- Håkan Nesser
- De venstrehendtes forening
- Oversatt av Elisabeth Bjørnson
- Gyldendal
Krim er en interaktiv sjanger. En uskreven kontrakt innebærer at leseren skal ha en fair sjanse til selv å avsløre den eller de skyldige, basert på spor forfatteren plasserer ut i teksten. Denne appellen til vår forestillingsevne og tankekraft, kan på mange måter sies å være sjangerens arvesølv.
Moderne kriminalromaner har imidlertid en tendens til å legge trykket på den spektakulære virkningen av forbrytelsen og ta lett på årsakssammenhengene, noe som i praksis resulterer i en overdreven dveling ved mordets grafiske sider.
Mordbrann
Håkan Nesser er derimot en krimforfatter av den gamle skole. Bøkene hans er lavvoldelige, stillfarende og spørrende i tonefallet. De er preget av hverdagsrutiner, naturobservasjoner og frittsvevende samtaler som gjerne tar opp i seg religiøse og filosofiske problemstillinger.
Årets roman springer ut av en katastrofal gjenforeningsfest for tittelens temmelig spesielle forening. Alle medlemmene så nær som én omkommer i det som viser seg å være en mordbrann.
Overleveren utpekes som gjerningsmann. Da levningene av ham tyve år senere blir funnet nedgravd i et skogholt, står det klart at politiet i den fiktive, nederlandsklignende byen Maardam har vært på ville veier. Nessers velkjente etterforskerskikkelse Van Veeteren må derfor ta en pause fra en behagelig pensjonisttilværelse for å rette opp fortidens feil.
Intuisjon
Intrigens utviklingslinjer i tid og rom fører til at han og den nåværende politiledelsen så smått søker bistand fra svenske kolleger. Det bringer en annen markant gjennomgangsfigur i Nessers rikholdige krimunivers - Gunnar Barbarotti - på banen.
Tross innbyrdes forskjeller forenes Van Veeteren og Barbarotti i en tro på intuisjonen som et essensielt politifaglig arbeidsredskap. Intuisjon forstått som en gjenkjennelse av en allerede eksisterende sannhet som det krever fininnstilte mentale antenner for å tilegne seg.
Om en slik metodikk høres søkt ut for rasjonelt tenkende hoder, og langt mindre betryggende enn DNA-analyser og ugjendrivelige elektroniske bevis, så gir Nesser den en absolutt overbevisende behandling.
Tvillingmotiv
Selv så hyppig det er benyttet over et bredt fiksjonsspekter, utgjør tvillingmotivet bokens best turnerte tematikk. Søstrene Clara og Birgitte Behrens er bokstavelig talt like som to dråper vann. Det avstedkommer en del friske forviklinger særlig på det erotiske plan. Den store litterære verdien ligger i skildringen av de eneggede tvillingenes emosjonelle bindinger, knyttet til tungtveiende spørsmål som skyld og soning.
De venstrehendtes forening er ikke Håkan Nessers mest vellykkede krim, til det er den for pratsom og løs i fisken. 520 sider kunne uten vanskeligheter ha blitt barbert ned til 400. Med sitt konsekvente fokus på en krimgåte av eksistensiell art, representerer den allikevel et vesentlig bidrag til den heseblesende og ofte hule samtidskrimmen.