Kultur

Operaanmeldelse: Ufrivillig komisk Norma

Operaen reddes heldigvis inn av solid solisttrio, skriver Maren Ørstavik.

Hrachuci Bassenz som Norma er trygg i rollen, men oppsetningen bikker for ofte over i ufrivillig komikk, mener vår anmelder. Foto: Erik Berg

  • Maren Ørstavik
    Maren Ørstavik

Vincenzo Bellinis Norma er en krevende opera å sette opp i dag. Den dramatiske utviklingen er treg og den musikalske fremdriften stopper stadig opp når sangerne skal fremføre sine vakre, men stillestående bel canto-arier. En stil som føltes naturlig for det italienske operapublikumet på 1830-tallet, ser fort maniert og påtatt ut i historiens lys.

Med videoprojeksjoner i svart-hvitt av orkestre, pluss et operakor som først sitter som vanlige folk blant oss i salen før de skrider opp på scenen og inntar roller i dramaet, understreker regissør Sigrid Strøm Reibo at dette er historiefortelling. Det setter en fin metaramme som minner oss på at dramaet eksisterer i musikken, som gjøres levende av musikerne og gjenoppleves av oss.

Les hele saken med abonnement