Kultur

TV-anmeldelse av «Small Axe»: Brutalt ærlig om britisk rasisme

Den Oscar-vinnende regissøren Steve McQueen har med Small Axe skapt fem skarpslipte filmer om rasisme, politivold og diskriminering.

«Education» er den mest personlige filmen i «Small Axe»-serien. Regissør Steve McQueen har dysleksi, og det bidro til at han hadde det vanskelig på skolen. I filmen heter gutten Kingsley (Kenyah Sandy).
  • Ingrid Åbergsjord
    Ingrid Åbergsjord
    Film- og TV-anmelder

Vår vurdering:

5 av 6
Nyhetsbrev Vil du ha film- og serietips rett i innboksen?

Samme uke som det britiske kongehuset rystes av rasismeanklager, har en oppsiktsvekkende britisk filmserie premiere på NRK.

Med Small Axe har landet fått et magnum opus om strukturell rasisme i Londons skoler, puber og gater i nær fortid.

Serien er skapt for BBC av den Oscar-vinnende regissøren Steve McQueen (12 Years a Slave), som selv er vokst opp i London.

Spesielt tre ting har kjennetegnet McQueen (51) siden brakdebuten med Hunger (2008): Regiarbeidet oser av selvsikkerhet, dyktige skuespillere briljerer under hans ledelse, og han lager ofte filmer med politisk brodd, basert på virkelige hendelser.

Også de fleste av filmene i Small Axe-serien tar utgangspunkt i skjebnen til virkelige personer.

I 2014 knuste britiske Steve McQueen (51) glasstaket. Med filmen «12 Years a Slave» ble han den første svarte regissøren som vant en Oscar for beste film. Brad Pitt (t.v.) var en av filmens produsenter.

Unikt prosjekt

Serien er spesiell fordi det egentlig dreier seg om enkeltstående filmer, men de er samlet under en felles tittel; Small Axe, som en TV-serie.

Alle foregår i London fra 1960-1980-tallet blant mørkhudede innvandrere fra Vestindia. Tittelen spiller på et sitat fra reggaestjernen og protestsangeren Bob Marley: «Hvis du er det store treet, er vi den lille øksen (‘small axe’)».

Filmene, som er mellom én og to timer lange, kan ses helt uavhengig av hverandre. Det er heller ikke nødvendig å se dem i en bestemt rekkefølge.

Sharlene Whyte spiller moren til skolegutten Kingsley i «Education». Begge foreldrene jobber doble skift og makter ikke å følge med på hvordan sønnen klarer seg på skolen.

Inspirert av McQueens eget liv

Selv startet jeg med den mest personlige filmen, Education. Gutten i filmen heter riktignok Kingsley (12), men historien er inspirert av McQueens eget liv.

12-åringen kan ikke lese, men ingen har oppdaget at den oppvakte gutten har dysleksi. Rektor bestemmer at Kingsley skal busses til en skole for «evneveike barn». Det viser seg å være en neglisjert oppbevaringsanstalt mer enn et sted for læring.

Etter hvert mistenker noen vestindiske kvinner at det foregår strukturell rasisme. De mener at Londons skoleledelse bare stuer vekk innvandrerbarn på spesialskoler, for at de ikke skal senke det akademiske nivået på vanlige skoler.

Education er blant de mest oppløftende filmene i Small Axe-serien, fordi det ender godt for gutten i en rørende slutt.

I likhet med de fire andre filmene byr den på klokkerent skuespill og eminent regi.

Psykedelisk interiør

Education inneholder også den morsomste scenen i den alvorstyngede Small Axe-serien: En sløv lærer klimprer på gitaren mens han synger nesten alle versene av «The House of the Rising Sun» for elevene på spesialskolen.

Situasjonen er tragikomisk. For første gang sitter de understimulerte elevene musestille. Noen stirrer fascinert på læreren, som ser ut til å nyte oppmerksomheten. Andre barn ligger tilsynelatende størknet fast utover pulten som nedbrente lys.

Scenen er typisk McQueen fordi han i hver film lar én eller to scener vare ekstra lenge. Ved å bryte rytmen ber han oss stoppe opp og se ekstra nøye på dette øyeblikket.

Selv om temaene i Small Axe er dypt alvorlige, er serien en visuell fest. Det er gjort et imponerende arbeid med å gjenskape klær og interiør fra 60-, 70- og 80-tallet som bidrar til munterhet.

Det er umulig ikke å trekke på smilebåndene av de grandiose frisyrene, de fargesprakende klærne, og de psykedeliske tapetene og gulvteppene.

Sensuelle «Lovers Rock» er en hyllest til vestindisk festkultur på 70-tallet.

Sensuell fest

De to Small Axe-filmene som har fått desidert mest oppmerksomhet er Mangrove og Lovers Rock. Begge ble vist i hovedkonkurransen på filmfestivalen i Cannes i fjor, og med det ble McQueen historisk. Aldri før har én regissør hatt to filmer i den prestisjetunge konkurransen samtidig.

Disse to filmene representerer på mange måter ytterpunktene i serien.

Sensuelle Lovers Rock er en hyllest til vestindisk festkultur på 70-tallet. Det politiske ulmer her mer i bakgrunnen, mens vi følger unge vestindiere på fest gjennom en het natt med dansing og flørting.

I filmens mange sexy og suggererende dansescener briljerer McQueen aller mest. Som publikummer er det lett å bli forført av det spektakulære regiarbeidet.

Amarah-Jae St Aubyn og Michael Ward spiller turtelduer som møtes på fest i «Lovers Rock».

Hardtslående om politivold

I andre enden av skalaen finner vi Mangrove, en hardtslående film om politivold. Filmen handler om en ekte rettssak fra 1970, som ble historisk fordi den satte søkelys på rasistisk motivert politivold.

Mangrove forteller en opprørende og viktig historie. Spesielt de mange voldelige sammenstøtene mellom politiet og svarte innbyggere er mesterlig orkestrert av McQueen.

Men denne filmen avdekker også McQueens største svakhet som filmskaper. Han er ikke en like dyktig manusforfatter som regissør.

Replikkene mangler samme finesse og snert som Aaron Sorkins mesterlige rettssalsdrama The Trial of the Chicago 7 (Netflix) som kom i fjor. Jeg nevner nettopp denne filmen da også den var basert på en rettssak fra 1968, som satte søkelyset på politiovergrep og borgerrettigheter.

En annen svakhet ved McQueens Mangrove er at den hvite politimannen fremstår som en klisjépreget pappfigur.

Regissør Steve McQueen har tilegnet «Small Axe» til George Floyd og «alle de andre svarte menneskene som er blitt myrdet på grunn av hvem de er» Bildet er fra filmen «Mangrove »
«Mangrove» handler om Frank Crichlow (Shaun Parkes) som driver den vestindiske restauranten Mangrove i Notting Hill. Han er lei av at gjestene stadig vekk blir trakassert av politiet. Han leder derfor en protest som førte til arrestasjon og rettssak mot ni personer i 1970.

Helstøpte hverdagshelter

De to siste filmene er Red, White and Blue og Alex Wheatle (les mer om dem i notisene nedenfor).

De fem filmene utfyller hverandre. McQueen maner frem et tydelig bilde av hvordan det var å være mørkhudet innvandrer i London for få tiår siden.

Flere av historiene minner dessverre altfor mye om dagsaktuelle historier om rasisme og politivold i USA.

I en tid da statuer av fortidens konger rives ned, er det fint å ha eminente kunstnere som Steve McQueen som meisler ut fascinerende portretter av helstøpte hverdagshelter.


Les litt mer om to av filmene i «Small Axe»-serien


1. Ukultur i politiet

John Boyega (i midten) vant nylig en Golden Globe-pris for sin hovedrolle i «Red, White and Blue».
  • Red, White and Blue
  • Tredje film i Small Axe – serien
  • 1 time og 20 min.
  • NRK

John Boyega (Star Wars) vant nylig en Golden Globe-pris i kategorien «beste mannlige birolle i en TV-serie» for det som egentlig er hovedrollen i Red, White and Blue.

Filmen er basert på den sanne historien til Leroy Logan (64), en av de første mørkhudede politimennene i London. Han søkte jobb i politiet etter at hans far ble brutalt slått ned, nettopp av politiet, på gaten i 1983.

Den er en lavmælt skildring av hans ensomme kamp for å endre politiets ukultur innenfra.


2. Husbrann setter fyr på protester

Sheyi Cole spiller den britiske forfatteren Alex Wheatle (58).
  • Alex Wheatle
  • Fjerde film i Small Axe-serien
  • 1 time og 6 min.
  • NRK

Filmen handler om ungdomstiden til den prisbelønte forfatteren Alex Wheatle (58).

Han hadde en tøff oppvekst på barnehjem, og ble som 18-åring fengslet etter å ha deltatt i Brixton-opprøret. Det var voldelige gatekamper mellom demonstranter og politiet.

Bakgrunnen var at 13 svarte ungdommer hadde dødd i en husbrann. Innbyggerne kritiserte politiet for mangelfull etterforskning.

Filmens aller sterkeste øyeblikk er da arkivbildene fra de virkelige demonstrasjonene i 1981 vises i en mektig montasje.


Les mer om

  1. Kultur
  2. Aftenposten Lørdag
  3. Filmanmeldelse
  4. TV-anmeldelser
  5. London
  6. Film
  7. TV-serier