Kultur

Leken målbevissthet fra Bernhoft

Vår vurdering:

4 av 6
Etter tre album slipper Bernhoft nå en EP med seks låter. Nesten alltid fengende, mener vår anmelder.

Sommerlig soulpop som smelter sjelen.

  • Eivind August Westad Stuen

Med sitt karakteristiske utseende og liveopptredener basert rundt presis looping, har Jarle Bernhoft blitt en folkekjær artist. Lang erfaring som studiomusiker og et talent for gode hooks har gitt ham et særegent uttrykk, basert på gjentagelse og oppbygning.

Musikken fremstår som skreddersydd, perfeksjonistisk uten å miste sjarmen. Med tre fullengdere under beltet (hvis det er lov å si), prøver han seg nå på EP-formatet.

Den kortere spilletiden kler den tilbakelente sounden materialet har. På drøye tyve minutter er Bernhoft innom flere varianter av sin suksessoppskrift, uten å tvære det ut. Dette er med andre ord en liten samling funky soullåter, skrevet med god popteft og fokus på grooves.

Plata blir slik sett en passende hyggestund i den kommende sommervarmen: Sløv, men samtidig gjennomarbeidet og kontant.

Hør ukens feteste låter:

I radiovennlig popformat

Åpneren «Stop/Shutup» er den mest sukkersøte poplåta her. Åttitallets synthlyder, stakkato bass og funky gitarspill blir plassert i et relativt minimalistisk lydbilde med god plass til hovedpersonens vokalkrumspring.

Det hele minner tidvis om noe Michael Jackson kunne laget midt i karrièren, men med Bernhofts signatur godt ivaretatt. En lettvekter, men den fungerer fint som en innledning.

Neste ut, «Writing on the wall», fenger fra første tone og legger frem et noe bredere spekter av lyder. Sløye vokalharmonier, løse melodilinjer fra instrumentene og detaljrikdom i produksjonen gjør at låta fungerer like bra til aktiv lytting som til stemningsskapende bakgrunnsstøy.

Fokus på vokal

Medmusikere Eivind Helgerød og Nicolay Tangen Svennæs, på henholdsvis trommer og bass/tangenter, lager et svært solid fundament som Bernhoft bygger videre på.

De to står også for den rene og pene og noe glatte produksjonen, som plasserer musikken i et radiovennlig popformat.

Hovedfokuset er stort sett på Bernhofts fleksible og følsomme vokal, men på skivens lengste spor «Patience revisited» slipper musikerne seg løs med en aldri så liten instrumentalseksjon etter en langsom oppbygning. Det lyder godt, selv om det fort er over.

Veronica Maggio er personlig:

Les også

«Hun får få tristhet til å høres ut som en feiring av livet»

Nesten alltid fengende

Avsluttende «H/M/S» bruker diverse lydopptak av stemmer som krydder. Kombinert med velplasserte studioeffekter og små endringer i rytmen, gir det komposisjonen et lekent uttrykk som gir den det lille ekstra den trenger for å stikke seg ut.

Tidvis kan den bli noe repetitiv, men ikke i den grad at det kommer til å gå noen på nervene. Låta glir pent over i det førti sekunder lange sistesporet «Shout it out», en collage av lekende barn og ukonvensjonelle instrumenter.

En avslutning som kanskje representerer hvordan Bernhoft og kompani angriper studioarbeid— Lekent, men velorganisert.

Jazzsanger Gregory Porter imponerer:

Les også

Tidløshet for vår tid

Stop/ Shutup/ Shout it out har en enhetlig sound, og inneholder dynamisk materiale. Det er kanskje ikke Bernhofts sterkeste arbeid, uten at det betyr at den ikke er verdt en lytt eller fem.

Fyren kan melke mye musikk ut av en enkel rytme eller et kort riff, og ekspanderer der det trengs. Selv om det ikke alltid er like spennende, er det nesten alltid fengende.

Les også

  1. Kong Håkan den største

  2. Gregory Porter byr på tidløshet for vår tid

  3. Veronica Maggio er jevngod med seg selv

Les mer om

  1. Anmeldelse