Kultur

- Mona Levins «Mors historie» er en sterk bok

Solveig Levin og Mona Levin hjemme hos moren i leiligheten hun har bodd i siden 1938.
  • Historien hennes er så sterk i seg selv at man fort glemmer enkelte stilistiske svakheter, skriver vår anmelder.
  • Jan-erik Ebbestad Hansen

Om boken:

Forfatter: Mona Levin

Gorlag: Kagge forlag 2015

Tittel: Mors historie. En familiesaga

Sjanger: Biografi

På begynnelsen av 1900-tallet bodde det 1200–1300 jøder i Oslo. Det dreide seg om fattige familier og noen som etterhvert greide å slå seg opp.

I fjor fortalte Marte Michelet om familien Braude i Den største forbrytelsen. Nå har en annen av disse familiene fått sin historie.

Mona Levin er kjent for Aftenpostens lesere som en engasjert teateranmelder. Hun har også flere bøker på samvittigheten, blant andre farens selvbiografi fra 1983. Robert Levin var en av sin tids fremste norske pianister og den første rektoren ved Norges musikkhøgskole. Denne gang er det mors historie som fortelles.

Innblikk i det jødiske miljøet

Store deler av boken er basert på Solveig Levins egne erindringer og erfaringer. En god del er også hentet fra farens biografi. Men like mye er den et resultat av Mona Levins eget dypdykk i slektshistorien. Det er blitt en fortelling hun følger tilbake til pogromene og oldeforeldrenes liv i tsarens Russland på annen halvdel av 1800-tallet og frem til de første årene etter andre verdenskrig.

Samtidig er dette en historie som åpner for et innblikk i det lille jødiske miljøet som fantes i Oslo på første halvdel av 1900-tallet. Selv om det ikke er selvopplevd, kjenner Levin det innenfra gjennom mentalitetene, tradisjonene, festene og livet i synagogene. Det gir skildringen en egen kvalitet og selvfølgelighet.

Levins bok er definitivt skrevet av en innsider. Blant mye annet får hun godt frem foreldrenes ulike sosiale bakgrunn. Moren vokste opp i en velstående familie med villa og hage ved St. Hanshaugen, mens faren kom fra fattige kår i det jødiske miljøet ved Grünerløkka. Slik sett er familiekrøniken også en historie om de ulike sosiale og kulturelle sjiktene i det norske jødiske miljøet. Bare det gjør boken verd å lese.

Dramatisk flukt til Sverige

Det dramatiske tyngdepunktet i Mors historie er skildringen av det som skjedde under den store naziaksjonen mot jødene høsten 1942. Som det heter med Levins egne ord: «DS Donau hadde lagt fra kai 14.55, med store deler av vår familie om bord, blant dem Sigmund, onkel Abraham og flere andre av de nærmeste. Det er vanskelig å glemme 80-år gamle oldemor Golde Sheer som hadde opplevd pogromene i Russland. Hun følte seg trygg i Norge inntil hun gikk opp landgangen til båten som brakte henne til Stettin der hun ble stuet inn en kuvogn og fraktet til Auschwitz.»

Mona Levin<i>Mors historie, en familiesaga</i>Kagge forlag, 2015

Dette er også fortellingen om morens flukt til Sverige etter at mannen var tvunget til å gå i dekning. Det ble en dramatisk ferd gjennom skogen med den tre år gamle Mona som måtte dopes ned for at de ikke skulle bli avslørt av skrikene hennes.Med tyskernes nederlag slapp også gleden løs. Da familien gikk av toget på Østbanen i Oslo ble de møtt av et lite orkester med Robert Levins venner og kolleger. Det er heller ikke vanskelig å forstå at det var sterkt å høre Lalla Carlsen synge Norge i rødt hvitt og blått på Chat Noir midt under frigjøringsrusen. Mona var fem år og kommer aldri til å glemme det. Men det var en seiersrus som raskt tapte seg da det ble klart hva som var skjedd med familie og venner.

Personlig historie

Levin er en erfaren forfatter, og stilen er nøktern, en nøkternhet som i deler kan slå over i oppramsing av detaljer. Men historien hennes er så sterk i seg selv at man fort glemmer enkelte stilistiske svakheter.

Mona Levin skriver at «Norsk jødisk erfaring er på mange måter god, men mye er mer smertefullt enn det som er fattbart».

Hun er svært tydelig på hva hun mener om det norske samfunnets behandling av jødene i årene etter krigen. Det er en pinlig historie. Den er minst like pinlig som historien om hvordan Norge forholdt seg til jødene i mellomkrigstiden, for nå ikke å gå nærmere inn i hva som skjedde under krigen. Det begynner etter hvert å bli ganske klart at det er mye Norge ikke har å være stolt av når det gjelder behandlingen av de få jødene som har bodd her.

Det er en personlig historie Mona Levin har skrevet. Et av motivene for å fortelle den er at etterkommerne ikke skal glemme. Samtidig vil hun tale jødenes sak i dagens Norge. Det gjør inntrykk når hun forteller om den økende antisemittismen, om at jødiske barnefamilier og ungdom velger å bo i andre land der det er lettere å leve som jøde. Det er vanskelig å fatte at det er blitt farlig for nordmenn å bo i Norge.

Hos mange blir krigen en altoppslukende interesse. Andre avskyr krigslitteratur. Og som så ofte ellers: Et sted imellom ligger det man bør vite om en tid som var vesentlig for å forme både Norge og resten av verden. Her er elleve bøker som bør leses, ikke fordi de nødvendigvis er de beste, men fordi de belyser krigen fra forskjellige sider.

Les også

  1. Elleve bøker om andre verdenskrig som bør leses

  2. Krigsinteressen overrasker hele bokbransjen

  3. Mona Levin: «Vi som er nede på forfatter-rangstigen er også avhengig av å bli tatt på alvor»

  4. Mona Levin: Mor har fortalt om det vanskeligste

Les mer om

  1. Anmeldelse
  2. Andre verdenskrig
  3. Antisemittisme
  4. Litteratur
  5. Bokanmeldelse