TV-anmeldelse: «Crip Camp» er en opprørsk sjarmbombe

Inspirerende om hvordan en rocka sommerleir la grunnlaget for rettighetskampen for dem med nedsatt funksjonsevne i USA.

Vår vurdering:

Mennesker med nedsatt funksjonsevne slipper ikke ofte til på film på egne premisser. Noen forbarmer seg over deres situasjon og lager gjerne en velment og saksorientert dokumentar.

Denne amerikanske dokumentaren representerer et brudd med slike fremstillinger. Her får vi riktignok en historisk innføring i hvordan et knippe personer med nedsatt funksjonsevne møttes på sommerleir på begynnelsen av 70-tallet. De skulle finne inspirasjon til å fronte en nasjonal rettighetsbevegelse. Det er de nærgående opptakene og sterke personlighetene som løfter filmen til noe ekstraordinært.

Dette er den andre filmen Barack og Michelle Obama produserer for Netflix, og den har noen av de samme eksepsjonelle kvalitetene som den forrige, American Factory.

En borgerrettighetskamp

Camp Jened var en leir for dem med nedsatt funksjonsevne som på slutten av 1960-tallet ble innhentet av nye motkulturelle impulser. Lokalisert et par steinkast unna Woodstock vokste det her frem et sosialt eksperiment som handlet om å bryte ned tradisjonelle barrierer. Jo da, peace and love var en del av det, men først og fremst handlet det om å la dem med nedsatt funksjonsevne få slippe begrensningene de hele tiden ble minnet om i hverdagen.

Dette var en tid da de ble omtalt som krøplinger (derav den selvbevisste tittelen Crip Camp), og da de fleste «tolerante» mennesker ennå ikke tok kampen deres på alvor. For Jim LeBrecht, som har co-regi på filmen, og Judy Heumann, som senere ble en sentral leder i rettighetsbevegelsen, ble løsningen å hente frem metodene fra borgerrettighetskampen på 1960-tallet.

Historiske aksjoner

Det innebar aksjoner og demonstrasjoner, og takket være en liten, lokal TV-stasjon i San Francisco – som lenge var den eneste som fulgte denne rettighetskampen – har filmskaperne fått tilgang på utrolige nærbilder.

Særlig okkupasjonen av helsemyndighetenes kontorer er gripende og historiske. Vi ser aksjonistene overkomme hindringene, med sine fysiske begrensninger, og etter en lang og utmattende kamp skal de triumfere.

Motvillig skriver den amerikanske helseministeren i 1973 under loven som sikrer dem grunnleggende rettigheter. Skal vi tro filmen, ble frøene til denne revolusjonen sådd på Camp Jenin. Det er selvsagt ikke hele sannheten, men at den betydde uforholdsmessig mye og formet en generasjon lederskikkelser, kan det være liten tvil om.

Frihetsprosjekt

Det som gjør at opptakene fra leiren bare vokser i løpet av filmen, er at alle der fikk øynene opp for hva som var mulig om de bare endret sine forestillinger om hva det vil si å være et menneske med nedsatt funksjonsevne. Derfor gir filmens veksling mellom leiren og den nasjonale rettighetskampen mening – selv om overgangene iblant bremser fremdriften.

De som deltok på leiren, opplevde en frihetsutfoldelse og et likeverd de ikke hadde erfart før, og derfor var det heller ingen vei tilbake. Her opplevde de sitt første kyss og sine første famlende erfaringer med sex. Den gleden de viser ved å kunne oppføre seg like uansvarlig som andre «normale» ungdommer, er et av filmens høydepunkter. Særlig en av kvinnenes gjenfortelling av sine første seksuelle erfaringer med cerebral parese, er befriende selvutleverende og humoristisk, og hun skulle senere bli forsker på nettopp seksualitet.

Hennes resept for å leve et liv på egne premisser kan stå som filmens credo: Hun nektet å avfinne seg med å bli tolerert. Eller som Heumann sier det midtveis i filmen: Jeg er lei av å være takknemlig for at jeg har fått tilgang til offentlige toaletter.

• Få serieinspirasjon i siste episode av Aftenpostens podkast «Serieprat»: