Kultur

- Det finnes ikke hverdager. Det er bare vår egen historie som utvikler seg

Forfatteren Liv Køltzow ble nylig hedret med Gyldendalprisen for sitt forfatterskap.

  • Aftenposten Redaksjon

HEIDI BORUD

Aftenposten treffer forfatteren hjemme i leiligheten på Østerås. Blant velfylte bokhyller, stabler av tidskifter og aviser, drikker vi kaffe og te.

— Hva betyr prisen for deg?

— Jeg hadde nesten glemt at prisen eksisterte, men er veldig glad for at jeg fikk den akkurat nå. Prisen henger høyt og er en stor anerkjennelse. Også følger det jo penger med, det gir trygghet. Forfattere lever ikke av luft alene og man får ikke særlig god økonomi av å være syk, sier Liv Køltzow som fikk Parkinson-diagnose i 2002.

- Du er en mester i å beskrive hverdagslivets detaljer, hvordan er din hverdag for tiden?

— Jeg liker å se dagene komme og gå. Det finnes ikke hverdager. Det er bare vår egen historie som utvikler seg og hver dag er ett nytt kapittel. Jeg prøver å skjerme meg og jeg prøver å komme ut blant folk. Det siste året har jeg hatt en veldig god personlig assistent som hjelper meg. Det heter brukerstyrt personlig assistent og de gode vokser ikke på trær. Sosialt har jeg fått det bedre etter DBS-operasjonen i hjernen (Deep Brain Stimulation). Nå kan jeg være meg selv døgnet rundt og det er en gave. Motorisk sliter jeg fortsatt, hendene skjelver og føttene sleper litt.

IMG_9829_doc6pjkyv0pp8n199faw8r3.jpg

— I bøkene dine er det som regel noe håpefullt og fortrøstningsfull, det er liksom alltid lys i tunellen for hovedkarakterene selv om livet er kaotisk?

— Karakterene er vel sterke, selv om de er svake. Det er noe med å aldri å gi seg. Jeg har også vært sta, egen og alltid villet noe. Det er uttrykksbehovet som driver meg. Jeg har selv lest de svarteste bøker av andre forfattere, for eksempel Thomas Bernhard. Bare det er humor i dem, så gir de trøst og gjør meg oppløftet.

- I samtaleboken Å forsvinne i teksten med Hans Petter Blad, snakker dere mye om hvordan sykdommen har preget livet ditt. Du synes navnet Parkinson ikke skulle brukes, men heller The Shaking Palsy , som var det navnet dr. Parkinson selv brukte.

The Shaking Palsy betyr skjelvelammelse og det er et navn som gir mer mening. Det er utrolig vanskelig å få folk til å skjønne at en er syk, når en ser tilnærmet frisk ut. Vi burde for eksempel få refundert taxi i langt større grad. Jeg har nesten gått konkurs ved å betale selv. Plutselig trenger du taxi, man får et anfall og klarer ikke å lukke igjen vesken og bare står der skjelvende, fordi medisinen ikke virker lenger.

- Hvordan har ditt møte med helsevesenet og hjelpeapparatet vært?

— Jeg gidder ikke klage over småting. Jeg har nettopp kommet hjem fra et lengre rehabiliteringsopphold i Spania. Bærum kommune har et veldig fint sted i Altea og det er glimrende oppfølging med trening som lokker folk videre, når man selv tror man ikke greier det. Jeg har sagt til nevrologene at de bør se nærmere på dette med sol og Parkinson, for jeg har det utrolig bra straks jeg får være i varmen. I Altea liker jeg å sitte å se på livet og ta en kaffe eller en drink på strandpromeaden.

- Du har et langt forfatterskap bak deg. Hva er du mest fornøyd med?

— Jeg er dødsfornøyd med at jeg klarte å ferdigstille den siste boken. Det er den som har vært viktigst for meg, både litterært og på mange andre måter. Det har vær så gøy, det må du skrive. Også er det en side ved meg som er litt vanskelig å uttrykke, men jeg ble gladere etter at jeg fikk Parkinson og begynte å bo alene. Jeg kunne være forfatter på full tid. Det var et hell i uhell. Jeg fikk skrivetrøbbel og det var jo irriterende, men det å bo i kontoret har alltid vært min drøm. Overgangen til en tidlig uføretrygd kan være lettere for forfattere, selv om isolasjonen kan bli voldsom av og til. Men vi blir jo aldri pensjonister, vi er forfattere i hodet hele tiden.

- Det beste jeg vet er «forfatterfrokost», det er sterk kaffe, et glass cognac og svart sjokolade. Men det er ikke hverdagskost.

— Hvordan er det med kafferitualene?

— Jeg er kaffoman. Jeg lager rød Nescafe og pisker den opp. Det beste jeg vet er «forfatterfrokost», det er sterk kaffe, et glass cognac og svart sjokolade. Men det er ikke hverdagskost, sier Liv Køltzow.

  • Interessert i kunst og litteratur. Les mer her:

Les også

  1. Det menneskelige huset

  2. - I konfrontasjonen mellom sivilisasjon og natur, er det naturen som får siste ordet

  3. Franske streker i Nasjonalgalleriet

  4. Planlegger fakkeltog mot kulturminner i Nasjonalgalleriet

  5. Alt handler om relasjoner

  6. - Burde sende Munch-samling verden rundt

  7. - Det vil være århundrets kulturpolitiske skandale om man tømmer Nasjonalgalleriet for kunst

  8. - Som pårørende var jeg totalt usynlig. Ingen spurte hvordan det gikk med meg og barna.