Kultur

Den folkelige filosofen

Arne Næss var en ustyrtelig inspirasjonskilde, en lekende bauta, en helstøpt urokråke og en intellektuell utforsker.To uker før han ville fylt 97 år, gikk Næss bort mandag kveld. For svært mange av oss vil han forbli Den norske filosofen.

I en bil en gang på 90-tallet diskuterte artikkelforfatteren og Arne Næss livet etter døden. Hvem de ville treffe der, og hva de skulle diskutere. De lo av alle dem de ville møte igjen. Nå er Næss på den andre siden. Inga Bostad er overbevist om at han ler.
  • Inga Bostad

Ingen annen norsk filosof har hatt slik påvirkningskraft på det intellektuelle liv i Norge som Arne Næss. Ingen annen norsk filosof har evnet å influere og inspirere ikke-filosofer, sette dagsorden, besmitte ungdommen, åpne dører for nysgjerrigper’er i alle aldre, formidle barnlig glede og eksistensielt alvor. Det er med stor sorg og personlig tristhet at jeg i dag tar farvel med en av de absolutt store livsveilederne.

Arne Dekke Eide Næss ble født i spisestuen hjemme på Slemdal i Kristiania i 1912 og vokste opp i et barndomshjem rikt på valuta, men fattig på bøker, som Ingemund Gullvåg har sagt det. Arne var yngstemann av fire søsken, han mistet sin far før han fylte ett år, og sier selv at han som følge av dette utviklet en nevrose, en «panserkarakter» i sine første år, som skulle prege ham resten av livet.

Sannhet.

Næss tok sin magistergrad ved Universitetet i Oslo i 1933 med avhandlingen Studier over dommers sannhetskvalitet etter adferdsfilosofiske principper. Her drøfter han sannhetsbegrepet og hvordan det kan forstås at noe er sant. Erkjennelsesinnhold kan ikke adskilles fra erkjennelsesaktivitet – en sentral tanke også i hans senere verker, først og fremst i det myteomspunnede Truth as Conceived by Those Who are not Professional Philosophers (1938). Det er det biologiske sannhetsbegrepet som opptar den purunge filosofen – et begrep om sannhet som er knyttet til adferd, det vil si at man bekrefter eller sier ja til noe gjennom den måten man handler eller oppfører seg på.

Etter avlagt magistergradseksamen dro Næss til Wien, og studieoppholdet der i 1934 og 1935 kom til å prege ham sterkt – ikke minst gjennom møtet med den såkalte Wienerkretsen av de logiske empiristene, der også Ludwig Wittgenstein utgjorde den ytre kretsen. Det er ingen tvil om at Næss ble påvirket av den logiske empirismen eller positivismen, og at denne retningen innen filosofien passet godt med hans tidlige interesse for den nye adferdspsykologien og den amerikanske pragmatismen. Men det er først og fremst erfaringstroen og anti-dogmatikken Næss deler med denne retningen.

Landets yngste.

For Næss var det sentralt å gjøre at filosofien blir så «brukbar» som mulig, og da må en stor del av den strebe etter å testbarhet og prøvbarhet. Samtidig som Næss i sin tidlige periode mente at filosofiske problemer og filosofiske forskningsprogram kunne formuleres som en del av vitenskapen, så kritiserer han de logiske empiristene for deres anti-metafysikk.

Næss tok sin doktorgrad i 1936 på avhandlingen Erkenntnis und wissenschaftliches Verhalten, et arbeid som først og fremst skulle vise vitenskapens begrensninger ved systematisk å fremstille hvordan vitenskapen drives ut fra en objektivpsykologisk metode. Næss setter her frem en hypotese om at den kunnskap og erkjennelse som finner sted i vitenskapen må kunne måles ut fra objektive beskrivelser av språklig og ikke-språklig adferd. Han setter seg store mål: Vil bidra til å utvikle en metavitenskap, eller en empirisk (faktabasert) vitenskap om vitenskapen.

Da Arne Næss ble professor i filosofi ved Universitetet i Oslo i 1939, var han landets yngste og eneste professor i filosofi, bare 27 år gammel. Og i en periode på 15 år organiserte han en anarkistisk åpenhet som skulle trekke til seg en rekke svært ulike tenkere og skape møteplasser mellom åndstradisjoner og sprikende vitenskapssyn. Begrepet om Næss’ zoologiske hage ble snart en meningsbærende merkelapp.

Flere generasjoner.

Karakteristiske akademikere med egenart trådde sine barnesko i kretsen rundt Arne Næss, og særlig ble det i etterkrigstiden merkbart at en ny generasjon professorer hadde blitt influert av filosofien i Næss sine lærebøker slik de møtte den til examen philosophicum. Gjennom ex.phil., universitetets eneste obligatoriske eksamen, ble arven etter Næss et faktum. Han var sentral som utformer av faget, som foreleser, lærebokforfatter og samtalepartner, og universitetsstudentene fikk her en mulighet til å møte de filosofiske og allmenndannende grunnlagsproblemene i vitenskapsteorien, i filosofihistorien og i etikken. Flere generasjoner norske akademikere ble påvirket av Næss gjennom hans lærebøker i filosofihistorie, i logikk og argumentasjonsteori og i vitenskapsfilosofi.

I 1944 starter Næss skriftserien Filosofiske problemer, som han tidvis redigerte, og i 1958 er han med å grunnlegge Inquiry – et tverrfaglig filosofitidsskrift. Da Næss i 1951 utgir Interpretation and Preciseness, har han lenge arbeidet med empirisk semantikk, og på bakgrunn av sine lærebøker til examen philosophicum utviklet en empirisk metode for språkanalyser. Her viser han hvordan tolknings-og presiseringsmetoder kan være midler for å oppnå større intensjonsdybde, det vil si å avklare hvor mye eller hvor lite hver enkelt legger i en påstand.

I 1969 utgir han så to sentrale verk, Scepticism og Hvilken verden er den virkelige? Det oppsiktsvekkende Næss viser oss i disse bøkene, er retten til og muligheten for å stille seg avventende til konklusjoner og påstander. For Arne Næss handler skeptisisme om søken, det å være åpen for muligheter og forberedt på at alt kan skje – i hvert fall i teorien. Filosofens oppgave blir nå å få frem flere sider av en sak, være åpen for at følelser og holdninger spriker, at noe kan være hensiktsmessig i en sammenheng og tungvint i en annen, men at alle overbevisninger bør begrunnes så godt som mulig.

Aktivist.

Fra 1970 ble han frilansfilosofi og miljøaktivist, og når et stort publikum blant annet gjennom Økologi, samfunn og livsstil (1976). Men allerede fra 1940 og frem til 1955 var han ivrig deltager i fredsbevegelsen og senere en tilhenger av «grønn politikk». Han ledet også Unescos prosjekt om den kalde krigen i 1948–1949.

Boken Livsfilosofi (1998) ble en av de siste årenes største salgssuksesser i Norge, og bøker om blant andre Spinoza (Det frie menneske, 1999) og Gandhi (Gandhi, 2000) har nådd ut til et stort publikum.

Arne Næss var og vil forbli Den norske filosofen for svært mange av oss. Han var lenge omstridt. Beundret ja, men omstridt. Det var alltid mye styr rundt Arne, latter og lek, og den uhøytidelige stilen har nok opp gjennom årene irritert mange, både fagkolleger, venner og fans. Han var ironisk, ordkjapp og spontan, og ikke minst var han som tenker og forsker vanskelig å plassere. Avvikende både i det indre og det ytre.

Da Arne forlot sitt professorat i filosofi ved Universitetet i Oslo i 1969 – hans siste forelesning bar tittelen «Glede» – var han allerede en velkjent fjellklatrer og naturverner. Han er den som etter 2. verdenskrig innførte bolteteknikken til Norge. Men hans største bragd er førstebestigningen av Tirich Mir, 7705 meter høy, i 1950. Selv sa han at han heller ville være en verdsetter enn en bestiger av fjell. En av de største hendelsene i livet hans var da han satte opp sin hytte på Tvergastein, nedenunder Hallingskarvet.

Arne Næss’ engasjement i miljøspørsmål gjorde ham etter hvert mer kjent utenfor de akademiske kretser, enn innenfor. Ikke minst var hans deltagelse i Mardøla-aksjonen i 1970, med på å forsterke hans ry både nasjonalt og internasjonalt. Fotografiet av den sindige professoren som bæres bort av politiet, var kanskje det optimale uttrykk for hans overbevisning om at filosofi uten handling er bare øvelse. Som en av grunnleggerne av dypøkologien reiste Arne verden over og foreleste. Vi må alle forsøke å ta inn over oss at hele planeten er et levende system som krever vår omsorg, og at denne forståelsen må prege våre lokale handlinger og vår helt personlige livsstil, mente han.

Folkelig.

Arne Næss vil først og fremst bli husket fordi han gjorde filosofien folkelig. Han lot folk forstå at de grunnleggende spørsmål i filosofien er allmennmenneskelige. Han satte søkelyset på menneskets forhold til naturen, og stilte spørsmål ved hvilke grunnleggende verdier vi kan enes om. Han viste oss i praksis hvordan et forpliktende forhold til naturen kan arte seg, og var selv en naturmystiker som så ansikter i trær og blomster så vel som i lampene rundt seg.

Min fascinasjon for filosofen Arne Næss er særlig knyttet til skeptisismen, og den skepsis han uttrykte til dogmer og overleverte sannheter – særlig de kamuflerte sannhetene. Dem vi ikke ser så lett. Og jeg har frydet meg over hans nidkjære analytiske innstilling til alt og alle, og den direkte måten å formidle så pass vanskelige spørsmål som sannhet og kunnskap på. Ta ingenting for gitt, og tro ikke at jeg vet hva du mener når du sier at det er sant! Presiser dine begreper og forsøk å rangere dine verdier i et hierarki.

En gang sa han til meg: «Det beste som kan sies om meg er at jeg spriker». En annen gang sa han: «Men enheten finnes inni meg.» Det gjorde den. Hos Næss var den filosofiske argumentasjonen intimt vevet sammen med hans filosofiske livsholdning. Han fremstod – slik vi møtte ham på 80— og 90-tallet – som utpreget barnlig av natur: Han fremhevet stadig hvor viktig det er å bruke fantasien, utfordre det bestående og hele tiden lete etter og kreve en mulig årsakskjede.

Arne Næss ga oss et rikt intellektuelt landskap å utforske, og han bidro til å definere hvordan filosofi skulle forstås i fremtiden og på hvilken måte filosofien kunne ha en betydning i det enkelte menneskes liv. På Universitetet i Oslo har vi tro på at arven etter Arne Næss blir ivaretatt. Ikke minst har vi gjennom Senter for utvikling og miljø opprettet et gjesteprofessorat som bærer Arnes navn; «Arne Næss Chair in Global Justice and the Environment». Men også enkeltforskere og ikke minst hans kone Kit-Fai Næss har nedlagt et uvurderlig arbeide i å føre idékraften i den næssiske tanketradisjon videre.

Latter.

Da Arne Næss fikk tildelt St. Olavs Orden i 2005 sto det i begrunnelsen av «han gjennom heile sitt 92 år lange liv har arbeidd for mennesket og naturen. Han er landets leiande frilansfilosof som ofte viser seg i det offentlege rom.» Arne selv repliserte: «Jeg kjenner meg veldig rørt over å oppleve en slik ære i min vanvittige alder. Det skal jeg aldri glemme den korte tiden jeg har igjen å leve.»

Selv vil jeg aldri kunne klare å gjøre bruk av alle de innsikter Arne Næss har gitt meg. Jeg tenker ofte på den bilturen vi hadde en gang på 90-tallet der vi diskuterte livet etter døden. Hvem vi ville treffe der og hva vi skulle diskutere. Vi lo av alle dem vi ville møte igjen.

Arne ler nå også. Det er jeg overbevist om.

INGA BOSTAD

Arne Næss ble verdenskjent etter at han deltok i Mardøla- aksjonen i 1970. FOTO: GRETE SANDBERG/SCANPIX
Arne Næss blir møtt av datteren Lotte da han kom hjem fra Tirich Mir-ekspedisjonen i 1964. FOTO: BJØRN ASLAKSEN/SCANPIX
Tøygrisen Timotei var ofte med da når Arne Næss og kona Kit-Fai møtte pressen. FOTO: BJØRN ASLAKSEN/SCANPIX
Arne Næss, 30 år, spiller tennis. ARKIVFOTO
Arne Næss fotografert på 90-årsdagen.
Arne Næss ble verdenskjent etter at han deltok i Mardøla- aksjonen i 1970.
Arne Næss blir møtt av datteren Lotte da han kom hjem fra Tirich Mir-ekspedisjonen i 1964.
Arne Næss og Wenche Foss i hyggelig samtale.
Professor Arne Næss (den gang 91) og en pappfigur av Charlie Chaplin.
Tøygrisen Timotei var ofte med da når Arne Næss og kona Kit-Fai møtte pressen.