Forskningsbibliotekar Kristin Aasbø ved Nasjonalbiblioteket i Rana blir ivrig når hun skal beskrive Kåre Kivijärvi, fotokunstneren hun siden 2001 har kartlagt og skrevet biografi om.

Kivijärvi døde i 1991. De to har aldri møttes, men måten hun snakker om ham på, gir en følelse av at de to var gamle venner.

Det er i og for seg ikke så rart. Aasbø kjenner Kåre Kivijärvi. Hun kjenner kampen for å få fotografi anerkjent som høyverdig kunst i Norge. Hun vet hva frustrasjonen gjorde med ham.

Lenge trodde hun også at hun kjente verket hans inn og ut. Etter at det først hadde tilfalt Henie Onstad Kunstsenter etter hans død, fikk Nasjonalbiblioteket arkivet etter Kivijärvi i 1999. Fremkalte bilder og negativer. Et livsverk i «helt grei form», men på ingen måte systematisert.

Alta, 1957–58.
Kåre Kivijärvis

I forbindelse med en utstilling i 2011 ville Aasbø kartlegge alle bildene Kivijärvi hadde stilt ut gjennom karrièren. Hun kom i kontakt med Kivijärvis sønn, samt gamle venner av kunstneren. I 2012 dukket det plutselig opp materiale som av ulike årsaker ikke var blitt arkivert tidligere.

På et loft i Kivijärvis hjemby Hammerfest, der han bodde sine siste år, hadde venner funnet materiale ingen visste om. Frem fra glemselen kom også ni filmer. Eksponerte, men ikke fremkalte. Nyheten var stor. Hva var dette? Og ville de i det hele tatt la seg fremkalle?

– Det var jo fantastisk spektakulært, sier Aasbø.

– Vi finner disse filmene, og så er de ikke fremkalt engang.

Kampen for kunsten

Historien om Kåre Kivijärvi er fortellingen om kampen for fotokunstens anerkjennelse i Norge. Kivijärvi ble født i Hammerfest i 1938. Som tyveåring dro han til Tyskland for å studere fotografi under Otto Steinert. Karrièren begynte som fotojournalist.

Han gjorde reportasjer for flere kunder i Finland og Norge, blant andre Finnmark Arbeiderblad. Kivijärvi reiste verden rundt, fra Italia til India og Nepal. I 1961 ble han engasjert av Findus for å ta bilder av trålfiskere i Finnmark. Bildene blir senere stående igjen som høydepunkter i karrièren.

På sekstitallet begynte han å stille ut. Bildene hans ble vist i gymsaler, på festspill og i tilfeldige gallerier. Alene og sammen med andre. Våren 1962 stilte han ut på Finnish Design Centre i Helsingfors sammen med fotografen Matti Saanio. Særlig bildene fra Findus-opptaket ble tatt godt imot, noe som oppmuntret ham veldig. Det var her Kivijärvi etter eget sigende «lærte å bli kunstner».

Alta, 1957–58.
Kåre Kivijärvis

– Han snakket ofte om at Finland «skjønte» det kunstneriske potensialet i fotografiet lenge før Norge, sier Kristin Aasbø.

Hun forteller at Kivijärvi stilte ut på Oslo Kunstforening allerede i 1960, men at utstilling av fotografi på dette tidspunktet ble fremstilt som et unntak. Sekstitallets kunstscene i Norge var «streng og autoritær». Fordommer mot fotografiet bygget på en idé om at teknikken tilsynelatende var så enkel. Å ta bilder var noe alle kunne gjøre. Kivijärvi stanget mot det etablerte. Likevel lot ikke selvbildet seg knekke.

– Han søkte seg tidlig til kunstneriske miljøer, sier Aasbø.

– Han følte seg som en kunstner.

Kivijarvi_06_2-_t_20e6FEl.jpg
Kåre Kivijärvis

Oppturen

Den store omfavnelsen av fotografiet som kunstform kom ikke før i 1971, da Kivijärvi fikk med tre bilder på Høstutstillingen på Kunstnernes Hus i Oslo. Ti år gammelt materiale. Svart-hvitt. Et mer «kunstnerisk» utvalg, ikke spesielt reportasjepreget. Med ett var han en av Norges mest omtalte fotografer.

– Det paradoksale med Høstutstillingen er at Kivijärvi like etter gikk inn i en kreativ tørke. Etter 1971 tok han nesten ikke bilder som kunne brukes kunstnerisk, sier Aasbø.

I radio-intervjuer forklarte Kivijärvi at tørken fikk kameraet til å føles «som piss» i hendene hans.

– Han virket sliten av kampen. Han levde også på en måte som gjorde ham veldig sliten. Han brukte mye alkohol, rett og slett, fortsetter hun.

Ungkvinne_pos-InqxZPLWzE.jpg
Kåre Kivijärvis

De som kjente Kivijärvi, beskriver en periode preget av glidende overgang mellom fiksjon og virkelighet; lange, innfløkte historier om møter med KGB-agenter, spektakulære ekspedisjoner over Grønland og perioder der han angivelig skal ha livnært seg som vannskiinstruktør.

1978 flyttet Kivijärvi til Kypros i et slags selvpåført eksil, utløst av en overhengende følelse av ikke lenger å være i stand til å ta bilder. I 1981 kom han tilbake til Finnmark. Interessen for foto var på vei oppover. Gjennom et firma i Finland fikk Kivijärvi trykt opp bilder i store formater, ofte på over én meter.

Per Hovdenakk, daværende direktør ved Henie Onstad Kunstsenter, fattet interesse og tilbød Kivijärvi en omfattende retrospektiv utstilling. Utstillingen åpnet i 1985. Den ultimate anerkjennelsen kom på mange måter i 1988: Etter år med skuffelser mottok han Statens garantiinntekt for kunstnere.

– Kivijärvi var veldig glad for den nye populariteten, men han ga uttrykk for at det kom for sent. Det var nok en viss bitterhet å spore, sier Kristin Aasbø.

Etter utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter ble bildene hans kjøpt inn til en rekke samlinger. Han hadde aldri opplevd lignende suksess, men helsen skrantet. Kivijärvi ble behandlet for strupekreft, men hentet seg aldri riktig inn. 19. november 1991 ble han funnet død, alene på et hotellrom i Kypros’ hovedstad Nikosia.

Prosessen

Man er jo alltid litt bekymret. Man fisker i vann som er litt grumsete, kan man si, sier Jens Gold, fotokonservator ved Preus museum i Horten.

Mannen mange kaller «Norges beste tekniske fotokonservator» var den første Nasjonalbiblioteket ringte da de på nyåret 2015 ville fremkalle de mystiske filmene. Erfaring med lignende arbeid var essensielt. Å fremkalle så gamle filmer er ingen enkel oppgave. Filmene kan med tiden bli helt stive. Kjemikaliesammensetningen må spesialtilpasses.

– Jeg gjorde noen eksperimenter på ueksponert film av samme type for å finne ut hvilken vei skuta skulle gå, sier Jens Gold på telefon fra Reykjavik.

I Kivijärvi-arbeidet var det mye som kunne gå galt. Gammel film får ofte et «slør» over seg, forklarer han. Er man riktig uheldig, kan hele prosessen skjære seg. Gold følte seg trygg på at det kom til å gå bra, men det var likevel et nervepirrende øyeblikk da han og Aasbø begynte fremkallingen.

– Filmene må ha blitt lagret tørt og kaldt, for med de fleste gikk det kjempebra. Jeg ble svært fornøyd, sier Gold nøkternt.

Kivijarvi_08_4-EdOGHsr1wG.jpg
Kåre Kivijärvis

Ved endt arbeid satt Nasjonalbiblioteket igjen med drøyt 90 nye bilder. Nå gjensto bare et utfordrende digitaliseringsarbeid.

– Med de mest kjente bildene hans har man hatt en slags fasit å gå etter. Nå jobbet vi i blinde for å gjenskape uttrykket til en kunstner, sier Paul Jakobsen, digital fotobearbeider ved Nasjonalbiblioteket i Rana.

– Det handlet mye om å se for seg uttrykket og beskjæringen han ville valgt. Kivijärvi er veldig glad i kontraster, nesten opp mot det grafiske. Det handler mye om å treffe sånt, sier Jakobsen. Selve arbeidet var tidkrevende. Jakobsen jobbet med bildene i en periode på tre uker.

– Det er ikke bare å stille et par kontraster, man må gå inn på enkeltobjekter. Det var en kreativ prosess, noe annet enn det vi driver med her til daglig, sier Jakobsen.

Fotorestauratøren tror imidlertid ikke det er siste gang han er med på et tilsvarende prosjekt.

– Det kommer nok til å dukke opp flere skatter som dette, både fra Kivijärvi og andre. Det er jeg helt sikker på.

Kivijarvi_02_7-v6iGohVE3o.jpg
Kåre Kivijärvis

Ettermæle

— Det at det er mye bra på de nye filmene, er utrolig gøy. Jeg tenker at Kivijärvi sikkert kunne funnet flere bilder i eget arkiv å vise frem, men han rakk det han rakk, sier Kristin Aasbø.

Bildene på de glemte filmene har et bredt spenn, både geografisk og uttrykksmessig. Ved å sette bildene i sammenheng med tidligere kjente verker, kan Aasbø med relativt stor grad av sikkerhet slå fast når og hvor det nyoppdagede materialet er skutt.

Noe stammer fra studietiden i Tyskland. Et par bilder er fra en skoletur til Italia, våren 1959. Et par ukarakteristiske bilder av familieliv i Hammerfest anslås å være tatt rundt 1958. Et av landskapsbildene i utvalget kan være det siste Kivijärvi tok, men de er ikke sikre. I likhet med detaljene rundt kunstnerens mange påståtte reiser er det vanskelig å vite sikkert. For Aasbø er de mange mytene om Kivijärvi med på å befeste ham som en sentral skikkelse i norsk kunst.

– Kåre Kivijärvi er viktig for norsk kunstfotografi. Det er bilder av «fiskeren», ikke «en fisker», sier Aasbø ettertenksomt.

– Det er jo slående, dette blikket han har hatt fra første stund – evnen til å plukke ut et øyeblikk og gjøre det universelt.

Denne saken er hentet fra Aftenpostens kulturmagasin K. Les flere saker fra K her: