Mer enn beat på hjernen

De har så mange melodier klistret til hjernebarken at det ikke alltid er plass til andre ting. Men når "Beat for Beat"-pianistene møtes privat over en kopp "te", er det mer enn musikk de prater om.

Hver fredag sitter de der, de gjøglende pianokameratene. Som Gullrekkens bakkemannskap kommer de inn i de tusen stuer for å markere at ukens slit endelig er over og at helgekosen kan begynne. Men historien om Gisle Børge Styve (36) og Trond Nagell Dahl (38) begynner ikke med "Beat for Beat". Den begynner med et kristent tenåringstreff på Hamar i 1988.— Jeg var bare en liten fyr som sang Ten Sing i Førde. Jeg husker det treffet som veldig stort. En reise helt til Østlandet, vet du, minnes Gisle Børge. Nagell minnes egentlig ikke så mye. Han kan i hvert fall ikke huske at han den kvelden for snart 20 år siden traff en som senere skulle bli en svært nær venn.

Husker håret.

— Det er jo ikke så rart. Jeg turte aldri å hilse på deg! Er du gal? Jeg turte ikke å hilse på folk som var så flinke. Jeg fant bare plassen min i salen, mens Raufoss Ten Sing sto på scenen. Jeg visste ikke hvem Nagell var ennå, men jeg husker selvfølgelig håret, flirer Gisle Børge.- Så hårfrisyren var på plass allerede i 1988?- Å ja. Og vel så det, må jeg vel nesten si, smiler Nagell.Åtte år og 146 programmer er gått siden det første "Beat for Beat"-programmet. Det har vært hva ratingbyråene kaller en seersuksess. Hver fredag benker nesten en million nordmenn seg trofast foran tittekassen for å starte helgen med en dose snill underholdning. De spiser fredagspizzaen, nynner kanskje med på sangene, og aner ikke at verden lett kunne ha sett fullstendig annerledes ut. I hvert fall den lille fliken av verden som består av "Beat for Beat".- Det var egentlig TV2 som skulle ha programmet. Med Yngvar Numme som programleder, avslører Gisle Børge. Og enda verre - han fyren med håret skulle slett ikke sitte bak pianoet.Nagell: - Nei, jeg var egentlig plukket ut til å være kapellmester, jeg. Gisle Børge og jeg traff hverandre på audition. Så jeg har faktisk vurdert Gisle Børge. Det er litt weird i dag.Weird eller ikke, vurderingen gikk bra. Gisle Børge fikk jobben som pianist. Det gjorde også Trond Lien, som i dag er kapellmester i programmet. Lien kunne nemlig ikke være med på prøveprogrammene, så Nagell fikk jobben med å være markør bak pianoet. Markørens musikalske kjemi med Gisle Børge var så god at det endte opp med at han ble der.

Sjelsvrengende.

Men pianogutta er ikke bare TV-kompiser. Vennskapet strekker seg langt utenfor studioet på Marienlyst. Nå setter de seg godt frem på stolen med synkroniserte bevegelser, og gjør seg klare til å snakke om vennskapet.Nagell: - Når vi er sammen, tar vi gjerne en kopp. . . te.Gisle Børge: - Ja, "te", altså. Med armene tegner han store anførselstegn i luften. Og mens de drikker "teen" sin, skravler guttene. Om biler. Om musikk. Men mest om alt mulig annet.Gisle Børge: - Vi har hatt mange gode samtaler. Og når jeg sier gode samtaler, mener jeg ikke nødvendigvis hyggelige samtaler. Hvis jeg spør hvordan Nagell har det, gir jeg meg nemlig ikke før jeg får et skikkelig sjelsvrengende svar. Jeg er ikke redd for å prate om triste ting.Nagell: - Det er en viktig del av vennskapet for oss. Å kunne snakke ordentlig sammen.Gisle Børge: - Egentlig er vi begge ganske feminine når det handler om følelser. Under innspillingene av "Beat for Beat" har jeg grått bøttevis med tårer. Jeg blir jo så rørt av sangene.- Det kan jeg ikke huske å ha sett på skjermen?Gisle Børge: - Nei, det er jo mest når Nagell spiller at tårene kommer. Jeg griner ikke av meg selv.Nagell: - Ja, sånn er det for meg også. Å spille inn programmet er veldig intenst. Jeg synes det er helt naturlig at følelsene får utløp gjennom musikken.- Får dere ofte ut følelser gjennom musikk?Gisle Børge: - Hvis jeg allerede er skikkelig sinna, holder det ikke akkurat å sette seg ved pianoet. Men for meg har det en god forebyggende terapeutisk virkning å spille piano.

Egen rekvisitør.

I dag er de to pianistene en så viktig del av programmet at folk kan finne på å ringe til NRK for å klage hvis de ikke finner på noen sprell under rulleteksten.Nagell: - Det er faktisk ikke vi som finner på sketsjene under rulleteksten lenger. Det er en egen rekvisitør som har ansvaret for dette nå. Han er veldig entusiastisk, og tar oppgaven svært alvorlig. Jeg tror han ligger våken om natten og pønsker ut hva vi skal gjøre.- Når skal dere klippe håret av Nagell mens rulleteksten går, da?Gisle Børge: - Jeg har faktisk foreslått det. Nagell sa det var greit, at jeg kunne få klippe av en diger hårtjafs. Men NRK sa nei. De syntes vel at det ble for sterkt.I tidligere intervjuer har Ivar Dyrhaug avslørt at det er Nagell som er konkurransemennesket av de to pianistene. Gisle Børge blir så opptatt av sangene at han sjelden vet hvem som leder. Men klisterhjerner, det må de da ha begge to?Gisle Børge: - Nja. Vi er vel ikke akkurat så smarte som det ser ut som på skjermen. Tenkepausene er jo ofte klippet bort.- Tenkepausene?Nagell: - Ja, før et av lagene hopper opp og begynner å synge, så er det gjerne en tenkepause på åtte- ti sekunder. Den klipper de bort. Det er jo ikke god TV å se på folk som tenker.Gisle Børge: - Men vi kan vel begge si at vi bruker en såpass stor del av hjernekapasiteten på musikk at det ikke alltid er plass til andre ting.

Krangler nesten aldri.

De er med andre ord ganske glemske begge to. Nagell visstnok på grensen til superdistré. Flere ganger har han satt seg i bilen, kjørt hele veien fra Gjøvik til Oslo - og så glemt hva han egentlig skulle i hovedstaden. Sånn er det gjerne når man har et ekstremt antall sanger klistret fast til hjernebarken.- Hvor mange sanger kan dere egentlig?For første gang på flere timer blir det helt stille. Lenge. Hadde vi vært på TV, hadde disse sekundene uten tvil fått smake saksen.Gisle Børge: - Det er egentlig umulig å svare på. Hvor mange aviser har du lest? Men det er nok et sted mellom fem og en milliard sanger, tror jeg.Nagell smiler. Det er et fellesresonnement. Pianokameratene kjenner hverandre etter hvert så godt at de kan avslutte hverandres strofer - både bak pianoet og i skravlestunder. De hevder hardnakket at de aldri krangler. Nesten.Gisle Børge: - Det var én gang. Lisa Nilsson skulle komme på showet, og vi ville begge to veldig gjerne ha henne på laget. Det ble en ganske lang diskusjon på bakrommet.Midtveis i diskusjonen ble de enige om at den som tapte, måtte få et stort plaster på såret: Å få sitte foran med piloten når de noen uker senere skulle fly privatfly til en bryllupsopptreden. Det endte med at Gisle Børge fikk den svenske sangfuglen på laget. Og Nagell fikk den ikke altfor spennende trøstepremien.- Det var en propellmaskin fra begynnelsen av 1970-tallet, med plasterlapper på vingene. Jeg satt bak og leste kart. Et veldig dårlig bytte, flirer Gisle Børge.De to kameratene kjente hverandre ikke i ungdommen, likevel har de bemerkelsesverdig lik bakgrunn. Som fireåring begynte Nagell å klunke på orgelet hjemme i stuen på Toten. Omtrent samtidig begynte vesle Gisle Børge i Førde å spille på familiens "salmesykkel". Eller tråorgel, som vi andre kaller det. Så kom feleundervisningen, og drømmen om Ten Sing. På Toten drev også Nagell med piano og sang. Som 11-åring hørte han "Hotel California" med The Eagles for første gang, og bestemte han seg for at han ville leve av musikken. Både han og Gisle Børge var med andre ord godt innsunget lenge før de traff hverandre i 1988. Siden har livsveiene deres krysset hverandre stadig vekk: Åtte år med "Beat for Beat". Vennskap privat. Fellesopptredener. Og en Gisle Børge Styve Trio som består av Gisle Børge og to av Nagells barndomskompiser.- Du kan vel si at totningene har blitt min skjebne. Og godt er det, får man vel si, smiler Gisle Børge.