Kultur

Sjenert superduo

Snart går teppet opp igjen for de to vennene Øystein Røger og Kåre Conradi. Må de spille de 18 øvelsene i suksessforestillingen til evig tid?

Skuespillervennene Kåre Conradi og Øystein Røger gleder seg til å stå på scenen sammen igjen til uken. Og øver seg litt foran sceneteppet på Chat Noir. Foto: SHARIAR NOURI

  • Forf>shariar Nouri (foto)
  • <forf>kristin Høiland <

I hvert fall har teaterstykket "Stones in his pockets" gått for så fulle og utsolgte hus alle steder der det er vist, at det nå settes opp igjen på Chat Noir i Oslo. Og kanskje er det to utagerende linselus med store ego vi skal møte? Eller litt sære, innadvendte typer med teater på hjernen og liten interesse for annet enn sin neste rolle? Vennene Kåre Conradi (34) og Øystein Røger (43) er nemlig blant landets mest sette teaterskuespillere. Teaterstykket "Stones in his pockets" om et filmopptak på den irske landsbygda, er hittil sett av 50 000 nordmenn. Og har gitt de to skuespillervennene kritikker som:"Suksessen i lomma" og "Utmerket spill som på magisk vis gir liv til 18 ulike rollefigurer".Øystein Røger har også nylig fått både kritikerprisen og Hedda-prisen for sitt spill i Strindbergs "Til Damaskus", og turnerer verden rundt med forestillingen "TanGhost". Kåre Conradi har til nå vært å se i forestillingen "Showtime" sammen med sin samboer, og er med i en TV-serie som vises på NRK over nyttår. Vi møter de to en grå høstformiddag — begge helt nyklipte for nye roller, men ellers bare helt som seg selv. Rundt oss er en klirrende mengde potensielle teaterbesøkende damer i drakt og menn i dress som fordriver deler av formiddagen med lunsj på café. Men ingen av de to vi skal møte, feier verdensvante inn på Theatercafeen og venter gjenkjennende blikk. De virker så beskjedne og lite utagerende, at ingen kunne tro at de snart skal opp på scenen og spille alle roller i suksess-teaterstykket som har fått både fiffen og folk flest på teater.Øystein:Jeg har alltid vært stille og sjenert, ja. Og sånn sett virker det jo litt rart at jeg trives såpass godt med å opptre. Kåre:Jeg var nok mer bajas som barn, men også veldig sjenert. Særlig for å nærme meg jenter. Utesteder og diskoteker skydde jeg som pesten, og gjør det for så vidt den dag i dag. Scenen blir vel en arena der vi selv styrer hva slags oppmerksomhet vi helst vil ha, kanskje? Ute i verden er vi jo mer utsatt for det som skjer.

Rause venner.

Kanskje var det den litt sky, men også nysgjerrige og vennlige væremåten de begge har som gjorde at de fikk sans for hverandre med én gang de møttes for litt over ti år siden? Da kom Kåre Conradi rett fra Teaterhøgskolen til fast jobb på Nationaltheatret. Øystein: Jeg hadde jo selv kommet helt ung og fersk til et stort teater noen år før, og ville ta imot Kåre på en måte som fikk ham til å føle seg vel. Det er mye konkurranse og misunnelse på teatrene - og viktig å ta vare på hverandre.Kåre:Øystein håndhilste og ønsket meg velkommen. Da ble jeg så glad at jeg husker følelsen ennå. Siden har de drevet Torshovteatret sammen i en periode, spilt sammen i flere stykker og i enda flere hver for seg. De er såpass opptatt begge to at de nå gleder seg til å stå sammen på scenen - så de får sett hverandre hver dag en periode. For om de ikke alltid kan treffes så ofte, snakker de om alt mulig når de først møtes.Kåre:Ja, vi kan snakke om hvordan vi VIRKELIG har det. Rett på sak, og tar gjerne opp tråden igjen når vi treffes neste gang. Men vi kan også bare tulle og tøyse - alt ettersom. . .

Hatt sine smeller.

De blir aldri helt fornøyd med seg selv, om de får aldri så mye kritikerros. Og de har drevet seg selv så langt i perioder at det måtte langvarige sykemeldinger og personlig trener til for å få dem på scenen igjen. Helt grusomt å oppleve, synes de begge to.Øystein: Ja, som skuespiller går du jo på scenen med feber - og det skal virkelig mye til før en forestilling blir avlyst på grunn av sykdom. Men jeg gikk rett ned for telling mens jeg jobbet på Torshovteatret, og er nesten glad jeg opplevde det - så jeg lærte å si mer nei og sette av tid til trening og avkobling med familien.Også Kåre måtte melde pass og sykmelde seg i et halvt år mens han var på Norden-turné med "Kongsemnerne" for noen år siden. Kåre:Det var skummelt å oppleve at kroppen bare sa stopp. Men jeg er glad jeg klarte å si ifra og sette grenser. Og når vi ser på bilder av oss selv fra den tiden, kan vi begge si: - Vi ser jo ikke bra ut! Selv trengte jeg både hvile og deretter personlig trener i lang tid før jeg ble bra igjen. Nå er jeg blitt så glad i å reise bort - oppleve natur, se inn i peisen og bare ha det helt stille og rolig. Men han forteller at han begynner å ønske seg egne barn. Selv om det betyr mer uro i stua og aldri fred å få.Øystein: Kåre er så flink med barn! Han trenger noen å leke med - alle trenger barn. Jeg er utrolig glad for mine to barn på snart åtte og tolv år. De får meg til å glemme tunge teaterstykker og andre grublerier. Barn betyr mye ansvar og mindre tid til seg selv - men det har vi bare godt av. Alle som har yrker som krever mye og det er lett å forsvinne helt inn i, trenger barn for å komme fort tilbake til leken og virkeligheten. Kåre ser litt tvilende ut når Øystein mener han er klar for barn. Men Øystein pusher virkelig på nå, og roser vennens barnetekke opp i skyene. Kåre takker for tilliten, og tenker nok virkelig hardt på saken.

Rollepress ute og hjemme.

Vi lar barnemaset ligge, og Kåre kan senke skuldrene litt og spise maten i fred. Mens vi tar opp tråden fra ukens mannsrolledebatt i media. Der forsker Runar Døving nylig etterlyste mannskamp for likestilling - i en kronikk som skapte mye medierabalder i bakkant. Men som også førte til at både kvinner og menn ga utspillet sterk støtte. - Er moderne menn så plaget av krav om barnepass og rollepress både ute og hjemme at dere fortjener likestillingskamp mer enn kvinner?Øystein:Det er bra at debatten blir reist. Men jeg synes vel at det blir litt overdrevet å fokusere på "den stakkars mannen". Det er mange roller å fylle, det er sant. Vi skal være gode familiefedre, bra på jobben, i god form - og det er lett å overdrive og slite seg ut. Det har jo vi to erfart - både med og uten barn. Men jeg mener virkelig at det er godt å ha barn. Om det er aldri så strevsomt og travelt. Og jobben tar sikkert altfor mye tid og plass i hodet mitt - men takk og pris for at jeg kan leve et vanlig familieliv. Hverken Øystein eller Kåre har skuespillerforeldre, men begge har drevet med teater siden de var barn. Kåre Conradis foreldre drev en Esso-stasjon på Slependen i Bærum, og han mener det er helt tilfeldig at han ble skuespiller - for ingen andre i hans familie driver med teater. Øystein Røger vokste opp i Bodø og på Lillehammer. Hans bestemor startet og drev Narvik teater. Men som den stilleste gutten i klassen var det heller ikke noen selvfølge for Øystein at han skulle bli skuespiller. Han tok teatervitenskap grunnfag, men hoppet så av og kom inn på Teaterhøgskolen i 1984. Siden har hverken han eller Kåre Conradi angret på at de valgte scenen. Der kan de spille begge kjønn. Alle slags typer. Og synge og danse alt de orker. - Er det lett for dere å spille

damer?Kåre: Nei, ikke lett. Men veldig interessant. For da må vi jo prøve å sette oss inn i hvordan dere damer er.- Og hvordan er vi, da?Øystein: Kvinner er selvsagt ikke like. Men dere bruker nok følelser mye mer som våpen enn vi menn gjør. Kåre:Ja, kvinner lokker oss til et visst punkt, og vips så er vi likevel avvist! Det kan få menn til å føle seg lurt trill rundt.Selv mener de to at de er veldig trofaste typer, som ikke lar seg lokke hit og dit av beundrende kvinnefans. Øystein ble ungdomskjæreste med sin kone da de begge var 17 år, og de har holdt sammen siden. Kåre har vært sammen med noen flere siden ungdommen, men er nå forlovet med Mariann Aas Hansen som han har delt scene med på Chat Noir i hele høst. Nå skal han dele samme scene med sin venn Øystein. - Er dere to alltid venner - uansett om dere konkurrerer om samme rolle eller om oppmerksomheten på scenen?Øystein: Ja, vi er såpass ulike typer, og aldersforskjellen er så stor at vi ikke er aktuelle i de samme rollene. Jeg får ofte farsfiguren og presten, mens Kåre blir sønn eller første-elsker.Kåre: Og første-elsker er den kjedeligste rollen som finnes! Min drømmerolle er veldig langt fra Romeo. Da vil jeg heller være Othellos svikefulle venn Jago eller en annen med dårlige egenskaper jeg må anstrenge meg for å finne ut av.Øystein:Drømmerollen finnes vel ikke. Men Ibsens "Brand" er jo en spennende mann. Og drømmen er nok egentlig alltid en rolle jeg ikke helt behersker. En jeg virkelig må strekke meg for å fikse. Nå skal jeg prøve å få til noe sammen med tre musikere. Vi får se hva det blir til.Fra neste uke kan du møte de to som vennene Jake og Charlie og en drøss andre figurer av ulike kjønn og kaliber i "Stones in his pockets" på Chat Noir. Og etter jul, kommer de kanskje til et teater nær deg.

Relevante artikler

  1. KULTUR
    Publisert:

    Ekteparet Ane Dahl Torp og Sjur Miljeteig er årets store Heddapris-vinnere

  2. KULTUR
    Publisert:

    Ingen ny kunstnerdrevet gruppe ved Torshovteatret

  3. KULTUR
    Publisert:

    Vår anmelder om «Måken»: «Gi meg mer, gi meg mer av livets fiasko»

  4. KULTUR
    Publisert:

    Skuespiller Morten Røhrt er død

  5. KULTUR
    Publisert:

    «Hedda Gabler» måtte søke dispensasjon til å røyke på scenen

  6. KULTUR
    Publisert:

    Her satt Hugh Grant og drømte om Julia Roberts. 20 år senere har Kåre Conradi tatt med seg Ibsen til de legendariske Notting Hill-lokalene.