Salve Regina er bibelikoner, barokkmusikk, elektronika og renessanseestetikk. Dansens hus presenterer forestillingen som en oppløftende forestilling med budskap om håp og lindring – passende i disse juletider – men Jo Strømgren og Oslo Danse Ensembles nye stykke er vel så mye en kritisk utforskning av forestillingen om Madonna og hvordan vi iscenesetter henne.
Det er vakkert, underfundig og tidvis illevarslende, uten å komme med overtydelige budskap om hverken håp og fred eller resignert maktesløshet.
Salve Regina er fengende dansekunst som ikke er redd for å la det estetisk vakre virke på publikum, og en forestilling som balanserer lett mellom det morsomme og det alvorlige. Effektiv lyssetting, balansert musikk, meningsfull scenografi og sterke dansere gjøre Salve Regina til en høykvalitetsforestilling. Likevel setter den ikke de dypeste sporene.
En åpen ramme
Koreografen Jo Strømgren og Oslo Danse Ensemble (ODE) har samarbeidet før. Det er profiler som matcher godt, både på papiret og på scenen: Strømgrens lekne, egenartede, ofte absurde og humoristiske bevegelsesmønstre pluss ODEs publikumsvennlige samtidsjazz-tradisjon åpner for både rytmisk danseglede og abstrakte budskap. Slik er det også i Salve Regina.
Forestillingen er delt i flere bilder: Den åpner med en sekvens stilisert danseteater der ensemblet er kledd i pastellfargede renessansekostymer og beveger seg til Pergolesis barokke og spenningsfylte tonesetting av Mariahymnen, Salve Regina. En av danserne (Henriette Hamli) spiller det som tilsynelatende er en dronningfigur, kravstor og arrogant. De andre beveger seg forsiktig rundt henne, danser for og med henne og veksler mellom å forgude og forakte henne.
Når det røde gulvteppet som markerer truppens scene langsomt dras vekk under dem, trer danserne ut av de karakteristiske kostymene. Til stemningsfull elektronisk musikk går de inn i en lengre abstrakt del, der de fremstår som bare mennesker, ikke karakterer. Mot slutten kommer de tilbake i lange prestekjoler, og bruker bibelen, Madonna-ikonet og det manglende scenegulvet som dreiepunkt for bevegelsene.
Den overordnede handlingen er vag og fragmentarisk, og setter en åpen ramme for å tolke og nyte alle de mindre øyeblikkene som utspiller seg mellom danserne.
Teater i teateret, dans i dansen
Forestillingens mest virkningsfullt grep er iscenesettelsen inni iscenesettelsen.
Ensemblet som danser og spiller foran dronningfiguren, dronningfiguren som iscenesetter seg selv som begjærsobjekt foran ensemblet som sitter på gulvet. Det røde teppet over scenegulvet brukes aktivt som et flyttbart element – danserne drar i det, kryper under det, løfter og beveger det. Når de mot slutten kommer tilbake som utkledde geistlige og finner scenen sin borte, finner de det forunderlig – som om de ikke riktig vet hvordan de skal te seg uten en scene å iscenesette seg selv på.
På den måten minner de oss om Shakespeares teaterblikk: Hele verden er en scene og meningen ligger i lagene. Hvem iscenesetter? Hvorfor gjør de det? Og hvem er de egentlig?
Et slikt spill med Madonna-forestillinger kan heller ikke skje uten å kommentere kvinnelighet og kropp. Begjær, kontroll og makt kommer og går, uten at det blir klisjé eller moralistisk.
Snill publikumsappell
Man kunne likevel ønske seg at partiene med hele ensemblet var litt strammere, og at noen av soloene fikk litt mer spillerom og egenart. Som helhet blir det mye små tablåer av interaksjon mellom noen få dansere, og det hele oppleves som litt snilt. Uttrykket er vakkert og lavmælt interessant, men når sjelden helt opp til slående eller gripende.
ODEs tilgjengelige publikumsappell har tidvis gjort det vanskelig for ensemblet å hente finansiering fra de offentlige støtteordningene – man har satt spørsmålstegn ved graden av kunstnerisk nyskapning. Selv om forestillingen kanskje ikke setter de dypeste sporene hos publikum, har den likevel både kunstneriske ambisjoner og klart publikumstekke – en vinnende kombinasjon i dagens kulturfelt. La oss håpe det ikke blir siste gang Jo Strømgren Kompani og ODE får muligheten til å samarbeide.