Kultur

«Good morning America»: Resirkulert kunsthistorie

Ikke alle verkene i Fearnleys samling holder seg like godt.

Charles Ray bringer inn det menneskelige i større grad enn Koons og Prince. Foto: Kjetil Røed

  • Kjetil Røed, anmelder og kritiker

Et museum skal lufte sin samling med jevne mellomrom, men det er tegn på tomgang når Fearnley har hele to utstillinger samtidig hvor alle , unntatt ett (Damien Hirsts For the love of God ), er hentet fra egen kjeller.

Når det er sagt, er det ingen tvil om at Fearnley eier sentrale kunstverk.

Spørsmålet i denne sammenhengen er om de fungerer uavhengig av konteksten de ble laget i eller statusen de er tildelt av skriftlærde.

Bortslipt kritikk

Koons kitschy Michael Jackson and Bubbles kombinerer kjendiskulturens hulhet med det dekorative så til de grader at det blir et ikon for tomhet og varefetisjisme. Det må man nesten ha respekt for.

Men at et verk som dette skaper mer aksept for banal og folkelig estetikk, som antydes i katalogteksten, er neppe sannsynlig – med mindre det er signert celebriteter som Koons, selvsagt.

I Three Ball Total Equilibrium Tank , som viser tre basketballer i en fiksert svevetilstand, fremstår varene (basketballene) som religiøse symboler, noe de jo også er om vi forstår varehandel som kapitalismens liturgi. Her ser vi et refleksjonsinnhold som er fraværende i den trettende Koons-serien av leketøy reprodusert som fetisjer i metall.

Cowboyer

Richard Princes gjenfotografering av Marlboro-reklamer med cowboyer i western-landskap, var opprinnelig en kritikk av varekulturen, men idag er det få ting som er mer vare en disse Prince-bildene.

Hans joke-paintings utfordret en gang skillet mellom høy og lav kultur, men er nå så skrudd så hardt inn i høykulturen at den kritiske brodden er bortslipt. Verkene fungerer best som illustrasjoner av kunsthistorien.

Avstanden blir stor til Felix Gonzalez-Torres Untitled (Blue Placebo) , som består av en firkant av drops med samme vekt som kunstneren og hans AIDS-syke kjæreste før sistnevnte dør.

Publikum kan forsyne seg av godteriet slik at verket, etterhvert som det spises opp, vil speile kjærestens forsvinning. En briljant memento mori . Til forskjell fra Prince og Koons er Gonzalez-Torres generøs og varm, samtidig som han setter noe på spill som ikke trenger konseptkunsten som krykker.

Kjønnsrealisme

Charles Ray bringer oss også tettere på mennesket. I Male Mannequin ser vi en mannekengdukke med et hårete, hyperrealistisk, kjønn: den forstyrrende friksjonen mellom reklamens drømmeverden og kroppens uredigerbare virkelighet gjør at vi må tenke den.

Rays foto Plank Piece viser to menn sitte på hver sin ende av en benk, inntil vi skjønner at de ikke hviler seg, men har kilt en planke mellom seg. Den tilsynelatende hvilen er, med andre ord, en anstrengende øvelse. Plankebiten som ligger under bildet, blir både en minimalistisk skulptur og rekvisitt i forestillingen de to fremfører.

Verkets tilsynelatende enkelhet skjuler en sammensatt situasjon, som ikke oppløses når man har oppdaget dets bestanddeler. Alt er oppe i dagen – likevel er det mye å tenke over. En ideell kombinasjon.

Arkiver

Cindy Shermans fotografiske dramatiseringer av forestillinger om kvinnen har også god holdbarhetsdato. Den ambivalente følelsen av at vi kjenner igjen personaene hun iscenesetter, men ikke helt klarer å lokalisere kilden, forteller oss at hun berører kvinnelige arketypers kjerne.

Robert Gobers skulpturer iscenesetter effektivt mentale tilstander, gjerne som et speil for barnetraumer eller drømmer vi ikke kjenner. Utvidelsen av det kjente inn i det ukjente og rare – som en abnormt forvokst vaskeservant – aktiverer våre egne minner fra nye vinkler.

Svak fortelling

Når det gjelder kuratering og utstillingskatalog, er Good Morning America! skuffende.Det da være mulig å finne mer spenstige innfallsvinkler enn standard-beretninger som vi kan finne i enhver kunsthistoriebok? Det er fint å få en pedagogisk forklaring på kunsten, bevares, men resirkulering av verk fra Fearnley-samlingen trenger noe mer .

Verkene innbyr jo vitterlig til nye sammensetninger, men løsningen på Good Morning America! er så tradisjonell og lite oppfinnsom at man kan bli trist av mindre.

Men monteringen er luftig og fin. Verkene får pusterom – og det trenger de.

Good morning America , Astrup Fearnley Muset

16.oktober — 31. januar

  1. Les også

    «Doktor Proktors tidsbadekar»: Festlig tidsreise til Frankrike

  2. Les også

    Essensen av Motorpsycho

  3. Les også

    Vamp: et rått og lekent hamskifte

image001_doc6mpcpx09wwp1k381t2hf.jpg

Les mer om

  1. Anmeldelse

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Anmeldelse: Business skygger for kunsten til Murakami

  2. KULTUR

    Alex Israel-anmeldelse: Kule kulisser skygger for innsikt

  3. KULTUR

    Bob Dylan plate for plate gjennom 54 år

  4. A-MAGASINET

    Redaktør Ketsjup skal redde samtiden

  5. A-MAGASINET

    Kan en mann som kaller seg Ketsjup redde samtiden?

  6. A-MAGASINET

    Obos-sjef Daniel K. Siraj: «Jeg har ikke alltid vært vellykket»