Kultur

Hensynsløs skjønnhet

Andre bind av <i>Min kamp</i> åpner for at forfatter Karl Ove Knausgård er en lovbryter.

Min kamp er den selv-biografiske historien om Karl Ove Knausgård. Det dreier seg om både storartet og uforsvarlig litteratur, mener vår anmelder. SCANPIX

  • Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder

Det kommer ikke akkurat som noen overraskelse når forfattere røper at bøkene deres har selvbiografiske elementer. Vi lesere vet at det er slik, og for min egen del tillegger jeg det minimal betydning; spørsmålet er om forfatterens privatliv er omskapt til god diktning. Hvis så er tilfelle, glemmer man fort «virkeligheten bak» boken.

Når jeg nå har lest to bind av det som visstnok skal bli et samlet verk på omkring 3000 sider og seks bind, må jeg innrømme for meg selv at den vanligvis naturlige, eller tvert om profesjonelle (?), innstillingen er som blåst vekk.

Utlevering.

Dette selvbiografiske prosjektet både plager og fascinerer meg. I Min kamp er selve det private anslaget en dimensjon som styrker intensiteten, som gjør litteraturen sterkere og større, som gir næring til så vel pinligheter som skjønnheter. De to første bøkene er hensynsløse i sin utlevering av forfatterens medmennesker – og ikke minst hans egen karakter. Hele ideen synes uhyre risikofylt, men her blir nettopp denne risikoen omsatt i litterær spenning av ypperste merke.

Mandag ble bind én nominert til Brageprisen, og dette er bare den første av en mengde litterære priser som Knausgård nå vil bli tatt i betraktning til.

Kvinnelitteratur.

Andre bok står imidlertid noe tilbake for første, blant annet fordi den mangler en skikkelig innledning. Der første bok begynner med en svimlende prolog, ser det ikke ut til at Knausgård har anstrengt seg det minste for å gi andre bok et kompositorisk løft i starten. Det er dessuten mindre variasjon i andre bind, mer av handlingen er lagt til samme tidsrom, det vil si den perioden Karl Ove Knausgård har fått tre barn sammen med den svenske forfatteren Linda Boström. Var forfatteren kvinne, ville mange kalle det for kvinnelitteratur.

Farlig.

Min kamp er farlig lesning for vordende foreldre. Livet med små barn skildres som et sammenhengende mareritt. Dette livet blir desto verre av å utspille seg i det striglede Sverige, som forfatteren forakter og raljerer over på mange lattervekkende måter. Han misliker intenst den likestilte mannsrollen også han har forvillet seg inn i. Desperasjonen understerkes med en allusjon til Hamsun-helten i Sult : «Slik hadde det seg at jeg gikk moderne og feminisert rundt i Stockholms gater med en rasende attenhundretallsmann i mitt indre.»

Et slikt maskulint blikk på trivielle hverdager er sjelden litteratur og gir Min kamp et nyskapende preg. Familielivet blir selve hemskoen for en mann som lengter etter å skrive sublime setninger. Så må det også sies at det finnes flere slike setninger i Min kamp enn i de fleste andre norske romaner. Det kan være en romantisk visjon. Eller det kan være en bitende karakteristikk av fiendskapet og sjalusien mellom ektefellene.

Drøyt.

Forskjellene mellom alle de seks bindene vil bli utfyllende analysert i tidsskrifter og masteroppgaver i årene som kommer. Nå er det mer prekært å forstå hva slags litteratur dette er, hvordan vi skal ta imot et såpass drøyt og vakkert verk.

For er alt i orden, bare fordi det er god litteratur? Jeg mener nei. Etisk er Min kamp uhyre diskutabel. Deler av familien til Knausgård truet med rettssak etter at første bind kom ut.

De vil aldri komme noen vei med det. Men det er ikke vanskelig å skjønne reaksjonen. Ja, en lang rekke personer vil bli støtt av dette verket. Persongalleriet er enormt, og de fleste «figurene» blir gjenstand for potensielt sårende karakteristikker.

Knausgård skal ha tilbudt endel nøkkelpersoner å lese gjennom teksten på forhånd, men det virker uklart om de har kunnet velge å bli anonymisert. Eksempelvis opptrer forfatterens forrige kone med eget navn, og man kan bare forestille seg hvor ubehagelig hele denne publikasjonen må være for henne.

Lovbrudd.

Men ikke bare forfatterens omgangskrets blottstilles. Knausgård iscenesetter seg selv på en måte som får tilbakevirkende kraft for hele forfatterskapet.

To eksempler: Debutboken Ute av verden (1998) forteller om et seksuelt lovbrudd som hovedpersonen Henrik Vankel begår. Andre bind av Min kamp antyder at også den boken var selvbiografisk, bare lett kamuflert som fiksjon. Plutselig åpnes det en sjakt under debuten, der det første spørsmålet som presser seg på naturligvis gjelder forfatterens eget ansvar som mulig gjerningsmann. Ja, er saken egentlig foreldet?

Ømhet.

I Knausgårds andre bok, En tid for alt (2004), er Henrik Vankel plassert på en øde øy, der han blant annet bedriver tiden med å skjære i sin egen hud. Jeg skal ikke røpe innholdet i en av de mest monumentale scenene i andre del av Min kamp , men plutselig overmannes leseren av det som, skjønner vi nå, er autentisiteten i slike destruktive handlinger.

Knausgård driver leseren til å føle både avsky og ømhet for det som strengt tatt er et vilt fremmed menneske, «Karl Ove Knausgård», i hvert fall for meg.

Helgardert.

For all del: Forfatteren har helgardert seg ved å kalle Min kamp en roman. Også dette er mest av alt diktning, kan han si, i møte med en rystet leser. Det er kun «rystende litteratur» bygget på virkelighetseffekter – en veloverveid manipulasjon av leseren. En slik estetisk forklaringsmodell er tryggest for alle parter.

Men denne gang skal vi kanskje unngå å gjøre det så enkelt for oss selv? Etter mitt syn er Min kamp storartet og uforsvarlig litteratur – på én gang. Og kanskje ligger den sterke tiltrekningskraften nettopp her.

Oktober forlag

Les mer om

  1. Litteratur

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Den selvbiografiske romanen: Forfatteren blir Gud eller bøddel

  2. KULTUR

    Ingunn Økland: Knausgård forsvarer en litteratur uten fiksjon, men selv er han best når han dikter

  3. DEBATT

    Litteraturen er i ferd med å nå sitt endepunkt.

  4. KULTUR

    Litteraturen er på villspor

  5. KRONIKK

    Hva betyr såkalt virkelighetslitteratur? | Erling E. Guldbrandsen

  6. KULTUR

    Forfattere er som andre folk