Det har vært noen meget hektiske måneder. Dag Alveng og hans hjelpere har forberedt den mest omfattende Dag Alveng-utstillingen noensinne, Tid som står stille på Henie Onstad Kunstsenter. Der finner vi to hundre av fotokunstnerens bilder siden debuten i 1979.

Vi møtes i hans store studio i et tidligere industrilokale i Middelalderparken i Oslo. Gjennom vinduene ser vi Operaen, det kommende Munchmuseet og Barcode.

Fotograferte imaginært selvmord som tenåring

Vi starter med enkel lunsj med hardkokt egg. Rundt i lokalet er det tett i tett med bilder som snart skal opp på de hvite veggene på Høvikodden. Jeg har ikke fått skallet av egget før jeg innser at jeg sitter sammen med en entusiast.

– Min far var en ganske avansert amatørfotograf. Han lærte meg å fremkalle film, med en sånn sort boks. Jeg syntes det var helt magisk. Og etter det har jeg vært hektet, forteller Dag Alveng.

– Så fikk jeg bruke hans gamle kamera. Jeg gjorde om gutterommet til et mørkerom og skyllet bildene i badekaret. Som tolvåring fotograferte jeg meg selv i et imaginært selvmord, oppe fra et vindu mens jeg selv lå på bakken.

Som barn lærte Dag Alvengå fremkalle film på gamlemåten av sin far, og han har fortsatt stor sans for gamle kameraer.
Stenersen, Tor

Hoppet av medisinstudiene

– Så vi ble ikke kolleger, Dag Alveng. På 1970-tallet studerte du jo medisin to kull over meg her i Oslo.

– Jeg vet ikke om jeg tør å si det til deg. Jeg så inn i fremtiden, og jeg så meg selv som psykiater. Men ideen om at jeg kunne se min egen fremtid på denne måten, ga meg uro. Jeg likte ikke den tanken. Jeg måtte gjøre noe.

– Det å forutsi var et dårlig tegn? Kunne det ligne trygghet av et eller annet slag?

– Ja, ikke sant! Det var vanskelig å velge vekk legeyrket. Men jeg var nok langt mer opptatt av foto og kunst. Selv om det knapt ble vist noe norsk fotokunst på den tiden.

Dag Alveng debuterte som fotokunstner i 1979. Han har vært med på å etablere kunstfotografiet i Norge og har gjennom sine mange og ulike prosjekter vært med på å utfordre hva et kunstprosjekt kan være.
Stenersen, Tor

Tok bilder som nattevakt på psykiatrisk sykehus

For dem som ikke kjenner ham, Dag Alveng er en helt sentral skikkelse i norsk fotokunst. Han var en av de første som åpnet våre øyne for nye kunstneriske uttrykk. Flere av bildene er blitt ikoniske, som hans Selvskudd fra serien Sommerlys med den nakne fotografen som med selvutløseren i hånden lar seg falle ned i sommersjøen.

Han kan faget å fange lyset og beherske gråtoneskalaen. I serien Asylum (1979–1982) er det grelle inventarer fra psykiatriske sykehus. Han arbeidet som nattevakt på Dikemark sykehus, men etter at bildene ble vist på utstilling ble det ikke flere vakter.

Møtte mye motstand

Tilbake til valget mellom legeyrket og fotokunsten:

– Jeg tok permisjon fra medisinstudiet, og begynte på en fotoskole i England, Trent Polytechnic, forteller Dag Alveng videre.

-Jeg jobbet ekstremt hardt, jeg hadde jo et innestengt behov, og plutselig kunne jeg bruke hele døgnet til det jeg var interessert i. De hadde over fem tusen fotobøker der. Det var en slags kontinuerlig ekstase.

På skolen traff jeg Tom Sandberg ...

– Som virkelig var en av våre store inntil han døde i 2014.

– Vi fant virkelig hverandre. Vi var som erteris. Og Per Berntsen var også der. Da vi kom hjem startet vi Fotogalleriet. Vi var den nye vinen. Vi hentet bildene til store internasjonale fotokunstnere til Oslo, som amerikanske Diane Arbus. Vi visste at det fantes gull, at vi satt på gullet, men verden forsto det ikke den gang. Vi møtte vanvittig mye motstand.

Tok bilder av lysbrytere og vegger

– Hva slags motstand var det?

– Det hersket en stemning for at foto gjerne skulle være dokumentarisk og «concerned photography». Den svenske legenden Christer Strömholm mente at alle fotografer måtte kunne syv språk, fordi vi måtte kunne kommunisere med de vi fotograferte. På skolen i England hadde jeg møtt en helt annen tilnærming. Det var det langt mer zen, fotoet som en meditasjon. Det er ikke nødvendig å reise ut og skyte blinkskudd. Bildene kan komme til deg. Du kan finne alle motiver like i nærheten av deg.

– Altså evnene til å se mer enn å fange noe spektakulært?

– Ja. Jeg tok jo bilder av lysbrytere og slikt. Det ble ikke forstått. Kunstkritikerne visste lite om hva fotografi var, og Nasjonalmuseet ville ikke samle på fotografi. Daværende direktør Knut Berg mente at de ikke kunne samle på noe de ikke visste noe om.

Tok slakten veldig hardt

Det ble for alvor bråk med min debututstilling «Vegger» i 1979. Jeg hadde fått et nært forhold til veggene i galleriet vårt. Jeg tok bilder av disse veggene og hang dem opp på de samme veggene i målestokk en til en. Jeg ville lage usynlige fotografier. Det ble en voldsom slakt. Jeg tok det virkelig hardt. Jeg turte nesten ikke gå ut.

I dag blir veggutstillingen regnet som den første norske utstillingen av konseptuelt fotografi. I 2003 ble Alveng bedt om å lage den på nytt for galleriet til Columbia University i New York. Dag Alveng har ikke bare vært med på å etablere kunstfotografiet i Norge, men han med sine mange og ulike prosjekter vært med på å utfordre hva et kunstprosjekt kan være. Og bildene hans er også kjøpt av de store MoMA og Metropolitan i New York.

– Jeg følte meg den gang svært mislykket i Norge. Jeg kjørte drosje for å tjene penger. Det hendte at jeg dro ut til Fornebu og satte meg i avgangshallen bare for å merke det kontinentale. Jeg nøt ideen om noe større. Og på 1980-tallet flyttet jeg jo til New York.

Hater å tape

– Du snakker med stor entusiasme, som en som er virkelig dedikert. Du snakker om deg selv som et lidenskapelig menneske, som kan våkne ganske så deprimert, men som senere samme dag rister det av deg og blir et lekende menneske. Hvordan tror du dette kommer til uttrykk i kunsten din?

– Ja, livet må være gøy. Etter hvert handler det nok om lage meg prosjekter. Jeg er interessert i mye forskjellig. Som med serien Racing. Jeg synes det er vanvittig morsomt å kjøre fort. Jeg var litt lei av den pretensiøse kunstverdenen, så det var befriende å vie seg til motorsport.

– Jeg allierte meg med de beste folkene, vi bygde en superrask bil og jeg deltok i løp. Når jeg er opptatt av noe, så går jeg inn for fullt. Jeg tørrtrente mye på Playstation. Vi tror at vi er gode sjåfører, men hvor gode er vi egentlig? Det var veldig morsomt å teste det. Jeg var utrolig spent første gang jeg kjørte på bane. Og så liker jeg å konkurrere. Jeg hater å tape. Skal man vinne, må man bremse akkurat i tide på vei inn i svingen, ikke for sent og ikke for tidlig. Det er ekstatiske sekunder.

Reiste rundt og fotograferte gravstedene deres

– Og så ble det også en fotobok ut av det. Da er det jo langt mer enn å avbilde, da lever du jo prosjektet ditt, som en performance.

– Ja. Vi får ta en tur sammen til banen Nürburgring. Jeg vet jo at du også er interessert i fart.

– Og nå er det sjakkprosjektet. Jeg har vært fascinert av sjakk siden jeg var barn. Jeg tenkte over hvordan jeg skulle gripe det an. Jeg tok timer med Magnus Carlsens første lærer. Men hvordan kan jeg gjøre det visuelt? Sjakk forholder seg sterkt til historien, til alle partiene som er spilt før. Derfor har alle seriøse sjakkspillere et sterkt forhold til de store mesterne. Og da besluttet jeg meg for at jeg skulle reise rundt og fotografere gravstedene til de ni største mesterne. Dette prosjektet vises for første gang på Henie Onstad.

Jeg liker jo å få til ting. I forbindelse med utstillingsåpningen vil det arrangert et uoffisielt verdensmesterskap i Fischer Random Chess. Magnus Carlsen vil utfordre den regjerende verdensmesteren Hikaru Nakamura. NRK vil sende direkte i fem dager.

– La oss gå tilbake til fotograferingen – selve prosessen i din måte å ta bilder på.

– Da jeg nylig var på Island for å fotografere graven til sjakklegenden Bobby Fischer, reiste jeg med 54 kilo utstyr. Jeg jobber med riktig gammeldagse analoge kameraer med et begrenset antall eksponeringer. Jeg strevde fælt. Hvordan skal jeg få et bra bilde av en gravstøtte. På den aller siste eksponeringen fikk jeg det til.

– Altså en kreativitet i presset og begrensningene.

– Ja, og når jeg begynner å fotografere, forsøker jeg å legge alt fra meg. Jeg leter uten å lete. Et hemmelig triks – og dette må du ikke si til noen – er at jeg lukker det ene øyet. Sånn ser kameraet. Det å skape bilder har en uforklarlig kraft.

Finn Skårderud er forfatter, psykiater, professor, stifter av Villa Sult og skriver jevnlig for Aftenposten.