Kultur

Helene Uri: Hva er ditt favorittord?

Verden er full av ord. Men er noen bedre enn andre, spør vår språkekspert Helene Uri.

Selv liker jeg godt nostalgiske ord. Jeg liker for eksempel ordet pakkenellik, skriver Helene Uri. Foto: Scanpix

  • Helene Uri
    forfatter, dr.art., professor II ved Norsk barnebokinstitutt

Det hender jeg spør folk hva deres favorittord er. Jeg har spurt Lillebjørn Nilsen. Hans er banjo. Jeg har spurt Eva Joly, og hun fortalte at hennes er varde. Jeg har spurt Per Egil Hegge. Hans er veikj – det trønderske ordet for jente. Jeg har spurt Sylfest Lomheim, hans er tru, med von på annenplass og kjærleik på tredje. Kathrine Aspaas liker snute.

Selv liker jeg godt nostalgiske ord. Jeg liker for eksempel ordet pakkenellik. Pakkenellik betyr ’liten pakke, liten ting som man bærer’. Ordet brukes mest i flertall. Jeg vet ikke hvilket ord som var Amalie Skrams favorittord, men hun bruker pakkenellik i Forraadt: ”to vognlas bagage foruden de pakkenelliker, de bar i hænderne”(naob.no). For meg er pakkenellik et nesten magisk ord. Jeg skal forklare hvorfor.

En jernplate med innstøpte tibetanske bokstaver

I prologen til Mikael Niemis bestselgerroman Populærmusikk fra Vittula befinner hovedpersonen seg på klatretur i Tibet. Grepet av en uforklarlig impuls vil han takke, takke livet, takke for at han er på det høyeste punktet han noensinne har vært, og han legger seg på knærne og mumler en takkebønn. Her i norsk språkdrakt, utmerket oversatt av Erik Krogstad:

”… der er en jernplate med innstøpte tibetanske bokstaver, en skrift jeg ikke kan tyde , men som utstråler alvor, åndelighet, og jeg bøyer meg ned og kysser teksten. Det er i det øyeblikket hukommelsen åpner seg. En svimlende sjakt ned til barndommen. Et rør gjennom tida som noen roper en advarsel gjennom, men det er for sent. Jeg sitter fast. De fuktige leppene mine sitter fastfrosset i en tibetansk bønneplate.”

  • Trenger du serietips?
Les også

10 serier som kan ha gått under radaren din

Varme, fuktige lepper mot kaldt metall

Jeg-personen er oppvokst i kaldeste Norrland og burde vite bedre. Han redder situasjonen ved å lirke ned buksene og tisse seg løs. Morsomt nok, men poenget mitt er hvordan den fysiske følelsen – varme, fuktige lepper mot kaldt metall – åpner jeg-ets hukommelse, hvordan det dannes en ”svimlende sjakt ned til barndommen” og ”et rør gjennom tida”.

Like effektivt som en fysisk erfaring kan ord virke. Pakkenellik og puselanke suger meg tilbake til barndommen. Når jeg støter på pakkenellik, hører jeg mammas stemme som spøkefullt spør om jeg har husket alle pakkenellikene mine. Puselanke har samme virkning på meg. Når jeg hvisker ordet, kjenner jeg hånden hennes rundt min barnehånd.

Aftenpostens språkspaltist, Helene Uri, er forfatter og har doktorgrad i anvendt lingvistikk og hovedfag i nordisk. Hun har nå en professor II-stilling ved Norsk barnebokinstitutt. Foto: Roald, Berit / NTB scanpix

Nytt ord av ord språket har fra før

Det er på mange måter nokså meningsløst å snakke om rike og fattige språk. Man kan gjerne si at ethvert språk har et ubegrenset ordforråd. For hvis talerne av et språk trenger et ord som akkurat det språket mangler, så låner man det fra et annet språk. Verden er full av ord. Eller man lager et nytt ord av ord språket har fra før.

Villsnø er et nyord i norsk. Det er kommet til fordi vi har fått fenomenet kunstig snø og dermed trengte et ord for den gode, gammeldagse, naturlige snøen. Villsnø er brukt flere ganger i Aftenposten, og det har kommet med i Det Norske Akademis ordbok.

Glipen som kan oppstå når man ikke stapper genseren ned i buksen

Ordet er likevel ennå ikke så veldig utbredt. Men fenomenet kjenner vi! Midt i de verste snøfallene dukket snepresjon opp, et nyord laget ved å kombinere ordene snø og depresjon. Ifølge mine kilder heter oppfinnerinnen av ordet Kristin Oudmayer. Bra ord! Og for å fortsette med ord om temaet snø og kulde:

I går lærte jeg et nytt ord av min (kommende) svigersønn – mellombar. Mellombar er et adjektiv, og det beskriver den tilstanden man er i når man har et nakent område mellom bukselinning og genser. Man er mellombar om man har den glipen som kan oppstå når man ikke stapper genseren ned i buksen. Min nesten-svigersønn er fra Harstad, og han kunne fortelle at der er dette et vanlig ord. Og når jeg søker på nettet, får jeg en del treff. I Altaposten leser jeg om en kranfører som har fått ”heldress for ikke å være mellombar”. Det er nok ikke så dumt i 25 minusgrader.

Det er fascinerende med ord som finnes i enkeltspråk, men som mangler i de fleste andre språk. Sjekk for eksempel The Positive Lexicography Project (drtimlomas.com). En norsk representant blant alle de snåle ordene på Tim Lomas’ liste er utepils. Glem snepresjon, villsnø og mellombar. Snart er det utepilstid.

Har du tips til språkspalten? Send en e-post til spraktips@aftenposten.no

Les mer om

  1. Språk
  2. Språketvårt

Relevante artikler

  1. KULTUR

    «Vakreste, sprekeste, besteste du! Pena! Spreka! Fina!» Er det kvinner eller menn som har skrevet disse ordene, spør Helene Uri

  2. KULTUR

    Man kan bøye seg i støvet, men kan man også bøye seg i hatten? Språkeksepert Helene Uri svarer.

  3. KULTUR

    Helene Uri: Derfor forfører og overtaler Trump med sitt språk

  4. KULTUR

    Helene Uri: slik bruker Listhaug ordet unnskyld på feil måte

  5. KULTUR

    Helene Uri: En showstopper er da virkelig noe som er så dårlig at det får showet til å stoppe opp?

  6. KULTUR

    Helene Uri spør: Hvorfor tenker de fleste av oss automatisk på pappaen når vi hører ordet dommerdatter?