderte med at med noen unntak befinner majoriteten av norske kunstnere seg blant de lavest lønnede i samfunnet. Slik, mener alle vi er i kontakt med, er det fortsatt. Og det er ikke kun keramikere og samtidskomponister som trenger støtte eller alternative inntektskilder for å ha til smør på brødet. Nylig konkluderte Dagbladet at det står en rockestjerne bak hver annen bardisk i Oslo. Og de kritikerroste forfatterne Gert Nygårdshaug og Thure Erik Lund har tidligere fortalt om hvordan de begge måtte jobbe som snekkere for å finansiere skrivingen. - Med mindre man har klippekort i Bokklubben, er det vanskelig å overleve på kun å være forfatter i Norge, og mange lever nær sultegrensen, sier Trond Andreassen, forfatter av verket "Bok-Norge" som gransket norske forfatteres levekår.

17 m2 og klesbutikk.

— Jeg vil heller male om dagen og vaske gulv hele natten, enn å lage metervare-bilder som passer til fargen på folks sofaer. Men det er klart, noen ganger får man jo lyst på et normalt yrke med fast månedslønn, ler Kirsten Opstad. Hun har akkurat startet på den kronglete veien det kan være å etablere seg som billedkunstner i Norge. En seks år lang kunstutdanning ble fullført i vår. Foreløpig er yrkeslivet såpass stramt at hun lever på 17 m2 i et billig kollektiv, spiser mye knekkebrød og jobber deltid i butikk for å kunne betale husleien og male så mye hun kan. - Det er litt demoraliserende når man begynner å tenke på at ingen trenger det en kan etter at en har brukt så lang tid på å lære seg det, sier Opstad.

Gratis rødvin.

— Jeg drømmer om å lage et billedbibliotek, der folk kan låne bildene mine en periode, for så å levere dem tilbake, slik at jeg kan male videre på dem. Det er ikke smart rent økonomisk, jeg skjønner det. På et eller annet tidspunkt må jeg kanskje ansette markedssjefen i meg i enkeltmannsforetaket mitt, ler hun. Likevel mener hun at for få vet hva som kreves for å overleve som kunstner.- Det sier litt om den generelle holdningen til kunst når folk mener en bør være overlykkelig over å ha solgt et bilde til 20 000- 30 000 kroner. Ofte går 30- 50 prosent til galleristen og flere tusen til materialer. Legg til noen uker fulltidsjobbing, så er det ikke så mye igjen. Det ville bli som å gratulere deg hver gang du får en OK månedslønn.Opstad ler av Haaviks påstander om rødvinskunstnerne. - Han har jo litt, rett da, vi fattige kunstnere drikker mye gratis rødvin på vernissage. Den er et frynsegode, selv om den sikkert er ment for de gamle damene med pelskåper som skal kjøpe bildene. På Kunstnernes hus, derimot, kjøper hun ikke vin.- Vet du hvor dyrt det er der eller?

Vil usikkerheten til livs.

Men lønnen er likevel ikke det viktigste, det er de sosiale forholdene alle trekker frem som det største problemområdet. De ønsker seg større stabilitet og bedre velferdsordninger. For kunstnere har også syke barn, strømregninger og boliglån. Musikere kan få senebetennelse like før en turné, og stipendtildelinger kan være vanskelige å forutse. - Verst er den konstante usikkerheten, sier Anne Oterholm, leder i Forfatterforbundet. Hun forteller om tilfeller der kritikerroste forfattere som har skrevet i 30 år, plutselig opplever å ikke få utgitt bøkene sine. Dermed faller de gjerne mellom mange stoler, uten rett til ekstra støtte eller pensjon, og lite attraktive på arbeidsmarkedet. - Hvert eneste år går mange og lurer på om en klarer seg i år. Det er klart det sliter på en, også kunstnerisk, sier Oterholm.

Skriver på kortison.

— 16 dager tar det. 16 dager må jeg være syk før jeg har rett til sykepenger. Det er klart jeg ikke kan bli syk da! Hvis jeg får musearm, er det bare å ta en kortisonsprøyte og fortsette å skrive, sier Anne B. Ragde. Som en av Norges bestselgende forfattere kan hun tillate seg å bruke all sin tid på å skrive. Slik har det ikke alltid vært. Nærmere tyve år anslår hun selv at det tok før hun begynte å tjene penger på å være forfatter. - Jeg jobbet fryktelig mye i mange år i alle mulige småjobber. Jeg ville skrive bøker, derfor valgte jeg å være forholdsvis blakk i stedet for å binde meg i en annen fast jobb. Mange bekker små blir til slutt en å man kan overleve på, sier hun. Hun karakteriserer myten om at man gjerne skal både sulte og lide for kunsten som idiotisk. - Selvfølgelig må mange kunstnere realitetsorientere seg, de er ikke hellige kyr selv om de er kunstnere. Likevel bør man kunne ha de samme rettighetene og tryggheten som andre folk. Som selvstendig næringsdrivende betaler man mer utgifter, men har likevel bare rett til 65 prosent av det andre får hvis de trenger trygd. Det er det ikke hold i.