Kultur

Totalhavari for høyrevridd TV

Jon Hustad fremstår som noe mellom en speeda Per Ståle Lønning i sine avmaktsdager, en Per Sandberg på akevitt og en predikant på provisjon.

  • Vidar Kvalshaug

Vår vurdering:

1 av 6

Jon Hustad evner ikke å finne balansen mellom hovedpersonen og intervjuobjektet som gjør at dette blir bra infotainment for seeren, skriver vår anmelder om TV-serien Harde Fakta. Her er Hustad sammen med sin TV-makker Elin Ørjasæter. Foto: /TV2

Jon Hustad er så arrogant at det fra første sekund tipper over til sympati. Et klapp på kinnet, en bolle, et glass saft kunne hjulpet det forknytte barnet å løse opp i følelsene sine.

De linjene du leste nå, er ufyselig mot Jon Hustad. Det er hersketeknikk, men av den samme typen hersketeknikk som Jon Hustad driver med overfor sine ofre i det første av seks Harde Fakta, som ifølge introduksjonen er det eneste aktualitetsprogrammet som ikke er venstrevridd.

Teknikken er sånn: Han finner en case eller to, vanlige mennesker som har gjort så godt de kunne, bygget huset sitt så godt de fikk til. Så vender han manglene ifølge normen TEK 10 mot en statssekretær eller en holdningskampanjeanklage mot en toppbyråkrat.

Det er her Hustad blir ufyselig. Han fastslår at «dette fungerte ikke», «dette virket ikke» og går så fort frem at hans egne antagelser blir et premiss når han stiller neste spørsmål.

Intervjuobjektet er velvillig og høflig, og svarer dermed på neste spørsmål i stedet for å gå i rette med Jon Hustads konklusjon.

Slik fanger han sine intervjuobjekter, og fremstår som noe mellom en speeda Per Ståle Lønning i sine avmaktsdager, en Per Sandberg på akevitt og en predikant på provisjon.

I tillegg får en representant for Selvaag, utbyggeren som gang på gang får kritikk for standarden på de hurtigbyggede boligene og blokkene sine, slippe til uten kritiske oppfølgingsspørsmål. De snakker Hustads sak og språk.

Jon Hustad er god i avis, noen ganger overivrig, andre ganger glimrende. I tillegg har han ført debatter med rundt 100 venner i det eksklusive Facebook-Høgre, implisitt har han holdt ute debattantene han ikke ville ha der.

I en trailer for Harde Fakta lovte han å bygge ned velferdsstaten. Et billig retorisk poeng, selvsagt, men Jon Hustad ville vært bombet tilbake til farsgrenda der vestpå om ikke velferdsstaten hadde betalt lønnen hans som skolelærer og gitt statsstøtte til alle småavisene han har jobbet i.

Virkemiddelet for å bygge ned velferdsstaten, er fakta.

Høyresiden har det med å skulle skilte med fakta. Tenk på ”Brille”, laget av samme Funkenhauser og Ole Martin Ihle. Av og til finner en blind høne korn, og det virker å være litt substans i sakene Hustad og hans maniskblikkede sidekick Elin Ørjasæter fremmer, men formen ødelegger alt.

Å være en dyktig journalist som finner fakta, betyr ikke at du passer i TV-formatet.

På den formildende siden anfører jeg at Hustad er debutant og at han vil noe. Han er tydelig på at dette er høyreside-TV der folk inviteres til å krangle med programlederen, men han evner ikke å finne balansen mellom hovedpersonen og intervjuobjektet som gjør at dette blir bra infotainment for seeren.

Selv på Sunnmøre er det fortsatt en forskjell på å nappe forsiktig i tissefanten og å dra den helt av.